Leder nr. 9 - 2010  
 

 

Spill med åpne kort

I ÅR VIL EKSPORTVERDIEN av fisk og sjømat nærme seg 55 milliarder kroner. Regner vi også med det som omsettes i Norge, passerer vi 60 milliarder. Aldri før har fiskeri- og havbruksnæringen vært i nærheten av å skape så store verdier. De børsnoterte norske fiskeriselskapene sloss om å presentere de beste resultatene. Den samlede børsverdien har steget med 38 prosent siden årsskiftet, eller med over 15 milliarder kroner. Det rapporteres om eventyrlige overskudd i oppdrettsnæringen, og mange hvitfiskbedrifter tjener også gode penger.
For 20 år siden lå norsk oppdrettsnæring med brukket rygg, og de årlige støtteforhandlingene med staten definerte den tradisjonelle delen av næringen som et bunnløst subsidiesluk. Statusen som fisker var mildt sagt dårlig. I dag er fiskeristøtten historie, de fleste oppdrettsbedrifter økonomiske mirakler og valutainntektene større enn noen gang. Det samme gjelder kunnskapene om de helsemessige effektene av å spise fisk og sjømat. Ernæringseksperter i alle land er samstemte. Fisk er sunt og noe man bør ha mer av i kosten. Marine fettsyrer er i skuddet som aldri før.
Norsk fisk eksporteres til over 130 forskjellige land, og er etterspurt i de mest avsidesliggende kroker av verden. Forbrukerne forbinder våre produkter med rent og kaldt vann, dype fjorder, topp kvalitet og dyktige næringsutøvere med lange tradisjoner. Sjømat fra Norge står som en påle i det internasjonale markedet. Fisken er uten tvil vår beste ambassadør.
Går vi noen år tilbake i tid var fiskeriforvaltningen i Norge skikkelig på etterskudd. Mange av våre største og mest verdifulle bestander var sterkt nedfisket. Ryktene fortalte om et omfattende ulovlig fiske, både ute på havet og inne langs kysten. Havforskerne mente at de offisielle fangststatistikkene rett og slett ikke var til å stole på. Men også dette har vi ryddet opp i. I dag er det ulovlige fisket i Barentshavet nesten eliminert. Ressurssituasjonen er under kontroll for de aller fleste viktige arter og sannsynligvis bedre i Norge enn noe annet sted i verden det drives kommersielt fiske. Om ikke lenge vil nesten all den fisken vi eksporterer ha et blått miljømerke på seg.

 

ETTER ALT DETTE SKULLE man tro at omdømmet til norsk fiskeri- og havbruksnæring er bedre enn noen gang. Og kanskje er det det. I alle fall internasjonalt og der vi selger det meste av fisken. Men like fullt er dette et tema til stadig bekymring. For uansett hvor store valutainntekter næringen drar inn eller hvor mye bedre vi forvalter ressursene i havet, synes norsk media primært å være opptatt av å kritisere. La oss straks nevne unntaket; de store og fargeglade matreportasjene som vi finner stadig flere av i landets mange ukeblader og i avisenes magasiner. Dette er god og positiv reklame som helt sikkert bidrar til å holde sjømatkonsumet oppe i Norge og til å styrke næringens omdømme og renomme.
Men så kommer altså alt det negative. I hovedtrekk dreier dette seg om fire forhold: Miljøproblemene i oppdrettsnæringen, herunder, lus, rømming, sykdommer og utslipp av næringssalter, fusk og fanteri i fiskeflåten, fortsatt overfiske av endel viktige arter som vi forvalter i fellesskap med andre land og bruk av skumle tilsetningsstoffer i produksjonen av sjømat.
Nå vil det alltid være slik at det er den med skoene på som føler at det klemmer mest. I det store og hele er det nok slik at fiskeri- og havbruksnæringens utøvere føler kritikken mye sterkere og mer ubehagelig enn man gjør i resten av samfunnet. Den kollektive hukommelsen blir jo stadig kortere. Vi drukner i nyheter og gårsdagens hovedoppslag er glemt i dag. Sannsynligvis bekymrer vi oss for mye om næringens omdømme.

MYE AV DEN KRITIKKEN som kommer kan føles urettferdig og unyansert, og er i mange tilfeller også det. Derfor er det ingen grunn til å legge seg flat for alt. Men om vi skal komme med to generelle råd om hvordan fiskeri- og havbruksnæringen kan styrke sitt omdømme, må det først og fremst være å spille med åpne kort. Det er utrolig hva man slipper unna med sålenge man holder seg til sannheten, og erkjenner at man har gjort noe som er galt. Angrep er kanhende det beste forsvar i fotball, men i omdømmedebatten tror vi det hjelper mye med ydmykhet og selvransakelse også. Det er dessuten en øvelse næringen kan gjøre uten å skjemmes. Javel, noe er ikke som det burde, og det skal vi ta grundig tak i. Men i det store bildet gjør vi det meste rett.
Vårt andre råd må være å jobbe preventivt. Brannslukking er slitsomt, ressurskrevende og defensivt. Dessuten er det å jobbe forebyggende mye av det samme som å spille med åpne kort. Benytt alle anledninger — årsmøter, konferanser og møter med pressen, til å ta opp de vanskelige problemstillingene. Bare på den måten får man en naturlig anledning til å fortelle om alt det man gjør for å bli bedre.
Man kan si mye om norsk media. Men norske journalister jobber aldri mer systematisk og målrettet enn når de tror at noe blir holdt skjult. Åpenhet avmystifiserer og trigger ikke forfølgelse. Det tror vi bør være den viktigste erkjennelsen for en næring som føler seg misforstått og urettmessig forfulgt.