Leder nr. 8 - 2016  
 

Kan det sprekke?

 

DENNE LEDEREN HAR vi gruet oss til å skrive. Vi misliker nemlig sterkt konklusjonen den leder opp mot. Antall fiskere går bare ned i Norge. Snart er det under 9.000. For alle som mener at «tusen støvler tramper best i takt» er det følgelig viktigere enn noen gang å snakke samme språk. Når «kjøttvekta» minker blir det å stå skulder ved skulder stadig viktigere. Det slaget som nå er på gang — og som foreløpig foregår bak lukkede dører, kan bli ødeleggende for fiskernes innflytelse. Vi frykter det blir et slag uten vinnere.
Som alltid er det stille før stormen. For om noen tror at kampen om makta i Norges Fiskarlag vil skje uten sverdslag, tar de feil. I fjor høst avviste Landsmøtet samtlige forslag om ny organisasjonsstruktur. Alle var riktignok enige om at noe måtte gjøres — bare ikke om hva. I stedet sparket de 69 landsmøtedelegatene ballen tilbake til toppledelsen. Med fiskarlagsformann Kjell Ingebrigtsen i spissen fikk de 14 medlemmene av Landsstyret to år på seg til å foreslå en fremtidsrettet og mer effektiv organisassjonsmodell. Resultatet skal legges frem for Landsmøtet i oktober 2017 — vel og merke om det blir et resultat!
Nå jobbes det altså på spreng. Mange forslag svever i luften. De mest aktuelle er enten en geografisk løsning med to eller tre regionlag, samt Fiskebåt, eventuelt en gruppeorganisering i kyst og hav og med en sterk sentraladministrasjon på toppen. Organi­sasjonsstrukturen er imidlertid bare en del av debatten. Vel så viktig er spørsmålet om representasjon — i klartekst hvor stor innflytelse havflåten skal ha. Noen vil avklare strukturen først, og deretter representasjonen. Dette avvises blankt fra ledelsen i Fiskebåt, som forlanger at disse spørsmålene må besvares samti­dig, hvilket ikke gjør Landsstyrets oppgave enklere. Å løse to gordiske knuter på samme tid er minst dobbelt så vanskelig som å løse dem etter tur.

 

Å KOMME FREM TIL EN fornuftig organisasjonsmodell burde i våre øyne være mulig. Særlig når Fiskarlagets generalsekretær Otto Gregussen er så tydelig på at dagens modell ikke fungerer. For egen del har vi stor sans for en todeling i kyst og hav, uten at vi på noen måte skal påstå at det vil være den beste løsningen.
Å bli enige om sammensetningen av Landsmøtet og Landsstyret er derimot noe ganske annet. Vi snakker i realiteten om hvem som skal ha det siste ordet i Fiskarlaget — havflåten eller kystflåten. Her står frontene steilt mot hverandre. I dag har Fiskebåt 17 av 69 medlemmer i Landsmøtet og 4 av 14 i Landsstyret. Man trenger ikke kalkulator for å regne seg frem til at Fiskebåt er sterkt underrepresentert i forhold til sin fangst. I 2015 sto havflåten, altså båter over 28 meter, for 82 prosent av fangstkvantumet og 71 prosent av fangstverdien. Nå er riktignok ikke hele havflåten medlem av Fiskebåt, men det endrer ikke konklusjonen over. Også målt i antall fiskere representerer Fiskebåt nesten like mange som de syv regionlagene i Fiskarlaget. Det er bare om vi måler i antall fartøyer at dagens maktfordeling kan forsvares. Fiskebåt har ca. 170 medlemsfartøyer — kystdelen av Fiskarlaget ca. 2.200. Da er selv de aller minste sjarkene med, også de som drives av pensjonister.


FORELØPIG HOLDER PARTENE kortene tett til brystet. Men fiskebåtrederne har klart signalisert at de krever en løsning som gir økt representasjon. Fiskebåt i Ålesund har ennå ikke kommet med noen tall, men i korridorene snakkes det om 50/50. Det vil i så fall si minst 34 representanter i Landsmøtet og 7 i Landsstyret. Vi tar sjansen på å garantere at en slik vedtektsendring ikke vil få 2/3-dels flertall på Landsmøtet i 2017. 30/70 eller kanskje 40/60, men ikke lik representasjon.
To spørsmål melder seg da: Kan Fiskebåt akseptere en lavere andel, og hvis ikke — hva skjer? Svaret på det første er helt og holdent opp til Fiskebåt, og det svaret vil vi neppe få før i aller siste sekund. Her får taktikerne i Ålesund bruk for all sin ekspertise, og den er ikke liten. Men å stå beinhardt på 50/50 vil altså ikke gi noen løsning. Skal vi driste oss med et tips tror vi 40/60 kan gå. Så får utviklingen i tiårene som kommer avgjøre om havflåten fortjener enda større innflytelse.
Hva så om man ikke finner noen løsning? I første omgang betyr det at verden fortsetter som før, altså med en organisasjonsmodell som ikke duger. Det innebærer videre at Fiskebåt vil konsentrere seg enda mer om egen virksomhet. Over tid vil avstanden mellom Ålesund og Trondheim øke, og til slutt kommer Fiskebåt til å bli en del av NHO. Den tanken har de lekt med før. Om Landsstyret ikke lykkes med å jobbe frem en omforent løsning, hvilket dessverre kan skje, kommer det ikke til å bli bare med tanken. Og da sprekker Fiskarlaget!
Det er altså mye som står på spill det neste året.