Leder nr. 8/9 - 2014  
 

 

Feilslått politikk?

NORSK FISKERIPOLITIKK HANDLER i prinsippet om tre hovedmålset­tinger. Å forvalte naturressursene på en god måte, sikre arbeids­plasser og bosetting langs kysten og utvikle lønnsom og konkur­ransedyktig produksjon. I utgangspunktet er disse målene like­stilt. Men det sier seg selv at man ikke kommer langt med lønnsomhet og trygge arbeidplasser uten en bærekraftig ressursforvaltning. Da tenker vi både på fisken i havet og på de naturgitte forholdene som ligger til grunn for den voldsomme ekspans­jonen i norsk oppdrettsnæring. På forvaltningsområdet har altså politikerne intet slingringsmonn og ingen motstridende interesser å slite med.
De to andre hovedmålene er det ikke like greit å forholde seg til. Langt på vei er de jo motstridende. I et land som Norge, med skyhøyt lønnsnivå, er arbeidsintensiv produksjon sjelden veien til suksess. Det gjelder ikke minst i eksportorienterte bransjer. Målsettingen om å skape flest mulig arbeidsplasser i sjømatnærin­gen, for på den måten å sikre bosettingsstrukturen langs kysten, står følgelig i et motsetningsforhold til ønsket om best mulig lønnsomhet. Billig arbeidskraft er definitivt ikke et av Norges komparative fortrinn.
Gjennom nesten 50 år ble dette forholdet forsøkt kamuflert ved enorme offentlige overføringer til næringen. Bare fra 1964 til 1994 ble det over Hovedavtalen for fiskenæringen bevilget ca. 170 milliarder 2014-kroner i statlig støtte. På nesten alle områder pøste politikerne på med penger og distriktspolitiske rammevilkår for å stimulere til arbeidsintensiv produksjon både på sjø og land. Statstilskuddene sørget for brukbar lønnsomhet i næringen, og for at den kunne sysselsette flest mulig folk. Før eller senere måtte selvfølgelig dette «narrespillet» sprekke. I 1980 var byråsjef Bjørn Brochmann i Fiskeridepartementet en av dem som satt klarest ord på galskapen: «I dag vil det faktisk lønne seg mer for staten å betale fiskerne for å sitte hjemme på dørstokken, enn å la dem dra ut for å fiske», konstaterte den frittalende byråkraten. Det tok ikke lang tid før han måtte finne seg noe annet å gjøre. Verken politikere eller næring var klar for den brutale sannheten.


VI VET HVORDAN DET GIKK.
Tidlig på 1990-tallet ble omsider fiskeristøtten avviklet. Dermed var det ikke lenger mulig å ignorere motsetningsforholdet mellom lønnsomhet og konkurransekraft på den ene siden, og flest mulig arbeidsplasser og spredt bosetting på den andre. Et samlet Stort­ing beholdt likevel sysselsetting og bosettingsstruktur som ett av de tre hovedmålene i fiskeripolitikken. Men nå fikk man langt dårligere kort å spille med.
For oppdrettsnæringen og industrien på land hadde man i realiteten ingen kort. Her måtte politikerne overlate til markedskreftene å styre. Resultatet ga seg selv. I begge næringer fikk vi en kraftig avskalling av bedrifter. I fiskeindustrien falt antall foretak fra over 600 i 1994 til under 500 i 2013, mens antall sysselsatte gikk ned fra 12.500 til under 9.000. Her er ikke slakterier og foredlingsanlegg for laks og ørret medregnet. I oppdrettsnæringen har antall sysselsatte økt — fra 4.400 i 1994 til tett på 6.000 i 2013. Men i samme periode har produksjonen av laks og ørret økt fra 220.000 tonn til godt over 1,2 millioner tonn. Produksjonen er altså seksdoblet, mens antall ansatte bare har økt med 35 prosent. Det forteller alt om produktivitetsutviklingen. Antall settefiskbedrifter har gått ned fra 260 til 120, antall matfiskbedrifter fra over 600 til 160.
I oppdrett og fiskeindustri har myndighetene gjort lite for å styre strukturutviklingen. På havet har man etter beste evne forsøkt å føre en aktiv strukturpolitikk, som selvfølgelig også har hatt betydning for mottaksstrukturen på land. Men tallenes tale er klar. Fra 1994 til 2013 ble antall aktive fiskebåter redusert fra 9.200 til 5.200 og antall hovedyrkefiskere fra 16.500 til 9.500. Også i flåteleddet har det altså skjedd en kraftig avskalling siden 1994.

