Leder nr. 7 - 2009  
 

 

Exit Helga!

I 1985 var det stor spenning foran Stortingsvalget. Ville regjeringen Willoch overleve? Valgkampen var Gro mot Kåre i alle kanaler. I «Norsk Fiskerinæring» håpet vi selvsagt på borgerlig seier. Et par dager i forkant av valget tok vi endog sjansen på å sende ut et nummer av bladet med et stort bilde av Kåre Willoch på forsiden og følgende tekst: «Borgerlig valgseier! 4 nye år med Willoch». Vi hadde ikke engang spørsmålstegn bak.
Som om ikke det var nok trykket vi også et «seiersintervju» med fiskeriminister Thor Listau, og gratulerte med det lykkelige valgresultatet. Det er slikt man kan tillate seg når man driver en liten, privat familiebedrift og kun står ansvarlig overfor Gud og fylkesskattesjefen i Akershus. Ryktene kunne senere fortelle at Norges Fiskarlags mektige informasjonssjef Martin Dahle hadde fått bladet inn på sin kontorpult selveste valgdagen. Han holdt på å sprekke av irritasjon. Arbeiderpartimannen Dahle hadde fint lite til overs både for «Norsk Fiskerinæring», Thor Listau og en fortsatt Høyre-dominert regjering. Det ble en ulidelig spennende valgnatt. Heldigvis bikket resultatet rett vei til slutt. Vårt lille «stunt» ble en suksess. Men da det så som mørkest ut tidlig på valgnatten, lovet vi oss selv aldri å gjenta eksperimentet. Det løftet har vi holdt.
Så vil mange kanskje undres over forsiden på dette bladet, som etter planen skal nå leserne rett i forkant av valgdagen 14 september. Er ikke overskriften «Exit Helga» nettopp et slikt vågefullt eksperiment som redaktøren lovet seg selv aldri å gjenta for 24 år siden?
På en måte kan man selvsagt si det. Men «Exit Helga» behøver ikke bety at de rød-grønne mister makten eller at Jens Stoltenberg må forlate Kongens bord. «Exit Helga» betyr bare at vi tror fiskeriministeren takker for seg uansett hva som skjer. Om Arbeiderpartiet mente alvor da de valgte Helga Pedersen som nestleder eller om hun har politiske ambisjoner — vi går uten videre ut fra begge deler — får hun enten et «tyngre» departement å bestyre etter valget, eller en sentral posisjon på Stortinget. Det behøver ikke å skje med en gang, men iallefall i løpet av høsten.
«Exit Helga» er følgelig ingen dristig antagelse. Heller ikke denne gangen garderer vi oss derfor med et spørsmålstegn.

Hvilket skussmål vil hun så få? Forgjengeren var en hissigpropp og fryktet for sine raseriutbrudd. Internt i Fiskeridepartementet var nok mange derfor godt fornøyd da Helga overtok. Blant byråkratene får hun i dag nesten bare skryt; hyggelig, alltid blid, dyktig og rask. I Akersgata og tabloidene hjelper det knapt hva en fiskeriminister gjør. Der ramler terningen ned på 1 eller 2 uansett. Derfor bryr vi oss aldri om hva rikspressen i Oslo måtte mene, og heller ikke om de mange fantasifulle og kunnskapsløse forsøkene på å begrunne karaktergivningen.
I næringen vil skussmålet selvsagt variere etter politisk farge og eget ståsted. Om vi skal driste oss til en par mer generelle påstander, er den første at hun hadde det veldig travelt og i for liten grad var til stede. For byråkratene i Fiskeridepartementet, som ofte vil mene at de klarer seg bedre jo mindre fiskeriministeren blander seg opp i saker og ting, har ikke Helgas rolle som nestleder i Arbeiderparti og småbarnsmor vært noe stort problem. For næringsorganisasjonene har derimot hennes mange andre gjøremål enn å bestyre Fiskeridepartementet og delta der næringens utøvere møtes, vært irriterende.
Av saker vil hun først og fremst bli husket for arbeidet mot ulovlig fiske, som nylig ble kronet med en global og bindende FN-avtale om havnestatskontroll mot svartfiske. Avtalen er en milepæl i denne kampen, og kom som en fin fjær i hatten for Helga i valgkampinnspurten. Så mange flere stemmer ga nok avtalen likevel ikke. På dette området vet alle at Helga har gjort en meget solid jobb.
I relasjon til den voldsomme agitasjonen SV, SP og deler av Arbeiderpartiet førte i valgkampen i 2005 mot videre strukturering av fiskeflåten, vil Helga fremstå som direkte tam. Heldigvis, er vi raske med å tilføye. Hun reverserte riktignok ordningen med «evigvarende strukturkvoter», men vil på den andre siden gå inn i historien som den fiskeriministeren som «visket ut» skillet med kystflåten og havflåten. Den beslutningen er det mange som vil erindre og minne om i årene som kommer. Helga ble slett ikke den «struktur-dreperen» mange fryktet på forhånd. Egentlig ikke så rart; hun er jo ikke dum!
Den nye Havressursloven kom under Helga. Råfiskloven og Deltaker­loven sto fjellstøtt. I oppdrettsnæringen ga hun til slutt nye konsesjoner og økte MTB-en med 5 prosent. Begge deler skjedde i valgåret 2009, og burde ha kommet før. Men OK; det skjedde.
I farten kommer vi ikke på noen direkte tabber bortsett fra distriktskvoteordningen. Kystfiskeutvalgets innstilling burde næringen selvfølgelig også ha vært spart for, men selve innholdet kan vi ikke belaste Helga Pedersen. Forhåpentligvis havner hele innstillingen dypt ned i en skuff. Regional forvaltning av ressursene og særordninger for samer og folk bosatt i Finnmark og Nord-Troms har vi ingen forståelse for. Nettopp den forestående behandlingen av denne saken er nok en av grunnene dersom hun ikke står like hardt på som før for å fortsette som Fiskeri- og kyst­minister. Kystfiskeutvalgets innstilling kan være en lei nøtt for en fiskeriminister og same fra Vester-Tana.

