Leder nr. 8/9 - 2013  
 

 

Produserer vi for mye laks?

PROFESSOR TERJE VASSDAL har slengt ut en brannfakkel. Siden 2002 ville norske lakseoppdrettere ha tjent mer penger om de ikke hadde økt produksjonen. Forklaringen er enkel. I stedet for å ta ut gevinsten av den sterke etterspørselsveksten ved å produsere mer laks, burde de heller ha hentet den ut i form av høyere priser. Ifølge økonomiprofessoren fra Universitetet i Tromsø — en flittig brukt foredragsholder av Norges sjømatråd — hadde prisen på oppdrettslaks i dag sannsynligvis vært nesten dobbelt så høy om Norge fortsatt hadde produsert 450.000 tonn laks pr. år, og ikke 1,2 millioner tonn. En slik strategi hadde altså gitt eierne av norske oppdrettsanlegg et større samlet overskudd de siste 10 årene.
Takk og pris at ikke Kurt Oddekalv var til stede på Sjømatrådets kvartalsseminar om norsk lakseeksport 10. oktober.
Loven om tilbud og etterspørsel er relativt enkel. Øker du tilbudet av en vare, faller prisen. Men slik har det ikke vært for norsk oppdrettslaks siden 2002. Selv om produksjonen er mer enn fordoblet, har lakseprisen faktisk gått opp. Dette kan bare forklares med et positivt skift i etterspørselen. Nå skal ikke vi trette med økonomisk teori. Men modellene og regnestykkene til Terje Vassdal viser altså at oppdretterne heller burde ha satset på nullvekst og skyhøye laksepriser, enn på å produsere stadig mer laks.
Konklusjonen bygger på tre viktige forutsetninger. For det første at priselastisiteten på laks har vært minus 1,5 de siste 10 årene i snitt. Når kvantumet øker med 1 prosent, faller lakseprisen med 0,6 prosent. For det andre — og her vil sikkert mange mene at modellen feiler, at ingen andre lakseproduserende land kunne ha fylt det «tomrommet» Norge ville skapt i markedet ved ikke å øke sin produksjon. Og for det tredje; at forbrukerne ikke har til­gang på gode substitutter til den norske oppdrettslaksen. Også realismen i den siste forutsetning kan diskuteres.

NOK OM DET.
Terje Vassdals regnestykke er neppe fasitten. For egen del tror vi f.eks. at den sykliske produksjonsveksten i norsk lakseoppdrett i seg selv har bidratt til positive skift i etterspørselen. Perioder med kraftig produksjonsøkning og ditto fall i lakseprisene har jo gang på gang vist seg å ha en meget gunstig effekt på etterspørselen. Vi føler oss også rimelig trygge på at produksjonen av laks i andre land hadde økt kraftig dersom lakseprisen passerte 60-70 kroner pr. kilo. Det hadde åpnet for produksjonsformer og lokalitetsvalg som ikke er lønnsomme med dagens priser.
Dernest blir det for snevert bare å forholde seg til eiernes fortjeneste. Økt produksjon betyr flere arbeidsplasser og økt salg av fôr og andre tjenester til næringen. Kort sagt mer aktivitet langs kysten. Dette er en viktig del av den samfunnsmes­sige verdiskapingen i norsk fiskeoppdrett, og hører altså med i regnestykket. Videre kan man argumentere med at Norge har et ansvar for å forsyne verden med god og helseriktig mat. Det er moralsk forkastelig bare å tenke på egen fortjeneste.

 

DET TANKEVEKKENDE VED Terje Vassdals brannfakkel er at norske lakseoppdrettere sannsynligvis har vært — og er — for opptatt av vekst. Selv om professoren bare delvis har rett, og målsettingen er maksimal profitt for egne bedrifter, bør de heller bestrebe seg på å dempe produksjonsveksten. Det er godt mulig at Norge har et potensial for å produsere 5 millioner tonn oppdrettslaks innen midten av inneværende århundre. Men det er ikke gitt at en slik strategi vil gi næringen det største overskuddet. Og særlig ikke om de blåblå virkelig mener alvor når de i sin regjeringsplattform fastslår følgende: «Regjeringen vil praktisere prinsippet om at forurenser betaler i havbruksnæringen».
Nå skal ikke vi begi oss inn i en diskusjon om hvor mye næringen forurenser, og slett ikke om hva dette koster. Men vi går uten videre ut fra at miljøbevegelsen med Kurt Oddekalv i spissen vil kaste seg over regnestykkene til Terje Vassdal. For om det virkelig forholder seg slik at oppdretterne ville tjent mer penger ved å produsere 500.000 tonn i stedet for 1,2 millioner tonn, og det uten å ta hensyn til miljøkostnadene — både de som inngår i kostprisen pr. kilo laks, og de som gjelder for samfunnet totalt, kan man bare tenke seg hvor mye mer de hadde tjent om alle disse kostnadene også skulle regnes med.
Kort sagt; hvorfor i all verden øke produksjonen når oppdretterne tjener mer på å la være, og man på toppen kan redusere miljøbelastningene?
Det er et veldig godt spørsmål. Er svaret bare så enkelt som at Terje Vassdal har feil?
Det tror vi faktisk ikke.


 

Det gikk ikke som vi håpet. Vi er skuffet. Sjømatnæringen er tjent med et eget departement. Men vi fikk i alle fall den nest beste løsningen. Å slå sammen landbruk og sjømat ville vært en katastrofe. Å flytte Kystverket til Samferdselsdepartementet er derimot helt greit. Nå kan fiskeriministeren ha all fokus på fisk og havbruk. Ved å fusjonere Næringsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet gir den nye regjeringen et klart signal. Heretter skal fiskeripolitikken samkjøres mer med den generelle næringspolitikken i Norge. Mange vil mene det er flott, særlig i FHL. Norges Fiskarlag mener det ikke.
Ifølge enkelte medier var den eneste virkelig bomben med den nye regjeringen at FrP’s Sylvi Listhaug ble ny Landbruksminister. Det viser bare hvor lite media bryr seg om fiskeri og havbruk. Vi har lest absolutt alt av spekulasjoner om hvem som skulle overta etter Lisbeth. Elisabeth Aspakers navn var aldri nevnt. Også den utnevnelsen vil vi derfor kalle en bombe. Vi noterer med interesse at ingen i den politiske ledelsen har særlig fiskeribakgrunn. Den nye statssekretæren, Amund Drønen Ringstad, har riktignok studert miljø- og havbruksteknologi ved Høyskolen i Bergen, og kommer fra Austevoll. Men etter et par år som sekretær for Stortingets Næringskomite fra 2005 til 2007, har den tidligere nestlederen i Unge Høyre — såvidt vi kan se — overhode ikke hatt noen forbindelse til sjømat. Men vi dømmer ingen fra start. Både Aspaker og Drønen Ringstad får svært gode skussmål fra sine egne, og vi tar det for gitt at læringskurven vil bli bratt. Skal vi tippe at Svein Ludvigsen blir en nyttig rådgiver for Aspaker, og at Drønen Ringstad får mange gode innspill fra fiskerimiljøet i Austevoll, med Møgstere og Halstensenere i spissen. Vi ønsker selvfølgelig lykke til, og håper de to gjør vår skepsis grundig til skamme.
Nyttårsaften hever vi for siste gang glasset for Fiskeri- og kystdepartementet. Norge var først ute. Det kommer til å føles ganske vedmodig. Men slik er det kanskje å bli gammel. Man blir skeptisk til alt nytt!