Leder nr. 7 - 2007  
 

 

God strategiplan for oppdrett

«NORGE ER VERDENS BESTE land å drive oppdrett i. Vi har et lov­verk som tillater aktørene å utvikle effektive strukturer og som hindrer at den enkelte oppdretter blir sin egen verste fiende. Samspillet mellom den friheten næringsaktørene ofte etterlyser og de samfunnsmessige hensyn næringen må ta, er godt balansert.»
Ordene er ikke våre. De tilhører Atle Eide, og gir grunnlag for atskillige refleksjoner. Noen vil si Eide peker på selve hovedproblemet med norsk oppdrettspolitikk. Når sjefen for verdens desidert største oppdrettsselskap skryter av en politikk som har hatt som målsetting å utvikle norsk fiskeoppdrett til en lokalt forankret distriktsnæring med mange små og mellomstore enheter, må noe ha gått alvorlig galt. Marine Harvest eier i dag nesten 25 prosent av det samlede konsesjonsvolumet i Norge, har hovedkontor i Oslo og sin største eier i et skatteparadis. Fiskeripolitikerne på 70- på 80-tallet må rotere i sine graver. Det var ikke slik de hadde planlagt det. Andre vil hevde at oppdrettspolitikken i Norge faktisk har maktet å tilpasse seg livets realiteter. Drømmen om tusen små og famili­eeide oppdrettsselskaper spredt langs hele kysten var i ferd med å utvikle seg til et mareritt da Arbeiderpartiet omsider innså at «bo- og driveplikten» ikke fungerte. I 1991 åpnet Oddrunn Pettersen for eierskap i mer enn ett anlegg, og dermed for en markedstilpasset eierstruktur i næringen. At eierkonsentrasjonen har blitt sterkere enn noen engang turte å drømme om i 1991, er en annen sak.
For egen del, og særlig i oppdrettsnæringens ungdom, mente vi konsesjonsloven var et blindspor. Det går sjelden bra når politikere og byråkrater skal bestemme hvem som egner seg best til å drive næringsvirksomhet og i hvilket omfang de skal gjøre det. Etter vår oppfatning var konkursbølgen først på 90-tallet, som sendte nesten halvparten av landets oppdrettsanlegg til skifteretten, markedskreftenes ublide oppgjør med en feilslått oppdrettspolitikk. De siste 15 årene må vi derimot innrømme at konsesjonsloven har vært et viktig — og kanskje nødvendig — redskap i kampen mot dumpingtoll og kvelende handelsrestriksjoner i vårt viktigste marked EU. I en verden der rettferdig konkurranse knapt nok nevnes i festtaler, og proteksjonisme er tidens løsen, kunne det gått riktig ille med norsk oppdrettsnæring om ikke myndighetene hadde et «instrument» å vise til for å regulere produksjonen. Nå vil sikkert noen innvende at det gikk mer enn galt nok som det gjorde i 2002 og 2003. Men det kunne gått mye verre. Vårt prinsipale standpunkt er fortsatt at konsesjonsloven bør oppheves. Men vi innrømmer altså at det rent handelspolitisk har vært gode grunner for å beholde den. Dersom WTO-dommen går i norsk favør, vil det utvilsomt svekke behovet for loven.
På 70- og 80-tallet var det stor politiske uenighet om hvordan oppdrettsnæringen skulle styres og utvikles. Siden FOS-konkursen og liberaliseringen av lovverket først på 90-tallet, har oppdrettspolitikken vært langt mindre kontroversiell. Kampen mot ytre fiender, les handelsrestriksjonene i USA og senere EU og Russland, har tatt det meste av oppmerksomheten — og tiden. Alt i alt tror vi derfor Atle Eide har mye rett. Myndighetene har ført en politikk der mulighetene for lønnsomhet og vekst har vært rimelig godt balansert mot de samfunnsmessige hensyn næringen må ta. Miljøvernorganisasjonene vil sikkert hevde at man har vært alt for lite opptatt av miljø. Vi er ikke enig i det.

