Leder nr. 9 - 2009  
 

 

Åpenhet til besvær

VI LEVER I ET ÅPENT samfunn. Det er snart ingen grenser for hva vi må rapportere som næringsdrivende eller gi fra oss av privat informasjon. Det henger kamera i alle butikkhjørner og i de fleste gatekryss. Bomringene registrerer hvor vi ferdes og all bruk av mobiltelefon kan spores. Hva vi tjener legges detaljert ut på nett, og brukes hemningsløst av media for å selge. Skal vi tro redaktørene i tabloid-avisene er åpenhet om hva folk tjener visstnok voldsomt viktig for demokratiet i Norge. Vi skjønner ikke riktig hvorfor. Er poenget at vi skal tyste på naboen dersom livsførselen ikke står i stil med det ligningen viser? I så fall vil vi mye heller vite om hvilke smittsomme sykdommer familien i nabohuset plages med, hvor mange fartsbøter husfar har eller om han noen gang har vært dømt for å klå på barn. Det er faktisk opplysninger vi kan få bruk for.
Så lang har det heldigvis ikke godt. Men om det å vite hva folk tjener er blitt så viktig for å skape tiltro til skattereglene, må det å vite hvor mye folk får utbetalt i trygd være minst like viktig for å kunne sjekke at trygdesystemet fungerer. Når kommer det kravet, mon tro?
I 1949 skrev George Orwell boken «1984» — et skrekkscenario om et fremtidssamfunn der alt og alle var overvåket. Storebror så deg! Mange vil si at Orwell bommet med noen tiår, men at vi i dag har kommet langt på vei mot det han advarte mot. For egen del er vi i alle fall av den oppfatning at kravet om åpenhet har gått for langt. For oss er det en skremmende tanke hva en datakyndig relativt raskt kan samle sammen av private og sensitive opplysninger både om redaktøren og hans familie; og om hva han kan bruke det til!

HVA HAR SÅ DENNE innledningen med fisk å gjøre? Egentlig ingent­ing, bortsett fra at også fiskeri- og havbruksnæringens utøvere er blitt pålagt et voldsomt omfattende regelverk med krav om rapportering og dokumentasjon av alt som skjer. Det aller meste kan sikkert forklares og rettferdiggjøres ut fra en god hensikt. Men summen er i ferd med å bli kvelende.
Det vi konkret vil gripe fatt i her er to krav som trer i kraft fra 1. januar 2010. Det ene er et ledd i arbeidet med å hindre omsetning av ulovlig fanget fisk, det andre skal bidra til at kvaliteten på den ferskfisken som omsettes i Norge skal bli bedre. Formålene er med andre ord aktverdige nok. Men vi stiller oss svært tvilende til om konsekvensene og ekstraarbeidet rett­ferdiggjør innføringen av de to kravene.
La oss ta det første først. Fra 1. januar 2010 må alle fiskeeks­portører i Norge fylle ut fangstsertifikater som skal følge fisken frem til importør, og dokumentere at alt har gått rett for seg. Det skal utstedes minst ett sertifikat pr. sluttseddel pr. kunde. For enkelte eksportører snakker vi i praksis om å sende opptil 300 sertifikater og 600 sider pr. dag! Systemet innebærer et rapportvelde uten sidestykke og er i realiteten ikke gjennomførbart. I EU, som tok initiativet til ordningen, har man for lengst innsett at den blir for komplisert. Der er hele ordningen utsatt. Følgelig snakker vi om en tung administrativ byrde pålagt tredjeland, herunder Norge, som fiskeriaktørene i EU selv slipper unna. Det er en konkurransevridende handelshindring som norske myndigheter snarest bør gjøre noe med. Og det haster!

NORSK ERNÆRINGSPOLITIKK er at forbruket av fisk i Norge skal øke. En viktig forutsetning for nå dette målet er å øke tilgjengeligheten av fersk kvalitetsfisk. Derfor har norske myndigheter fra 1. januar 2010 innført et krav om fangst- eller slaktedato på all ferskfisk som selges i Norge. Forslaget kom i forbindelse med Helga Pedersens ferskfiskstrategi, som ble lansert i august 2007, og var sikkert velment. Men etterhvert som ikrafttredelsen nærmer seg, har ferskfiskbransjen fått virkelig kalde føtter. De frykter konsekvensene.
Det gjør vi også.
Sist lørdag var vi i et hyggelig middagsselskap på Eidsvoll. Praten gikk om løst og fast, og kom etterhvert til å dreie seg om fisk. Da redaktøren kunne fortelle at all ferskfisk snart skal merkes med fangstdato, nikket gjestene fornøyd rundt bordet. Ikke det at datomerking var noe stort savn, men all informasjon er jo bra. Da jeg videre kunne fortelle at ferskfisken ofte kan være både fire, fem og seks dager gammel før den blir solgt, brøt imidlertid den allmenne forskrekkelsen løs. Hva i all verden var det jeg sa? «Ferskfisk kan da aldri være mer enn to døgn gammel», utbrøt min sidedame forskrekket, og så akkurat ut som om hun mente det.
I ettertid har den voldsomme reaksjonen fått meg til å forstå at bransjen har rett. Folk flest har rett og slett ingen peiling på hva en «ferskfisk» er. De tror den er maks 24 timer gammel. De aller fleste aner heller ikke hvilke kriterier som er avgjørende for god kvalitet, og vet ikke at også fisk kan ha godt av å modnes noen dager. Kunnskapsnivået er rett og slett for lavt. Kravet om fangstdato kan føre til et kraftig fall i forbruket og underminere ernæringspolitikken.
Her står ingen prestisje på spill. Kravet om fangst- og slaktedato på ferskfisk er særnorsk, finnes ikke i noe annet land og omfat­ter heller ikke andre ferske matvarer. Det bør være en svært kurrant sak å utsette startdatoen, og istedet sørge for å informere forbrukerne om hva en ferskfisk av god kvalitet faktisk er.
Noe av det siste Helga Pedersen gjorde var å utsette forbudet om bruk av CO2 til bedøving av oppdrettsfisk. Det skulle tre i kraft fra 1. januar 2010. Noe av det første Lisbeth Berg-Hansen bør gjøre er å utsette påbudet om fangst- eller slaktedato på fersk­fisk.