Leder nr. 8 - 2008  
 

 

«The Great Rock 'n Roll Swindle»

«THE GREAT ROCK’n Roll Swindle» handler om Sex Pistols, av mange betraktet som verdens råeste punkeband på tampen av 70-tallet. Filmen ble spilt inn i 1980 etter at bandet var oppløst, og forteller historien slik Malcolm McLaren så den, bandets legendariske manager — et PR-geni som kunne få Mor Theresa til å fremstå som Adolf Hitler. Filmen om Sex Pistols forteller nøyaktig hva det dreier seg om i rockens verden — å få folk til å tro på en historie de liker. At historien er ren svindel spiller ingen rolle. Verden vil bedras.
«The Great Rock’n Roll Swindle» flimret over netthinnene da vi for ikke lenge siden var i Bergen for å markere Peter Gullestads sorti som Fiskeridirektør. En av mange på talerstolen var styreleder Inge Halstensen i Fiskebåtredernes Forbund. Han holdt et glitrende foredrag, eller skal vi heller si kåseri, om det gode liv langs kysten og om betingelsene for at idyll og næring skal gå hånd i hånd. Vi har gjengitt kåseriet i sin helhet fra side 66 i dette nummeret av bladet. Her tar Halstensen et knusende oppgjør med 100 års fiskerisvindel. Ikke med IUU-fiske, men med et fiskeripolitisk hovedmål som har vært en eneste stor bløff fra start til ende.
Han formulerer seg slik:
«I 100 år har den politiske eliten i Norge lova å oppretthalda busettinga og sysselsettinga i distrikta. Det motsatte har skjedd. Me har hatt ei folkevandring frå bygd til by, frå periferi til sentrum, ikkje minst til hovudstaden. Gjennom 100 år har våre leiarar lova at dette ikkje skulle skje. Gunnar Knudsen, Einar Gerhardsen, Per Borten, Konrad Nordahl, Gerd Liv Valla — alle har late det skje. Eg trur det har vorte stilltiande akseptert av den politiske eliten.
Det verste er at retorikken om busetnadspolitikken for bygde-Norge, ein politikk som har vore katastrofal, lever i beste velgående og til undergang for dei som framleis trur på lovnadene. I våre dagar har denne folkeforførelsen fått ei ny, vakker og poetisk innbinding: «Det skal bli lys i husan». Men 100 år har synt oss at busetnadspolitikk stort sett er retorikk, ikkje noko anna. Me må kort og greit greia oss sjølve.»
Tallenes tale er klar. Før bodde 80 prosent av folk i Norge langs kysten eller på landsbygda, 20 prosent i byene. I dag er dette omvendt. Flukten fra fiskeri-Norge har vært entydig og sterk, iallefall siden andre verdenskrig. Ved fiskeritellingen i 1948 var det 85.000 fiskere i Norge. I dag kryper tallet ned mot 10.000. Slik sett har Inge Halstensen rett. Målsettingen om å opprettholde bosettingen og sysselsettingen i fiskeridistriktene har spilt fallitt.

 

MEN HAR POLITIKKEN VÆRT en «folkeforførelse» — en svindel?
Vi vil ikke si det. Fra 1961 til 1991 bevilget staten svimlende 47 milliarder kroner i fiskeristøtte. Hver krone var ment å havne i lomma på næringens aktører for å få dem til å bli der de var. Boken «Norsk fiskerilovgivning» ble tykkere for hvert år. Gjennom lovverk og regler gjorde politikerne hva de kunne for å opprettholde en differensiert flåtestruktur og fiskemottak på flest mulige nes. Men det var en håpløs kamp. Ungdommen søkte utdanning og det urbane liv. Den teknologiske utviklingen gjorde det også umulig å opprettholde sysselsettingen i fiskeriene. I 1950 tok hver fisker på land 13 tonn fisk. 50 år senere var kvantumet det tidobbelte. Vi vil si at politikerne har gjort sitt beste innenfor rammen av det mulige. Vi vil endog hevde at de sloss for lenge mot en utvikling som var uunngåelig — at de pøste på med subsidier som utelukkende bidro til å gjøre støttebehovet enda større. Det var som en vond spiral. Til slutt hadde det vært billigere for staten om fiskerne satt på trammen hjemme enn om de var aktive på havet.
Vi tror Inge Halstensen skal være glad for at politikerne ikke brukte enda mer penger i forsøket på å opprettholde sysselsettingen i fiskerinæringen. Det ville gjort omstillingsprosessen og markedstilpasningen enda tøffere da Hovedavtalen omsider ble avviklet, i praksis fra 1993/94, og myndighetene begynte med en aktiv strukturpolitikk. Ingen kan sloss mot tyngdeloven. Utviklingen i primærnæringene i Norge har vært styrt av krefter som minst er like sterke.
Vi har også tatt feil. I nesten 30 år, gjennom 60-, 70- og 80-tallet, advarte vi mot en gryende rekrutteringssvikt i fiskeflåten. I mange år så vi på dette som den største fiskeripolitiske utfordringen i Norge. Men vi undervurderte den enorme effektivitetsøkningen. Faktum er at fiskebåteierne aldri har hatt vanskelig for å skaffe mannskap. Først i de aller seneste årene har oljeindustrien skapt konkurranse om endel nøkkelpersonell i havflåten. Fiskeindustrien derimot, ville hatt store problemer om det ikke var for import av utenlandsk arbeidskraft. I dag utgjør førstegenerasjons innvandrere i fiskeindustrien og utlendinger på kortidsopphold i Norge 27-28 prosent av arbeidsstokken i industrien. Ved årtusenskiftet var denne andelen 24 prosent. Det hadde vært mange slukte lys langs kysten uten svensker, finner, polakker, russere, folk fra Baltikum og ikke minst fra Asia.
Men vi var altså mest opptatt av rekrutteringen til fiskeflåten. Og den har aldri vært en trussel mot næringens fremtid.