 

MANGE MENER FISKERIPOLITIKKEN har slått helt feil etter at fis­keristøtten ble avviklet for 20 år siden. Noen vil si at politi­kerne har lagt for stor vekt på målsettingen om å skape lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter, andre at de har vært for opptatt av å bevare arbeidsplasser. Begge grupper har gode argumenter. Strukturutviklingen i oppdrettsnæringen har gitt superlønnsomme bedrifter, men vesentlig færre ansatte enn det mange lokalpolitikere langs kysten hadde sett for seg. Strukturpolitikken i fiskeflåten har også gitt enkelte fartøygrupper svært god lønnsomhet, og «kastet» mange fiskere ut av næringen.
På den annen side vil fiskeindustriens ledere kunne hevde at det er gjort alt for lite for å sikre lønnsomheten i denne viktige delen av næringen. Tilsvarende vil det i flåteleddet være dem som mener at strukturordningene ikke på langt nær har vært gode nok til å sikre forsvarlig lønnsomhet. Også dette er viktige innspill.
Uansett ståsted vil de aller fleste i sjømatnæringen mene at fisken i havet må komme fiskeridistriktene til gode; at målset­tingen om å bevare arbeidsplasser og bosettingsstruktur må telle minst like mye som målet om lønnsomhet. Ressursrenten, altså verdien av gratis å kunne høste av naturressurser, må materialisere seg i form av arbeidsplasser — ikke i form av superprofitt på toppen i en fra før velfylt statskasse.
For alle som lever av sjømatnæringen er det lett å si seg enig i dette. Derfor har heller ingen av organisasjonene i næringen noe ønske om å øke behovet for strukturering. Strukturordninger er i utgangspunktet et nødvendig onde. Det er noe man tyr til for å sikre fornying og modernisering, og for å kunne tilby konkurransedyktig lønn. Men det næringens aktører ikke må glemme, er at de utnytter felles naturressurser. Langs kysten er det selvsagt ingen diskusjon om at disse må komme kystdistriktene til gode. I resten av Norge er ikke det like opplagt. Der er oppfatningen at felles naturressurser bør forvaltes og utnyttes slik at de skaper sykehjemsplasser, veier og gode skoler også andre steder enn i fiskerikommunene.
På Stortinget er det bred enighet om at sjømatnæringen skal bidra til å oppfylle distriktspolitiske målsettinger. Uansett hvem som sitter ved makten vil altså fiskeriministeren måtte finne en fornuftig balansegang mellom ønske om best mulig lønnsomhet og ønske om å sikre sysselsetting og bosettingsstruktur. Denne målkonflikten forsvinner ikke av seg selv. Vårt håp er at ministrene følger de rådene som kommer fra næringen selv. Og de bør helst være så samstemte som mulig. Hvis ikke er det lett å lytte til andre, som ikke har tilsvarende omtanke for utsatte kystkommuner.
I et samfunn der kravet til effektivitet og lønnsomhet bare øker og øker, er det nærmest naturstridig at sjømatnæringen skal få holde seg med dobbelt så mange fiskebåter og fiskere som nødvendig for å ta de norske kvoteandelen. At dette svekker muligheten for å tjene penger på videreforedling, gjør selvsagt ikke saken bedre. I dagens heftige debatt som strukturtak kan det være greit å ha også dette perspektivet i bakhodet.