Leder nr. 6/7 - 2017  
 

Laksefest med bismak

 

SIDEN 2012 HAR EKSPORTKVANTUMET av laks stått bom stille på vel 1,1 millioner tonn. Omregnet i rund vekt eksporterte vi nøyaktig det samme i 2016 som fire år tidligere. Men prisene har eksplo­dert, og eksportverdien ble mer enn fordoblet — fra 29,6 mil­liarder i 2012 til 61,5 milliarder kroner i fjor. Inntjeningen har vært formidabel, og alt tyder på at 2017 vil knuse tidligere rekorder. Eksportkvantumet per første halvår var rett nok litt ned — ca. 10.000 tonn regnet i rund vekt, men prisene gjorde et nytt solid byks oppover. Holder vi oss til det viktigste produk­tet, fersk oppdrettslaks med hode, var snittprisen i første halvår i år kroner 66,42 — en økning på nesten 8 kroner per kilo fra første halvår i fjor, dvs. 13,2 prosent. Prisveksten alene dekker alle lusekostnader og mer til. Om denne trenden holder året ut vil vi eksportere oppdrettslaks i 2017 for tett på 70 milliarder kroner. Om oppdretterne blir sittende igjen med 25-30 milliarder i ren fortjeneste skal ikke forundre oss.
Opptakten til Aqua Nor i Trondheim kunne altså ikke være bedre?
Vel, det kommer nok litt an på øynene som ser. Holder vi oss til Oslo Børs, har «rekordåret» 2017 gitt en del sand i maskineriet. De fem laksegigantene Marine Harvest, Lerøy Seafood Group, Sal­Mar, Grieg Seafood og Norway Royal Salmon har til sammen falt ca. 14 milliarder kroner i børsverdi siden årsskiftet. Vi snakker om et verditap på ni prosent. Det betyr at børsverdien har stått omtrent stille de siste 12 månedene, noe som kan være et lite tegn på at toppen er passert. Børskurser speiler jo mye den forventede utviklingen fremover. Løfter vi blikket — ikke til 2018 og 2019, som bør bli nye fantastiske år, men frem mot 2025 og 2030 er det enkelte forhold som gir dagens laksefest plagsom bismak.
Den viktigste er de skyhøye lakseprisene.




LAKSEPRISER PÅ 60 OG 70 kroner per kilo høres fantastisk ut, men også denne medaljen har en bakside. Det gjør både landbasert oppdrett og oppdrett i lukkede sjøanlegg lønnsomt. Vi har skrevet det før, og gjentar det gjerne: Den største faren ved nullvekst i norsk lakseoppdrett er at det åpner opp både for eksisterende og nye konkurrenter — ikke minst det siste. Hva som i dag finnes rundt om i verden av konkrete planer om landbasert lakseoppdrett, tør vi ikke engang tenke på. Men det er mye.
Dessverre kommer det nå et nytt vekstregime for norsk lakseoppdrett som i beste fall bare vil gi et par prosent årlig produksjonsvekst i overskuelig fremtid. Dette vil ikke på noen måte være nok til å dekke etterspørselsveksten, og vil følgelig heller ikke stoppe alle dem som nå tegner og regner på nye teknologiløsninger — løsninger som eliminerer Norges naturgitte fortrinn. En liber­al praktisering av ordningen med utviklingstillatelser kunne fort både doble og tredoble produksjonsveksten i Norge. Men så langt har myndighetene lagt seg på en veldig restriktiv linje med å tildele denne typen tillatelser. Slik verden ser ut akkurat i øyeblikket kan Norsk Industri bare glemme en tredobling av lakseproduksjonen i Norge frem mot 2030. Kanskje passerer vi ikke engang 1,5 millioner tonn.


LAKSELUS, SYKDOM, RØMMING og utslipp av næringssalter er sentrale problemstillinger. De koster også oppdretterne mye penger. Dessverre er det i ferd med å bre seg en oppfatning i Norge om at næringen gjør alt for lite for å løse disse miljømessige utfordringene. Skal man tro deler av media gjøres det nesten ingen ting, bortsett fra å manipulere og styre forskningen i den re­tningen næringen selv ønsker. Næringens omdømme er kort sagt under press, hvilket gir den økonomiske suksessen en ekkel bis­mak. Det finnes ingen «quick fix». At det fortsatt går mange mennesker rundt i Norge overbeviste om at oppdrettslaksen er full av antibiotika, bekrefter bare hvor utrolig vanskelig det er å endre folks oppfatninger. En enkelt artikkelserie i «Morgenbla­det» om forbannede lakseforskere eller en leder i «Dagbladet» om «lukten av råtten laks» ødelegger mer enn hundre pressemeldinger fra Sjømat Norge kan reparere.
Slik vi ser det, er det egentlig ikke så mye næringen kan gjøre på kort sikt. Prisene vil holde seg høye i alle fall de neste 2-3 årene, produksjonen i Norge vil ligge omtrent på dagens nivå og landbasert oppdrett vil gradvis øke i omfang. Vi forventer ingen «endelig løsning» på luseproblemet, men på dette området må man komme lenger enn i dag. Og så må produksjonstapet reduseres kraftig. Over tid vil ikke Stortinget akseptere 20 prosent svinn per år. Først når dette er på plass kan næringen børste støv av gamle drømmer om en femdobling av verdiskaping og produksjon.
Det er nemlig mulig om vi gjør alt rett.