Leder nr. 7 - 2014  
 

 

Fornuftig justering

VÅR UMIDDELBARE TANKE var at det stinket lakseberg.
Når verden går deg imot, og det tredje største markedet for oppdrettslaks kollapser over natta, er ikke det første du bør gjøre å legge til rette for produksjonsvekst. Men det var faktisk fisker­iminister Elisabeth Aspakers svar på importstoppen til Russland. Med umiddelbar virkning fra 21. august og frem til 1. april i 2015 kan oppdretterne øke MTB-en med 6 prosent for laks og hele 20 prosent for ørret. Rent teoretisk kan dette gi en produksjonsvekst på 70-80.000 tonn laks og over 5.000 tonn ørret. Det skal vi komme tilbake til. I 2013 var Russland vårt desidert største marked for oppdrettsørret. 44 prosent av ørretteksporten gikk til vår store — og sinte — nabo i øst.
«Hva jeg har lært? Jo, at markedet ikke lar seg lure», sukket adm. direktør Odd Steinsbø i Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) i november 1991, og fortsatte: «Alle visste at vi la fisken på lager, og at den før eller senere måtte selges. Prisstigningen kom aldri. Og så lærte jeg at også oppdretterne er seg selv nærmest. Mange produserte som gale for å utnytte innfrysningsordningen maksimalt».
De fleste med litt kjennskap til oppdrettshistorien vet hvordan det gikk. 17. november 1991 måtte ledelsen i FOS gå den tunge veien til skifteretten. Innfrysningsordningen, som ble etablert våren 1990 for å løfte prisene i laksemarkedet, utviklet seg til et mareritt. Den økonomiske byrden av å legge 40.000 tonn laks på fryselager ble tyngre og tyngre å bære, og til slutt var det ingen vei utenom konkurs. Odd Steinsbø hadde lært. Markedet lar seg aldri lure!


OGSÅ OPPDRETTERNE BURDE ha lært. Men det er det god grunn til å spørre om de gjorde. Langt på vei er jo det å øke MTB-en nøyaktig det samme som man gjorde i 1990 for å dempe effektene av markedskrisen. I stedet for å ta fisken opp av vannet og legge den på et fryselager, lar man den nå stå i sjøen og spise seg enda tyngre. Forslaget om å øke MTB-en kom fra FHL, som endog ville ha 10 prosent vekst frem til 1. april 2015.
Og det var ingen aprilspøk!
Når det er sagt, har vi ingen problemer med å forstå hvorfor Elisabeth Aspaker gjorde som hun gjorde. Bortfallet av det russiske markedet kom så brått på at næringen trenger litt tid på å områ seg. Fra 21. august til 31. desember i fjor eksporterte vi nesten 470.000 tonn laks. Gode 50.000 tonn gikk til Russland. Denne fisken må nå finne nye markeder, og det kan ta litt tid. Ved å tillate en mer fleksibel MTB de neste 7 månedene, tvinges ikke næringen til å slakte alle disse 50.000 tonnene i løpet av høsten. Det har for det første en veldig positiv psykologisk effekt i markedene. Dernest får man tid til å intensivere markedsføringen i etablerte og nye markeder, og til å utvikle nye handelsmønstre. Chile kan selge laks og ørret til Russland for å fylle «hullet» etter den norske fisken der, mens vi kan komme tyngre inn i mer tradisjonelle chilenske markeder. Over tid vil dette sannsynligvis gå seg veldig fint til.

 

ER DET EN SAK VI ER temmelig sikre på — og her har vi historien trygt på vår side, er det at norske oppdrettere vil gjøre hva de kan for å utnytte den muligheten de nå har fått til å øke produksjonen. Nesten uansett hvordan lakseprisen vil reagere på importstoppen i Russland, vil det fortsatt være gode penger å tjene. Grunnholdningen i næringen synes dessuten å være at dette ordner seg aldeles utmerket. Alle kommer derfor til å produsere mer enn de ellers ville ha gjort.
Men heldigvis er det så mange forhold som begrenser handlingsrom­met, at den teoretiske veksten på 70-80.000 tonn laks aldri vil la seg realisere. Her har vi solid støtte fra Ragnar Nystøyl og Kontali AS, som kan dette bedre enn noen andre. Fastsatte produksjonsplaner og eksisterende regelverk, blant annet brakklegging og øvre grenser for maksimalt antall fisk i merdene, vil hemme vekstpotensialet på kort sikt. Likeledes praktiske forhold som pålagt utslakting på grunn av lus og økte kostnader som følge av flere lusebehandlinger enn planlagt. Å sette ut mer smolt vil selvfølgelig ikke nytte. Denne fisken kan jo ikke slaktes før lenge etter at MTB-en er justert ned. Nystøyl vil følgelig bli forundret om produksjonsveksten blir noe særlig mer enn 20.000 tonn som følge av den økte MTB-en. I så fall snakker vi om en økning på maks 2 prosent.
Innfrysningordningen i 1990 ble en katastrofe. Men den gangen frøs man inn ca. 40 prosent av årsproduksjonen. I år holder man i verste fall bare 6-7 prosent tilbake, om vi forutsetter 2 prosent produksjonsvekst og at all den fisken som normalt skulle ha gått til Russland i høst, blir stående i merdene. Det siste vil selvfølgelig ikke skje.
Selv om det stinket lakseberg fra start, er vår konklusjon at det er fornuftig med en tidsbegrenset økning av MTB-en de neste 7 månedene. Vårt hovedargument er at det roer laksmarkedet. For ørretprodusentene gir det dessuten sårt tiltrengt tid til å finne nye markeder.