Leder nr. 7 - 2010  
 

 

La næringen bestemme

DET HAR I ALLE ÅR vært bred enighet om at Norge utnytter fiskeressursene for dårlig. Vi gjør for lite med fisken, og sender den ubearbeidet eller i beste fall som halvfabrikata ut av landet. På den måten taper vi arbeidsplasser i næringssvake kystkommuner, og utnytter heller ikke det verdiskapings-potensialet som ligger i den blå åker.
Samtidig er det et ugjendrivelig faktum de siste 60 årene, at jo mer fiskeindustrien skjærer i fisken her hjemme, jo dårligere blir lønnsomheten. I 30 år prøvde politikerne å «bevilge» seg bort fra dette sørgelige faktum. Mellom 1964 og 1994 ble det gitt ca. 53 milliarder 2010-kroner i fiskeristøtte. Enkelte år utgjorde støtten nesten 40 prosent av førstehåndsverdien. Det aller meste av pengene gikk til å subsidiere den industrien som bearbeidet fisken mest. Da fiskeristøtten forsvant kollapset mer eller mindre filet-industrien. Siden 1995 er antall bedrifter og sysselsatte i denne bransjen redusert med 70 prosent. De siste 10 årene er produksjonen mer enn halvert.
Mye av det samme har vært tilfellet i oppdrettsnæringen. De aller fleste har ment at vi må bearbeide laksen mer i Norge. Men også her har lønnsomheten stort sett vært omvendt proporsjonal med bearbeidingsgraden. En rekke store selskaper har forsøkt — og forsøker — å bearbeide laksen i Norge, men de økonomiske resultatene er ikke mye å skryte av.

 

LIKEFULLT FORTSETTER DE aller fleste å snakke om hvor dumt det er at vi ikke bearbeider fisken mer. En av dem som har engasjert seg aktivt i det siste, er konsernsjef Liv Monica B. Stubholt i Aker Seafoods. Hun er leder for det selskapet i Norge som bearbeider fisken mest, og som sannsynligvis også har det dårligste økonomiske resultatet på sin landbaserte virksomhet om vi ser de siste ti årene under ett. At Liv Monica etterlyser fiskeripolitiske grep som kan styrke filetindustriens konkurranseevne, skulle bare mangle.
All ære til Kjell Inge Røkke og Aker Seafoods. Han har satset enorme beløp på filetproduksjon i Nord-Norge og gjort mer enn noen andre for å motbevise det postulatet vi innledet med. Så langt har han dessverre ikke lykkes, og nå virker det som om han har gitt opp. Norway Seafoods AS, som har overtatt all foredlingsvirksomhet i Aker Seafoods, er nemlig til salgs.
Ideelt sett skulle vi produsere innbakte porsjonsstykker i 250 grams forpakninger av all den fisken vi tar på land. Det hadde jo skapt voldsomt mange arbeidsplasser og tredoblet eksportverdien. Men bunnlinjen hadde vært blodrød!
Noen ganger kan det derfor være lurt å stikke fingeren i jorda. Vi har svært sesongbaserte fiskerier som gjør det kostbart å fiske utenom sesong. Jo mer industrien gjør med fisken, jo mer avhengig er den av jevne leveranser gjennom året. Vi har et skyhøyt lønnsnivå, og vi selger det meste av våre produkter til land som bruker enorme summer på å subsidiere og forsvare egen matvareproduksjon. Vi ligger dessuten tett oppunder Nordpolen, altså langt unna mange av de markedene vi selger til. Uansett hvor hardt vi prøver vil vi aldri klare å skaffe oss samme markedskompetanse som lokale konkurrenter i hvert enkelt marked. Alt dette er faktorer som gjør det vanskeligere å tjene penger jo mer man skjærer i fisken.

 

«HVIS JEG TJENER 50 ØRE pr. kilo på å selge fisken sløyd, og 10 øre på å lage filet, hva tror du jeg velger?»
Bedriftsøkonomisk gir svaret seg selv. Men det som passer den enkelte best, er ikke nødvendigvis også best for samfunnet. Det er ganske sikkert bedre for nasjonen at bedriften produserer filet og skaper 100 godt betalte og trygge arbeidsplasser i en utsatt kystkommune, enn at bedriftseieren tjener 40 øre mer pr. kilo. Fisken i havet er en felles ressurs. Da må også fellesskapet være med på å bestemme hvordan den skal utnyttes. Det er følgelig ingen urimelig tanke at myndighetene tar grep for å øke bearbeidingsgraden. De rødgrønne vil utvilsomt mene det.
Men er det klokt?
Mye av svaret på det spørsmålet ligger i den fiskeripolitikken som ble ført i Norge fra krigen og frem til 1990-tallet. Politikerne tok aktive grep for å øke bearbeidingsgraden. Resultatet ble et produksjonsmønster som fjernet seg mer og mer fra det markedskreftene ville ha skapt. Behovet for offentlig støtte bare økte og økte. Da fiskeristøtten omsider forsvant var omstillingsbehovet enormt.
På kort sikt kan det muligens virke forlokkende å ta grep som fører til økt bearbeiding i Norge. Å endre starten på fiskeåret fra 1. januar til 1. september er et slikt grep. Å tildele mer kvoter til båter som lander fersk fisk for bearbeiding i Norge et annet. Å pålegge en avgift på eksport av rund, bearbeidet fisk et tredje. Oppfinnsomme politikere kan sikkert komme på mange flere.
Men i prinsippet fører alt dette til det samme som fiskeristøtten. Over tid gir det et produksjonsmønster i Norge som harmonerer stadig dårligere med loven om tilbud og etterspørsel. Dersom det primære blir å produsere produkter som gir mange arbeidsplasser i Norge, og ikke det markedene etterspør, er vi på virkelig gale veier.
Vårt innstendige råd er derfor at man overlater til næringsaktørene selv, både på sjø og land, å bestemme hva de skal gjøre med fisken. Politikere har som hovedmål å bli gjenvalgt. Næringsutøvere å maksimere profitten på det de gjør. Vi er ikke ett sekund i tvil om hvem vi vil satse på dersom målsettingen er å utvikle en konkurransedyktig og lønnsom fiskerinæring. Ja, vi må gjerne bearbeide fisken mer i Norge. Men det er ingen politikerstyrt oppgave!