Leder nr. 7 - 2015  
 

Feil vei!

 

I SJØMATNÆRINGEN KRANGLES det om nesten alt. Kvoter og kvotefor­deling, råfiskloven, deltakerloven, strukturpolitikken, den fremtidige veksten i oppdrettsnæringen, avgiften til Sjømatrådet og den manglende støtten til hvalfangsten, for å nevne noe. Stridstemaene står bokstavelig talt i kø, uansett hvilke politiske partier som sitter ved makten. Men en ting er alle enige om. Det må satses mer på forskning og utvikling, både fra myndighetenes side og fra næringen selv.
Joda, det krangles om forskningen også. Særlig havforskerne får så hatten passer. Men uansett hvor forbannet og misfornøyde fiskerne er over den jobben forskerne gjør, ender det alltid opp med krav om mer penger til Havforskningsinstituttet — ikke mindre. Den interne kivingen mellom de ulike forskningsinstitusjonene, ofte preget av geografi, dukker også opp med jevne mellomrom. Alle vokter sine revirer. Men i det store og hele er det altså bred enighet om at det må investeres atskillig mer i forskning og utvikling dersom sjømatnæringen skal utløse sitt vekstpotensial de neste 30-40 årene.
Det er en vedtatt sannhet at det brukes for lite penger på FoU i Norge, særlig om vi sammenligner med andre vestlige land. Det er flere årsaker til dette. Den viktigste er sannsynligvis at Norge på mange områder er en produsent av råvarer og halvfabrikata. Vi har ikke like tunge og avanserte industrimiljøer som andre land, og følgelig heller ikke samme behov for FoU-innsats. Sett i forhold til næringsstrukturen i Norge har vi lite å skamme oss over.
I august lanserte fiskeriminister Elisabeth Aspaker regjeringens nye masterplan for marin forskning. Et velskrevet dokument på rundt 40 sider med mange fornuftige tanker om hvordan den marine forskningen kan bidra til vekst og næringsutvikling langs kysten. Planen bygger på regjeringens «Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015-2024», der følgende områder skal prioriteres i forskningsinnsatsen knyttet til havet:
1) Å utvikle verdier fra marine næringer.
2) Å forvalte økosystemer og ressurser i havområdene.
3) Å sikre rent hav og sunn og trygg sjømat.
Den marine masterplanen skal bidra til å nå de tre overordnede målene i langtidsplanen, nemlig å styrke konkurransekraften og innovasjonsevnen i sjømatnæringen, løse store samfunnsutfordringer og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet. Fine ord og edle målsettinger blottet for politisk spenning.

 

 

I 2013 BLE DET BRUKT vel 3,6 milliarder kroner på marin FoU knyttet til sjømatnæringen og forvaltningen av denne. Det utgjorde ca. 7,1 prosent av de totale FoU-utgiftene i Norge på 50,8 milliarder. 2,2 milliarder av utgiftene til marin FoU ble finansiert av offentlige kilder, dvs. 62 prosent. Næringslivet sto bare for 950 millioner. Resten, ca. 430 millioner, kom fra utlandet, primært EU og andre kilder. Strengt tatt kan mye av disse pengene også kategoriseres som offentlige. Næringens egne aktører sto altså for bare 26 prosent.
Havbruk var den største marine forskningssektoren i 2013 med nesten 1,6 milliarder kroner. Det forundrer oss ikke. I den grad «eventyr» kan være en dekkende beskrivelse av sjømatnæringens utvikling de siste 20 årene, er det jo oppdrettslaksen vi har å takke. Retter vi blikket fremover, er det også i oppdrettsnærin­gen den største veksten skal komme. Holder vi oss til den tradis­jonelle delen av næringen — fangst, foredling og eksport av villfisk, er den private forskningsinnsatsen heller miserabel. Mens oppdretterne og deres leverandører finansierer nesten 44 prosent av den havbruksrelaterte forskningen, står de private aktørene i villfisknæringen, leverandørindustrien inkludert, for bare 12-13 prosent av FoU-innsatsen i denne sektoren. Holder vi oss bare til fiskere og fiskeindustri er andel enda lavere.
Vi skal ikke påstå at det står på viljen. Mest sannsynlig står det på evnen.


STUDERER VI UTVIKLINGEN I den tradisjonelle delen av sjømatnærin­gen de siste 25 årene er det ikke mye å rope hurra for. Inntje­ningen i flåten har rett nok økt betydelig, og industrien klarer seg bedre enn før. Men det skyldes strukturering; at det er blitt færre å dele på — ikke økt vediskaping. Både førstehåndsverdien og eksportverdien av villfisk har stått mer eller mindre på stedet hvil de siste 20 årene om vi regner i faste priser. Det fremgår av figur 1på forrige side, som viser førstehåndsverdien og eksportverdien i villfisknæringen i milliarder 2014-kroner siden 1991. Her er det dessverre ingen stigende trend som i oppdrettsnæringen. Den røde streken i figuren viser hvor stor andel førstehåndsver­dien har utgjort av eksportverdien. Den forteller med andre ord hvor mye industri- og eksportleddet har klart å tilføre fisken av verdier fra kaikanten til den forlater landet. Det er ikke så mye. Gjennom store deler av perioden har førstehåndsverdien representert godt over 70 prosent, ja tidvis over 75 prosent av eksportverdien. Trenden har heller ikke vært noe å glede seg over. Man skulle ha ønsket at førstehåndsverdiens andel av eks­portverdien var jevnt synkende; at industrien og eksportørene kunne tilført stadig mer verdi. Men den røde kurven har vært skuffende flat. Enkelte år litt opp, andre litt ned. Om vi først skal antyde en trend, går den feil vei. De siste 25 årene har førstehåndsverdien utgjort en stadig økende andel av eksportver­dien.
Skyldes dette mangel på penger til FoU?
La oss svare slik; det skyldes i alle fall ikke at det brukes for mye penger på dette området, og særlig ikke av næringens egne aktører.