Mandag 14. september skal redaktøren stemme Høyre. Det er mange gode grunner til det; primært at sjansen for et borgerlig regjer­ingsalternativ øker dersom Høyre får så stor oppslutning at partiet kan danne regjering alene. Ingen andre borgerlige alter­nativer virker jo sannsynlige i dag.
Fiskeripolitisk behøver vi ikke å argumentere for vårt syn. De som leser «Norsk Fiskerinæring» vet hvor vi står. Men også om vi hever blikket ut av fiskeri- og havbruksnæringen er det grunn til å ønske et regjeringsskifte. Om redaktøren avslutningsvis kan komme med et lite hjertesukk; Velferdsutviklingen i Norge de siste 30-40 årene har vært fantastisk. Vi har det bedre enn noen andre og kåres jevnlig til verdens beste land å bo i. Men på veien frem mot all denne velstanden har noe viktig gått tapt; nemlig ansvarsfølelsen og plikten til å yte sitt beste. Det gjelder på de fleste områder; helse, utdanning, arbeid og familieliv. Alt for mange stapper i seg cola, potetgull og «junkfood» så de knapt kan bevege seg, gidder sjelden eller aldri å trene, blir overvektige og får helseproblemer i ung alder. Men hva så; samfunnet betaler. Og nåde den som kritiserer; det er å slå folk som ligger nede. Vi drikker og ruser oss, røyker og lar kroppen forfalle. Mange er ikke engang i stand til å jobbe etter at de er 40. Samfunnet betaler! På videregående får ungene ros om de får 3-ere. Lærerne stiller nesten ikke krav, og gir helt feil signaler. Skal du ta høyere utdanning er det ikke mye å velge mellom om snittkarakteren er 3. Men den beskjeden fikk iallefall ikke våre barn på skolen. De fikk ros, og ble frustrert da de kom hjem og far klaget over dårlige resultater og slapp arbeidsinnsats. De aller fleste elever klarer mange 5-ere om det bare er noen som krever at de skal gjøre så godt de kan. I den norske skolen er kravet at du helst ikke skal være bedre enn de andre. Det skaper jo tapere. Mange 20- og 30-åringer vet mer om hvordan man kan sno seg frem i trygdesystemet enn om hvordan det er å stå opp om morgenen. Prøv å spør dem om å reise til Finnmark for å jobbe i fiskeindustrien?
Prøver politikere å påpeke at det er alt for lett å bli trygdet i Norge, og at arbeidsmoralen generelt er lav, blir de hudflettet. Det er en hån mot mennesker som ligger nede. Det er det knallharde presset i arbeidslivet som gjør folk syke. Bullshit! Og nåde den som spør hvorfor gravide er mye mer sykemeldt i dag enn for noen år siden. Det fikk Kristin Clemet erfare.
Det er en utvikling på gang som vi liker svært dårlig. Det virker som om nordmenn er blitt for «fine» til å påta seg en rekke type jobber, ikke minst i helsevesenet og tjenesteytende næringer. Snart er det oss mot innvandrerne — «oss» i kremjobber eller på nesten like godt betalt trygd, innvandrerne i de stadig flere jobbene som nordmenn ikke vil ha. Redaktøren mener det er blitt for lett å unndra seg ansvar i Norge. Det gode slagordet «gjør din plikt, krev din rett» har mistet mening. Kravmentaliteten har tatt overhånd; pliktfølelsen er borte. For oss gjør de rød-grønne for lite for å snu denne utviklingen. Det er sikkert ikke tilsiktet, men blir likevel resultatet av den politikken de fører. Derfor stemmer vi borgerlig.