Leder nr. 8 - 2005  
 

 

Hva nå?

Svein Ludvigsen viste stor handlekraft som fiskeriminister og Høyre-mann. Det var det mange som mislikte.
Når reiser Svein hjem til Troms, og vi går fire år imøte med en regjering dominert av Arbeiderpartiet. Uansett hvilket parti den nye fiskeriministeren kommer fra, vil Høyre-toget stoppe opp. Men å snu lokomotivet blir ikke lett. Høyre gjorde et elendig valg i fiskeri-Norge. Mange mener det skyldes fiskeripolitikken. Vi er ikke så sikre på det. For det første gikk Fremskrittspartiet mer frem i fiskeridistriktene enn Høyre gikk tilbake. Samlet hadde de to partiene en fremgang på 15,2 prosent i landets 41 mest fiskeriavhengige kommuner. Dernest hadde Svein Ludvigsen solid oppbacking både fra Norges Fiskarlag og FHL for mye av det han gjorde. Det historiske skjedde faktisk at Fiskarlaget og FHL fem dager før valget gikk sammen om en pressemelding der Ludvigsen fikk bred støtte for sin politikk. I pressemeldingen heter det blant annet:
«Fiskeriorganisasjonene tar et medansvar for den fiskeripolitikken som er ført på sentrale områder, og finner den ensidige kritikken urimelig og unyansert. Organisasjonene må konstatere at dagens politikk — som i stor grad er en videreføring av tidligere regjeringers — har bred støtte i fiskerinæringen blant fiskere, landindustri og oppdrettere».
Dersom det likevel var fiskeripolitikken som sendte Svein Ludvigsen ut av Grubbegata 1, er fiskeribefolkningen altså splittet. På den ene siden har vi fiskebåteierne, oppdretterne og industrilederne, som ser at strukturpolitikken virker og bidrar til økt lønnsomhet — på den andre mannskap, røktere og ansatte som ser jobber forsvinne og lokalsamfunn bryte sammen. Virkelighetsoppfatningen er åpenbart forskjellig.

Den nye fiskeriministeren — særlig om det blir en senterpartist, vil gå til jobben med glødende iver etter å skifte kurs. Det blir ikke lett. Verken Fiskarlaget eller FHL-systemet ønsker store endringer, og i alle fall ikke at strukturprosessen reverseres. De er som nevnt godt fornøyd med det som har skjedd de siste 4 årene. Næringens aktører har dessuten lært seg å leve uten fiskeristøtte, og det er neppe stor entusiasme for enda en gang å gjøre fiskeri og havbruk til aktive deler av distriktspolitikken. Skjønt det er vel nettopp på dette området at meningsforskjellen er størst mellom båteiere og bedriftsledere på den ene siden, mannskap, ansatte og ordførere på den andre.
Hva kan vi så forvente vil skje?
Internasjonalt, dvs. i arbeidet med å sikre norsk fisk markedsadgang og norske fiskere størst mulig andel av bestander vi deler med andre, er det ingen grunn til å vente et kursskifte. Etter en nølende start fikk Svein Ludvigsen mye ros for handlekraft, og på dette viktige området er det bare for den nye fiskeriministeren å følge oppskriften til forgjengeren. Deltakerloven og Råfiskloven behøver heller ikke bli stridstema. Dersom den nyetablerte meklingsinstansen i prisdrøftelsene mellom salgslagene og kjøperne fungerer slik partene håper på, vil det omsider bli ro på dette området. Dersom meklingsinstansen ikke fungerer, ville Svein Ludvigsen muligens gitt meklingsmannen siste ord. Det vil garantert ikke den nye statsråden. Under Svein Ludvigsen ville dessuten fiskeindustrien fått større gehør for en ordning med langsiktige avtaler mellom fiskere og kjøpere, men også på dette området går verden seg til. Her bør det være mulig å finne praktiske løsninger som alle kan leve med. Når det gjelder Deltakerloven og spørsmålet om fiskeindustriens adgang til å eie fiskebåter, må vi forvente en strengere praktisering av dispensasjonsadgangen. Men noe dramatisk kursskifte blir det overhode ikke snakk om. Leveringsplikten har funnet sin form, og den nye fiskeriministeren vil ganske sikkert være like opptatt av at konsesjonsvilkårene oppfylles som forgjengeren.
Hva gjelder fiskejuks og etikk kan vi ikke se noen partipolitiske forskjeller. Kampen mot ulovlighet og miljøkriminalitet i fiskerinæringen vil ha like stor prioritet uansett hvem som styrer Fiskeridepartementet.
På to områder kan det skje endringer. Det gjelder i strukturpolitikken og i spørsmålet om fordelingen av ressursene. Det første store stridstema blir strukturkvoter i flåten under 15 meter. Senterpartiet har gått knallhardt ut på forhånd og sagt at dette er helt uaktuelt. Partiet har også lansert tanker om å reversere de strukturordningene som alt er innført.
Det skal bli uhyre spennende å se hva som skjer dersom Landsmøtet i Norges Fiskarlag går inn for å utvide ordningen med strukturkvoter. Om Lars Peder Brekk blir fiskeriminister og aksepterer Fiskarlagets ønske, har han i våre øyne mistet all troverdighet. Senterpartiet får det heller ikke lett om Arbeiderpartiet overtar Fiskeridepartementet og innfører en slik ordning. Da blir partiet overkjørt i en av de fiskeripolitiske sakene man har lagt størst prestisje i. Å reversere den struktureringen som alt har skjedd i flåten, ser vi på som utopi. Det vil aldri bli akseptert av Norges Fiskarlag, og blir nesten umulig å gjennomføre i praksis. Arbeiderpartiet vil ikke gå inn for en slik politikk.
Både Senterpartiet og SV har vært svært tydelige på at mer ressurser må tilføres kystflåten. Begge partier innser imidlertid at dette må skje over tid. Noen umiddelbar fordelingseffekt av regjeringsskifte er det altså ingen grunn til å forvente. Men signalet i seg selv kaster bensin på bålet. Mens Svein Ludvigsen i alle sammenhenger understreket betydningen av faste og forutsigbare kvoteandeler, har vi nå fått en regjering hvor sterke krefter jobber for mer fisk til kystflåten. Det vil gi næring til fortsatt kamp i Fiskarlaget. Regjeringskiftet har ikke bidratt til ro rundt et spørsmål som ledelsen i Fiskarlaget og FHL meget sterkt håper å legge bak seg.

