Leder nr. 9 - 2005  
 

 

Soria Moria erklæringen

Det ble Helga Pedersen og det kunne blitt verre!
Mange langs kysten pustet lettet ut da Arbeiderpartiet fikk Fiskeridepartementet. Rett nok er fisk og havbruk viet stor oppmerksomhet i Soria Moria-erklæringen, men fiskeriministerens handlingsrom er fortsatt stort. Vi tror det er gunstig både for strukturpolitikken og den videre utviklingen av næringen at det ikke er Senterpartiet som skal ha det fiskeripolitiske lederskapet de neste fire årene. Helga Pedersen er ung, lærevillig og entusiastisk. Det kan veie opp for mange hull i kunnskapene. For det har hun helt sikkert.
For fire år siden viet vi Sem-erklæringen lite oppmerksomhet. Det var en tabbe. Selv om det ikke sto så mye om fisk i Bondevikregjeringens «bibel», ble den likevel et viktig styringsdokument for Svein Ludvigsen i de fire årene han regjerte. Vi har ikke tenkt å gjøre samme tabben på nytt. Derfor har vi finlest det som handler om fisk og havbruk i erklæringen fra Soria Moria.
Mye er selvfølgeligheter. Den rødgrønne regjeringen vil sikre langsiktig nasjonal råderett og styring over de marine ressursene, hindre overfiske og uregulert fiske og bevare et variert eierskap i næringen. Hvem vil ikke det? Regjeringen vil videre bidra til å utvikle nye og mer forbrukervennlige produkter, styrke markedsarbeidet for norsk sjømat, øke den marine forskningsinnsatsen og legge til rette for utvikling av marin teknologi. Også det er honnørord alle kan skrive under på. Så vil man selvfølgelig få ungdom til å søke utdannelse innen fiskeri og havbruk og opprette rekrutteringskvoter eller andre ordninger som sikrer ungdommen en vei inn i næringen. At man dessuten er opptatt av å skape langsiktig balanse i produksjonen av oppdrettslaks, kan heller ikke sies å være særlig kontroversielt.
Men så er det også endel formuleringer i Soria Moria-erklæringen som vi slett ikke nikker anerkjennende til og som fortjener oppmerksomhet. Vi tar dem i tur og orden.

Kyst- og fiskeripolitikken skal bidra til langsiktig miljømessig verdiskaping for hele samfunnet og samtidig bidra til en rettferdig fordeling av ressursene.»
Første del av denne erklæringen er selvsagt alle partier enig i. Men hva mener regjeringen med «rettferdig fordeling av ressursene». At dagens fordeling ikke er det? Her er det behov for en snarlig avklaring. Hva som er rettferdig avhenger som kjent av øynene som ser, og for mange fiskebåteiere som har investert dyrt i rettigheter, båt og bruk, er det viktig å vite om de får beholde sitt kvotegrunnlag. Svein Ludvigsen var prisverdig klar på dette punktet. Soria Moria-erklæringen skaper usikkerhet. Både SV og Senterpartiet har jo krevd en omfordeling av ressursene fra hav til kyst. Hva mener Helga Pedersen? «Regjeringen mener at strukturtiltak for fiskeflåten må utformes i tråd med målene om å sikre fiskeressursene som felles eiendom, sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet langs hele kysten og samtidig sikre en flåte som er moderne, variert og lønnsom. Regjeringen vil sette i verk en bred utredning for å vurdere hvordan de strukturtiltakene som er gjennomført virker i forhold til disse målene. Mens utredningen pågår må adgangen til å omsette kvoter og rettigheter fristilt fra fartøyer fryses.»
Første del av dette avsnittet kan både Svein Ludvigsen og Sigurd Teige underskrive. Sannsynligvis vil de akseptere andre del også. At regjeringen innfører «time out» i strukturprosessen for å oppsummere resultater og virkninger så langt, er kanskje ikke så dumt. Riktignok kan man mistenke Soria Moria-forhandlerne for å dytte et vanskelig politisk spørsmål foran seg, men det er jo klart å foretrekke dersom alternativet er Senterpartiets og SV’s krav, nemlig å stoppe eller helst reversere den strukturpolitikken som har vært ført de siste 10-15 årene.
Reaksjonene på «tenkepausen» har vært så forutsigbare at man nesten kan le seg ihjel. Da Svein Ludvigsen regjerte kunne vi daglig lese i fiskeriavisene om en strukturpolitikk som la fiskeridistriktene øde. Det var ikke måte på hvor ille den raserte kysten. Men ikke før hadde Helga Pedersen gitt sin stoppordre, før avisspaltene rant over av kritikk. Da kom oppslagene om flagg på halv stang, trusler om havneblokade og intervjuer med rasende fiskere som mente den nye fiskeriministeren var idiot.
Vi synes ikke synd på fiskere som har gamblet på at strukturkvoteordningen blir utvidet til også å omfatte fartøy mellom 10 og 15 meter. Alle meningsmålinger de siste par årene burde fortalt dem at dette var en meget dristig strategi. Når det er sagt føler vi oss rimelig trygg på at det superutvalget som nå skal evaluere strukturordningene vil komme til at disse er nødvendige, også for flåtegruppen 10-15 meter. Fiskeriministeren har antydet at utvalget trenger ett år. Det synes vi er lenge, men likevel til å leve med dersom man i mellomtiden gjør de nødvendige justeringene av driftsordningen.

