Leder nr. 9 - 2012  
 

 

Fra utvikling til miljø

TIDLIGERE SPILTE HAVFORSKERNE og fiskerne på lag. Gjennom 1950- og 1960-tallet var «G.O. Sars» aktivt med i jakten på de største stimene. Målsettingen var det aldri diskusjon om. Å øke utbyttet av de norske fiskeriene. I de første tiårene etter krigen engasjerte Fiskeridirektoratet seg på bred front for å modernisere og effektivisere fiskeindustrien. Direktoratet kunne tilby teknisk ekspertise, var en pådriver for utbyggingen av fryseindustrien langs kysten og fikk etter hvert på plass en omfattende rettledningstjeneste som skulle bistå med å utvikle næringen. Også i Fiskeridepartementet var man i aller høyeste grad opptatt av næringsutvikling. Fiskeriene var en viktig del av distriktspolitikken, og som sådan en bransje med spesielt behov for å skape flest mulig arbeidsplasser langs kysten.
Et eller annet sted langs veien gikk noe galt. Galt i den forstand at vi i dag ikke uten videre vil kalle Fiskeri- og kystdepartementet for et næringsdepartement eller Fiskeridirektoratet for en aktiv bidragsyter til næringsutvikling. Vi vet ikke akkurat når det skjedde, men mener at det primært henger sammen med to forhold: For det første erkjennelsen av at havet ikke er utømmelig, for det andre at oppdrett av fisk faktisk setter miljøspor.
Den første erkjennelsen har i løpet av noen få tiår omdannet Fiskeridirektoratet fra å være en pådriver og rågiver til å bli en kontrollør og etterforsker. I dag er Direktoratets hovedoppgave å sørge for at fiskeri- og havbruksnæringen drives på en lovlig og bærekraftig måte. Utviklingsperspektivet er mer eller mindre borte. Nå vil helt sikkert fiskeridirektør Liv Holmefjord protestere kraftig mot denne fremstillingen, og hevde at nettopp bærekraft er en forutsetning for utvikling og videre vekst i næringen; med andre ord at næringsperspektivet står like sterkt i dag som for 50 år siden. Det samme vil nok også toppledelsen i Fiskeri- og kystdepartementet si. Med en målsetting om å gjøre Norge til verdens fremste fiskerinasjon, blir det helt feil å påstå at departementet ikke er opptatt av vekst.
Men hva legger egentlig Lisbeth Berg-Hansen og de rød-grønne i begrepet «verdens beste fiskerinasjon»? Er det å bidra aktivt til å skape en sjømatnæring som i 2050 skal produsere 5 millioner tonn oppdrettsfisk og omsette for 500 milliarder kroner, eller er det å utvikle en næring som påvirker miljøet minst mulig? De aller fleste aktørene langs kysten — både i oppdrett og tradisjonelt fiskeri — vil i dag svare det siste. Og om Lisbeth og Liv forsøker seg med at disse to tingene går hånd i hånd — hvilket vi gjerne kan si oss enige i, hvorfor har de da alt fokus bare på det ene?

 

I TILLEGG TIL NÆRINGSDEPARTEMENTET har Norge tre departement som dekker hver sin næring; Olje- og energidepartementet, Landbruks­departementet og altså Fiskeri- og havbruksdepartementet. Alle forvalter bransjer som setter tydelige miljøspor. Likevel er måten de jobber og fremstår på ganske ulik. Olje- og energidepartementet, med statsråden i spissen for et engasjert forvaltningsapparat, kjører svært offensive prosesser for å tilrettelegge for olje- og gassaktiviteter. Det handler både om å utnytte eksisterende felt maksimalt og om å finne nye. Målsettingen er åpenbar for alle; å styrke petroleumsindustrien i Norge.
Landbruksdepartementet, med politisk ledelse, embetsverk, forvaltning og interesseorganisasjoner i tett symbiose, kjører massivt på for å fremme norsk landbruksproduksjon. Tiltakene spenner over en bred skala, fra verdens mest proteksjonistiske tollregime, via store offentlige tilskudd til aktivt jordvern. Nylig gikk Senterpartiet endog inn for å flytte «markagrensen» i Oslo for å redde dyrket mark fra boligformål. Ingen er noen gang i tvil om hvem landbruksministeren spiller på lag med. Han er bøndenes mann i regjeringen.
Som næringsdepartementer har Olje- og energidepartementet og Landbruksdepartementet bare ett fokus; å ivareta interessene til egne næringer. Det samme kan vi dessverre ikke si om Fiskeri- og kystdepartementet og fiskeriforvaltningen. Heller tvert om. Stadig flere i næringen, og særlig i oppdrett, ser på departementet som en motstander — utrolig nok. Hele fiskeriforvaltningen er gjennomsyret av holdninger som i realiteten kriminaliserer store deler av næringen. Det er alt for stort fokus på å avsløre og knipe dem som trår feil. Vi mener selvsagt ikke at juks og fanteri skal feies under teppet. Men det blir veldig feil når fiskerimyndighetens hovedfokus er å avsløre og straffe ulovligheter. Bare det å innføre tipstelefon er utrolig stigmatiserende.
Fiskeriministeren stopper videre vekst i oppdrettsnæringen ut fra antagelser om at villaksen blir påvirket av lus og rømming, og går i knestående for miljøvernorganisasjoner og særinteresser som helst vil at norsk natur skal ligge urørt. I sin iver etter å tekke næringens motstandere ber man om en halv milliard kroner for å forske mer på miljøutfordringer. Hva med mer penger til all den forskningen og kompetanseutviklingen som må til for å utløse det enorme vekstpotensialet i marin sektor?

SJØMATNÆRINGEN MÅ LEVE MED et sterkt miljøfokus. Det er bra og det bidrar til å løfte den frem. Men om noen tror at Norge kan bli verdens fremste sjømatnasjon ved å eliminere alle fotspor i miljøet, tar de feil. Å produsere sjømat har miljømessige konsekvenser. Men de er langt mindre enn å utvinne olje og gass eller å produsere mat på landjorda. Det er etter vår mening all grunn til å spørre hvorfor Fiskeri- og kystdepartementet og Fiskeridirektoratet har skiftet perspektiv fra næringsutvikling til miljø. Det kan i alle fall ikke skyldes at de forvalter en bransje som utgjør en sterkere miljøtrussel eller setter større miljømessige fotavtrykk enn andre naturbaserte næringer.
Ledere skal være spissformulerte. Det gjelder også denne. Tross alt har vi økt produksjonen av oppdrettsfisk med nesten 250.000 tonn bare de siste tre årene, og i den tradisjonelle delen av næringen har fiskeflåten aldri gjort det bedre enn de siste 2-3 årene. Men dette endrer ikke hovedinntrykket svært mange i næringen i dag sitter med. Fiskerimyndighetene spiller ikke lenger nok på lag med næringen, men befinner seg for det meste på banehalvdelen til dem som primært er opptatt av å begrense vekstpotensialet i marin sektor. Derfor er vi veldig enige med dem som nå vil ha mer fokus på Fiskeri- og kystdepartementets rolle som næringsdepartement.