I MIDTEN AV AUGUST lanserte Helga Pedersen regjeringens nye strategi for utviklingen av en konkurransedyktig norsk havbruksnæring. Strategien er sammenfattet i 28 konkrete punkter. Vi kan uten videre slutte oss til 24 av dem.
Regjeringen vil prioritere arbeidet i WTO og jobbe aktivt for å skaffe norsk oppdrettsfisk best mulig markedsadgang. Det er regjeringens målsetting at norsk havbruksnæring skal drives bærekraftig, at rømming ikke skal forekomme og at norsk oppdrettsfisk kan produseres på en etisk forsvarlig måte. Regjeringen vil legge til rette for målrettet avlsarbeid, videreføre arbeidet med å samordne og effektivisere den offentlige saksbehandlingen i næringen og bidra til god tilgang på arealer i kystsonen. Dernest vil regjeringen prioritere havbruksforskningen på laks, torsk og andre marine arter, og etablere NOFIMA som et slagkraftig og effektivt forskningsinstitutt overfor næringen. Regjeringen vil bidra til å opprettholde konsumentenes bevissthet om at norsk sjømat holder høy kvalitet og legge til rette for at forbruket av fisk økes, særlig blant barn og unge. Ingen vil si seg uenig i disse strategiske målene.
Så til de fire punktene vi er mer usikre på. Regjeringen vil videreføre dagens konsesjonslov. Som sagt; vi aksepterer endel av argumentene, men mener fortsatt loven bør oppheves. Nå vil heldigvis regjeringen tildele nye konsesjoner fra 2009. Det er positivt. Mye tyder på at næringen vil ha full kapasitetsutnyttelse innen 2010, og da må man enten øke maksimalt tillatt bio­masse eller tildele nye konsesjoner om Norge skal beholde sin markedsandel. Vi mener definitivt at det siste alternativet er best. Men måten det skal skje på underbygger vår skepsis til konsesjonsloven. For det første vil regjeringen ha årlige konsesjonstildelinger «tilpasset veksten i markedet». Følgende spørsmål melder seg: Hvem i all verden skal spå markedsveksten i en bransje der biologiske og naturgitte forhold på kort tid kan snu opp ned på enhver prognose. Å gi seg til å bedømme om markedsveksten neste år blir 5, 10 eller 15 prosent er gjettverk og noe Fiskeridepartementet bør holde seg langt unna. Om Chile får orden på sine problemer i løpet av 2-3 år vil dessuten produksjonsøkningen i Sør-Amerika alene kunne ta hånd om markedsveksten i flere år.
For det andre vil regjeringen benytte konsesjonsrundene rent distriktspolitisk. Målsettingen skal dessuten være å styrke små og mellomstore aktører og gi muligheter for foredlingsbedrifter. I og for seg aktverdige formål, men her sier vi oss helt enig med tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen. Politikk og butikk bør holdes skarpt adskilt. Dersom man ønsker å utvikle en konkurransedyktig havbruksnæring i Norge, oppnår man ikke det ved å tildele konsesjoner ut fra hva Fiskeriministeren til enhver tid måtte tro og mene om markedsutviklingen og for å oppfylle ulike politiske distriktsmål. Da er det mye bedre å selge et fast antall konsesjoner på auksjon til høystbydende hvert år, og ferdig med det.

MANGE KOMMUNER ER MISFORNØYD med det de får igjen for å tilrettelegge for havbruk. Det kan vi godt forstå. På tross av en voldsom produksjonsøkning og bruk av mer areal i kystsonen, er det i dag nesten ikke flere sysselsatt i næringen enn for 20 år siden. En rekke oppdrettsselskaper er dessuten registrert i og skatter til andre kommuner enn der produksjonen foregår. For vertskommunene blir det bare belastning og ingen glede.
I strategidokumentet fra regjeringen, som er et foreløpig utkast, går man inn for at kommuner bør få adgang til å innkreve en årlig arealavgift. I utgangspunktet har vi ingen store og prinsipielle innvendinger. Vi synes det er rimelig at kommersielle aktører betaler for bruk av felles kystareal. Men saken reiser mange interessante problemstillinger. Bør arealavgiften gjelde all bruk, og ikke bare oppdrett? Bør den ramme oppdrettsbedrifter som er registrert i og skatter til den aktuelle kommunen like hardt som selskaper registrert utenfor kommunen? Hvor langt ut i havet skal arealavgiften gjelde, og hva med anlegg som plasseres under vann? Hvor stor skal avgiften være, og hvordan skal den utformes? Kan den f.eks. knyttes til økonomisk resultat, slik at bedriftene betaler etter evne? Alt dette må selvsagt utredes og avklares før avgiften innføres.
I utgangspunktet skjønner vi godt oppdrettere som mener arealavgiften bare er en ny måte å skattlegge næringen på. Dersom regjeringen ønsker at kommunene skal få mer igjen for å legge til rette for havbruk, kan man endre skatteloven slik at en større andel av selskapsskatten blir igjen der den skapes, hevder kritikerne av arealavgift. Men en slik endring vil gjelde for all næringsvirksomhet, og ikke innebære betaling for bruk av areal. Dermed faller hovedpoenget med arealavgiften bort, nemlig at det skal koste å legge beslag på fellesareal.
Regjeringen vil overlate til hver enkelt kommune å avgjøre om det skal innføres arealavgift og hvor stor den skal være. Det kan skape svært uheldig konkurransevridning. Derfor bør arealavgiften være lik over hele landet.
Vi tror næringen kan leve med en fornuftig arealavgift, og det mener åpenbart også FHL og NSL. Men det forutsetter selvsagt at avgiften må gjelde for alle, f.eks. småbåthavner og marinaer. Grensen går ved kommersiell virksomhet. Å skattlegge fritidsbruk av kystsonen er tull.

