Leder nr. 7 - 2013  
 

 

Hipp hurra!

VI MÅ VÆRE ET SVÆRT utakknemlig folk!
I alle fall om vi skal tro Jens Stoltenberg. I valgkampen skrøt de rødgrønne uhemmet av hvor mye flott de har fått til. Alt er blitt bedre i Norge de siste åtte årene. Så ble de kastet på hodet ut av regjeringskontorene. Arbeiderpartiet mistet 9 mandat­er, SV klarte såvidt å karre seg over sperregrensen og Senterpar­tiet gikk også tilbake. I alt forliste de rødgrønne 16 prosent av sine stortingsrepresentanter. Likevel sloss de nesten om å for­telle hvor godt de gjorde det i valget. Ingen av partilederne tolket resultatet som at velgerne kanskje ikke er så fornøyde med den jobben de har gjort. Å nei! Forklaringen er bare at folk ønsker nye fjes i regjeringen; andre koster å forholde seg til. Skal vi tro de rødgrønne skyldes valgresultatet at velgerne gikk lei trynene til Jens, Audun og Liv Signe, ikke at de ønsker en annen politikk. Å vinne et valg tre ganger på rad i Norge er omtrent umulig. Etter åtte år vil folk bytte uansett. Derfor var det en bragd av de rødgrønne «bare» å miste 14 mandater.
Det ligger ganske mye arroganse i en slik forklaring. I realite­ten sier den jo at velgerne er noen utakknemlige beist, som ikke skjønner sitt eget beste. At det ligger et snev av sannhet i påstanden, er sikkert riktig. Utenlandske valgkommentatorer skjønner jo nesten ikke at vi kan kaste en regjering som loste Norge trygt gjennom finanskrisen og hvor det meste går så det griner. Men i våre øyne blir forklaringen likevel alt for enkel. Og holder vi oss til sjømatnæringen, er den kort og godt feil. Vi skal snakke med svært mange fiskere, oppdrettere og fiskeindus­trifolk, før vi finner noen som sier seg fornøyd med den fiskeri­politikken som har vært ført de siste åtte årene. Og vi skal ikke lete lenge etter dem som mener at de rødgrønne førte en alt for passiv og lite fremtidsrettet politikk — en politikk med retning bakover i tid, ikke fremover.

VI HAR SPÅDD REGJERINGENS avgang i lang tid. Ikke bare spådd; i spaltene har vi tatt den for gitt. Noen vil sikkert mene at redaktøren har vært minst like arrogant som de rødgrønne partile­derne. Og den kritikken kan vi i og for seg skjønne. At våre skriverier har irritert Lisbeth Berg-Hansen, tar vi for gitt. Men at vårt ønske om skifte av fiskeri- og kystminister på noen som helst måte skyldes at vi er gått lei av fjeset hennes, er selvfølgelig bare vås. Tvert om. Vi har alltid hatt stor respekt for hun som nå skal sitte fire år på Stortinget som førstedame for Nordland. Dessverre har hun måttet forholde seg til «radi­ssene i SV og sjarkromantikerne i SP», for å sitere månedens intervjuobjekt Rolf Guttorm Kristoffersen. Hvis ikke ville Lis­beth Berg-Hansen ha ført en annen politikk. Det er vi ganske sikre på. Skjønt det får vi jo aldri vite. Nå pryder hun forsiden av dette bladet, og må snart pakke seg ut av Fiskeri- og kystde­partementet. Det rødgrønne prosjektet er historie. Vi sier «hipp hurra».
Hva kan vi så forvente de neste fire årene?
Aller først at Fiskeri- og kystdepartementet vil bestå. Om fire partier skal sloss om stolplass rundt Kongens bord, blir det i alle fall ikke rom for å kutte i antall stoler. Vi tror og håper at Høyre ønsker fiskeriministerposten mest. Så tar vi det for gitt at strukturordningene i flåten vil bli bedre. Maksgrensen for antall basistonn i ringnot vil bli hevet — minst til 800 tonn, kanskje til 1.000, og i løpet av den neste fireårsperioden vil også strukturgrensene i kystflåten øke. Vi får dessuten en ordning med strukturkvoter for fartøy under 11 meter. Deltakerlo­ven vil bli endret, ja kanskje fjernet. Skjønt det skrittet kan sitte langt inne. Den nye fiskesalslagsloven vil bestå. De gan­gene man ikke blir enige om minsteprisene, er jo salgslagene nå pålagt å fastsette priser som «objektivt sett» gir en rettferdig fordeling av inntektene fra markedene. Den nye fiskeristatsråden vil neppe endre på dette før han/hun har testet ut systemet et par-tre år.
I oppdrettsnæringen vil eierbegrensningene bli borte. Både Høyre og FrP har gjentatte ganger hevdet at det holder med Konkurranse­loven. Det betyr at f.eks. SalMar og Lerøy kan slå seg sammen uten å bli pålagt en hel masse krav om foredling, FoU-innsats og opplæring. Og til slutt kan Marine Harvest overta begge — om det skulle bli aktuelt. Høyre og FrP har videre lovet forutsigbar vekst i næringen. Men her må også en fiskeri- og kystminister fra de to partiene forholde seg til egen fagekspertise. Om HI og Miljødirektoratet vender tommelen ned, blir det veldig vanskelig for statsråden å tildele nye konsesjoner eller øke MTB-en — uansett hva som ble lovet i valgkampen. Men stemningen for op­pdrettsvekst i Grubbegata 1 vil åpenbart være bedre i den neste fireårsperioden enn i den vi nettopp har lagt bak oss. Til de som måtte tro at konsesjonsloven for oppdrett forsvinner og at det blir fritt frem å etablere oppdrettsanlegg, sier vi bare «glem det». Veksten i norsk fiskeoppdrett vil fortsatt bli regulert ut fra miljøhensyn. Så enkelt er det.
Og så; for å vende tilbake til starten.
Avstanden mellom de ledende politiske partiene i Norge er ikke stor. Slik sett betyr det ikke så mye for velgerne hvilke stemme­sedler de putter i valgurnene. Det meste fortsetter uansett om­trent som før. Slik er det i fiskeri- og havbrukspolitikken også. Det blir ingen revolusjon om Lisbeth Berg-Hansen bytter plass med Frank Bakke-Jensen eller Harald Tom Nesvik. Men det blir så mye bedre at vi klart merker forskjellen.
Derfor «hipp hurra» igjen!