Regjeringen vil trekke opp en strategi for utviklingen av fiskerinæringen som bygger på våre fortrinn ved tilgang på ferskt råstoff av høy kvalitet. Leveranser av ferskt råstoff må ha prioritet i forhold til leveranse av råstoff som er frosset på havet.»
Alle er naturligvis enige om at Norge må utnytte sine naturgitte fortrinn til å levere ferske kvalitetsprodukter. Både i flåteleddet og fiskeindustrien har man ikke snakket om annet de siste 5-6 årene. Men hva mener egentlig regjeringen med å gi ferskfisken prioritet? At fiskerne skal pålegges å lever ferskt råstoff, eller at industrien skal pålegges å kjøpe den ferske fisken før de får lov til å kjøpe den frosne?
Formuleringen «må ha prioritet» tar seg fint ut på papiret, men blir høyst uklar om den skal settes ut i praksis. Her må Helga Pedersen presisere, f.eks. om hun ønsker å øke kvotene til fartøy som leverer fersk fisk på bekostning av fartøy som fryser ombord. For egen del er vi ikke et sekund i tvil om at fiskeriministeren gjør best i å overlate til aktørene selv å avgjøre i hvilken tilstand det lønner seg å lande og anvende fisken. «Regjeringen vil at fiskeforedlingsindustrien skal sikres stabil tilgang på råstoff. Langsiktige avtaler innenfor rammene av Råfiskloven kan bare settes til side for å sikre leveranser fra små fartøy som ikke kan levere annet sted.»
Å sikre fiskeindustrien en jevnest mulig tilførsel av fisk over året har vært en fiskeripolitisk målsetting sålenge «Norsk Fisk-erinæring» har eksistert. Det skal bli spennende å se hvilke nye grep Helga Pedersen er villig til å ta. Vi tviler på at det vil innebefatte en liberalisering av Deltakerloven, slik FHL krever. Hun er åpenbart innstilt på å videreføre ordningen med langsiktige leveringsavtaler — hvilket er bra, men hva menes egentlig med at slike avtaler må vike for små fartøyer som ikke kan levere andre steder? Akter fiskeriministeren å innføre kjøpeplikt for industrien? Hva som måtte ligge i formuleringen «ikke kan levere andre steder», skal det også bli interessant å få testet i praksis.