I oppdrettspolitikken kan vi ikke se at regjeringsskiftet vil få de helt store konsekvensene, i alle fall ikke på kort sikt. Det internasjonale arbeidet med å sikre norsk laks best mulig markedsadgang vil selvsagt fortsette med samme styrke som om Bondevik-regjeringen hadde overlevd. Det vil også arbeidet med å utvikle nye arter, bekjempe rømming og sikre næringen gode lokaliteter. Men dersom den nye lakseavtalen med EU skaper behov for produksjonsregulerende tiltak ut over dagens system med maksimalt tillatt biomasse (MTB), er det ingen tvil om at den nye fiskeriministeren vil være mer lydhør overfor et slikt ønske fra næringen enn Svein Ludvigsen hadde vært. I prinsippet er nå det meste mulig, også en ny fôrkvoteordning.
Men uansett hvem som leder Fiskeridepartementet vil næringens egne ønsker og anbefalinger telle mye. Nye konsesjonsrunder ligger med andre ord ikke først i løypa. Det ville det heller ikke ha gjort om Ludvigsen regjerte. Noe lærte Høyre i 2003.
Senterpartiet ønsker å gjeninnføre kravet om at ingen kan eie mer enn maks 10 prosent av antall matfiskkonsesjoner for laks og ørret. Det kan aldri bli mer enn ord, noe også tidligere styreleder i FHL, Lisbeth Berg Hansen, har gjort klinkende klart. Dersom Pan Fish og Fjord Seafood ønsker å fusjonere, vil den nye fiskeriministeren toe sine hender. Derimot vil vi tro at Cermaqs handlefrihet blir litt mer begrenset enn om Høyre fortsatt hadde ledet Fiskeridepartementet. Det vil forundre oss mye om den nye fiskeriministeren, uansett partitilhørighet, bidrar til at Cermaq inngår i et nytt gigantisk norsk oppdrettsselskap. På den annen side var det ingen på Stortinget som leet en finger da Hydro Seafood ble solgt ut av landet, så alt kan skje.

Tidligere i år skrev vi på lederplass at høstens Stortings valg for første gang på lenge ville markere et vei skille i norsk fiskeripolitikk. Det holder vi fast på. Tempoet i strukturprosessen blir nå betraktelig dempet. Ny teknologi vil fortsatt bidra til at det blir færre og større aktører i næringen, både på sjø og land, men denne utviklingen vil ikke lenger bli påskynnet politisk.
Å forsøke å snu det som alt har skjedd, er i våre øyne omtrent umulig. Økonomiske realiteter kan selv ikke en ihuga SV-minister sloss imot, særlig ikke om det betyr full krig mot næringens hovedorganisasjoner. Derfor tror vi SV gjør klokt i å holde seg langt borte fra Fiskeridepartementet. Det eneste man oppnår vil være å demonstrere hvor lite gjennomførbar partiets fiskeripolitikk er i praksis. Dette gjelder forsåvidt også Senterpartiet. Skjønt Fiskebåtredernes Forbund vil jo bidra til at selv symbolske justeringer i kvotefordelingen mellom kyst og hav vil fremstå som en stor politisk seier for en «grønn» fiskeriminister.