ARBEIDERPARTIET HAR ALLTID vært opptatt av fellesskapsløsninger. Det har partiet ofte trukket for langt. Folk og bedrifter umyndiggjøres, noe som lett fører til ansvarsfraskrivelse. I strategiplanen for havbruk foreslår regjeringen å innføre to næringsfinansierte fond — ett for å finansiere opprydding etter anlegg som går konkurs eller av andre årsaker avvikler virksomheten, ett til delvis dekning av oppdretternes egenandel knyttet til forsikring. Fondene skal finansieres av næringen selv gjennom lovpålagte avgifter. Vi er skeptisk til begge.
Oppryddingsfondet er ifølge strategidokumentet foreslått av næringen selv. Det er en liten tilsnikelse. I utgangspunktet ville myndighetene innføre en kostbar garantiordning ved tildeling av konsesjon for blåskjell. Aktørene måtte garantere å rydde opp etter seg ved avvikling. Garantiordningen ville imidlertid bli så dyr at næringen så seg tvunget til å komme med et alternativt forslag. Det ble et næringsfinansiert oppryddingsfond. Hvem som skal betale inn til fondet — kun skjellanlegg eller samtlige aktører med konsesjon for oppdrett, er ikke avklart, og fremgår heller ikke av strategidokumentet. For egen del ville vi mislike sterkt å måtte betale for å rydde opp etter naboen. Det strider mot vår rettferdighetssans. Såvidt vi vet er ingen andre næringer avkrevd garantier for å rydde opp etter seg. Hvorfor skal det innføres i oppdrettsnæringen?
Forsikringsfondet skal dekke deler av oppdretternes egenandel ved nedslakting som følge av sykdom. Forsikring av anleggshavari eller andre skader skal ikke omfattes av ordningen. For å bekjempe sykdommer gir myndighetene i enkelte tilfeller pålegg om utslakting. For den som rammes kan dette bli svært kostbart. Egenandelen ved forsikring utgjør normalt hele 40 prosent. Mattilsynets pålegg om nedslakting vil av oppdretteren oppleves som om man «ofres» av hensyn til fellesskapet. I mange tilfeller vil det også være situasjonen. Vi har derfor en viss sympati for etableringen av dette fondet, men vil advare mot at ordningen blir for omfattende. Hvem vil bruke tid og penger på sykdomsforebyggende arbeid dersom en felles forsikringsordning dekker alt eller det aller meste av tapet. Regjeringen understreker at ordningen bare vil bli innført om det er bred enighet i næringen om det. Her bør oppdretterne tenke seg nøye om.
Helga Pedersen har lagt frem et strategidokument som næringen alt i alt kan være godt fornøyd med. Hun inviterer dessuten til dialog og samarbeid. Den invitasjonen bør næringen ta imot med åpne hender. Som vi har vært inne på i denne lederen, eller avhandling er kanskje et bedre ord, er det flere elementer i strategiplanen som bør utredes nærmere. Når statsråden inviterer til samarbeid, forventer vi at hun også er lydhør.

PS: Loven for en leder sier at denne er for lang.