Så til et punkt som har skapt stor fiskeripolitisk strid.
«Regjeringen vil at dagens distriktskvoteordning forsterkes og tas mer aktivt i bruk. Nasjonale myndigheter skal årlig kunne avsette inntil 10 prosent av den nasjonale kvoten til landing og bearbeiding i spesielt utsatte distrikter for å sikre sysselsettingen i industrien. Fartøy i alle deler av landet som ønsker å levere fisk for bearbeiding i den aktuelle regionen, skal behandles likt.»
At Helga Pedersen, en av de ivrigste pådriverne for regionale kvoteselskaper, vil ta distriktskvoteordningen mer i bruk, forbauser ingen. Vi tror det er dumt, men må akseptere at fiskeriministeren ser annerledes på det. Ifølge Soria Moria-erklæringen skal distriktskvotene tas av den norske totalkvoten. Det betyr at alle fartøyer og fartøygrupper må avgi en prosentvis like stor andel av sine kvoter. Dersom dette også gjelder fartøy som hører hjemme i de distriktene som skal tilgodeses, går litt av vinninga opp i spinninga. Vi noterer også med interesse at alle fartøy, uansett hvor i landet de kommer fra, skal behandles likt. Hva betyr det? At distriktskvotene skal fordeles gratis og likt til alle som ønsker mer kvote, eller at fisken skal auksjoneres bort til dem som byr mest? Og skal trålere og sjarker stille på samme linje? Her kreves en avklaring. Vi ser vel også for oss et relativt tungvint byråkrati for å behandle alle søknadene som måtte komme, og for å påse at den fisken som tildeles faktisk kommer på land der den skal og blir bearbeidet. Målsettingen med ordningen er jo å sikre sysselsettingen i industrien.
«Regjeringen vil opprette et eget statlig investeringsfond for marin sektor som skal kunne gå inn med eierinteresser i oppdrett og foredling av marine produkter»
Dette punktet liker vi svært dårlig. Vi er ingen tilhenger av økt statlig eierskap i norsk næringsliv. Dersom det er mangel på kapital som hindrer utvikling og nyvinning i norske bedrifter, bør staten heller redusere skattene enn å bruke oljemilliardene til å overta eierskap. Det forundrer oss at NHO ikke er av like klar oppfatning. Men prinsipper sitter ofte løst når agnet er fristende.

Den nye ledertroikaen i fiskeridepartementet har en oppdretts-CV som får plass på et knappenålshode. At FHL Havbruk raskt krevde et møte med ledelsen i Grubbegata 1, skjønner vi derfor godt.
Et av punktene i Soria Moria-erklæringen sier at regjeringen vil arbeide for å gjøre oppdrettsnæringen bærekraftig. Ingen god formulering, spør noen oss. Mange oppdrettere vil mene at følgende erklæring heller ikke er spesielt fornuftig. Den er iallefall ikke presis:
«Regjeringen forutsetter et tak for eierskap i havbruksnæringen som er vesentlig lavere enn i dag.» Under Svein Ludvigsen ble regelverket endret slik at ethvert selskap kan eie inntil 20 prosent av antall matfiskkonsesjoner, og etter særskilt vurdering opptil 35 prosent. Hva som måtte menes med «vesentlig lavere» er derfor noe uklart. Lars Peder Brekk har antydet at grensen iallefall ikke bør være høyere enn 20 prosent, kanskje bare 15. En gang i fremtiden får muligens dette praktisk betydning, men ikke i dag. Såvidt vi kan regne oss til vil en fusjon av Pan Fish, Cermaq og Fjord Seafood gi 135 matfiskkonsesjoner under samme eierhatt. Det tilsvarer ca. 15 prosent av tildelte konsesjoner.
At regjeringen vil åpne for styringsmidler som fôrkvoter er i utgangspunktet uproblematisk, sålenge Helga Pedersen velger å ta næringen med på råd. Det er i dag ingen stemning for nye fôrkvoter blant oppdretterne.
Hva Soria Moria-forhandlerne mener når de skriver at regjeringen vil vurdere hvorvidt konesjonsavgiften skal tilfalle kommuner som stiller arealer til disposisjon for nye konsesjoner, er også uklart. Dersom dette betyr at salgsprisen på 5 millioner kroner for en ny konsesjon skal gå til kommunen og ikke til staten, er det greit. Dersom det antydes en nye «konsesjonsavgift», vil protestene hagle. Men innen denne lederen kommer på trykk har sannsynligvis FHL-ledelsen avklart dette spørsmålet.
Alt i alt er Soria Moria-erklæringen et velformulert dokument som på mange områder betyr en videreføring av dagens fiskeripolitikk og stasingsområder. Men som vi forhåpentligvis har fått frem i denne lederen innebærer den også et brudd med det Bondevikregjer-ingen sto for i endel viktige saker. Erklæringen er også så upresis som vi måtte forvente når tre ulike partier skal snekre sammen en fiskeripolitisk plattform i løpet av et par hektiske uker. På noen områder skyver regjeringspartiene uenigheten foran seg, og vi kan ikke forvente at Helga Pedersen kan være mer presis enn de var på Soria Moria. På andre får vi håpe at hun snarest klargjør hva hun vil gjøre.