Leder nr. 9 - 2015  
 

Med tøflene på

 

DET TOK 14 MINUTTER og 43 sekunder. Da hadde fiskeriminister Elisabeth Aspaker oppsummert hovedinnholdet i den nye stortingsmeldingen om en konkurransekraftig sjømatindustri. Seansen fant stede i «Kysten Hus» i Tromsø i midten av november, et knapt år etter at Tveterås-utvalget kom med sin rapport. Denne rapporten var spenstig så det holdt. Flertallet i utvalget foreslo å fjerne alle kvotetak i flåteleddet, fritt redskapsvalg og fartøyutforming, at fiskeindustrien kunne eie fiskebåter, nøytralt eierskap til fiskesalgslagene og at meklingsnemnda, ikke fiskerne skulle ha siste ord i prisforhandlingene. Hele systemet med trålernes leveringsplikt skulle også oppheves. Ikke rart fiskernes talsmenn så rødt, og hevdet at Tveterås-utvalget hadde misforstått mandatet. Utvalgets oppgave var å vurdere tiltak for å styrke lønnsomheten i fiskeindustrien, ikke radbrekke fiskernes grunnlover og legge veien åpen for ytterligere avfolking av kystdistriktene.
Det gikk som det måtte gå. Etter hvert som høringsuttalelsene strømmet inn til fiskeriministeren, og Venstres mann på Løvebak­ken — Pål Farstad — fikk snakket seg ferdig, skjønte alle at Tveterås-utvalget hadde skutt langt over mål. Fiskeri-Norge var overhodet ikke klar for de spennende og nesten overraskende næringsliberalistiske forslagene flertallet kom med. I den meldingen som nå blir oversendt Stortinget er det nesten bare honnørordene igjen. Økt satsing på FoU, kvalitet og jevnere råstofftilgang over året, bedre utnyttelse av restråstoffer, økt innsats for å sikre markedsadgangen og forenkle lovverket. Det er i det hele tatt mye som skal styrkes, trappes opp, bidras til, sees på og prioriteres, og nesten like mye som skal opprettholdes og videreføres. Det er svært lite som skal fjernes eller endres.

 

I RETTFERDIGHETENS NAVN; alt skal ikke fortsette som før. Fler­tallet i Tveterås-utvalget hadde syvmilsstøvler på. Regjeringen nøyer seg med tøfler. De viktigste tiltakene i den nye meldingen — for å holde oss til fiskeriministerens egen vurdering — er å fjerne forbudet mot ombordproduksjon for trålere uten leveringsplikt, hvilket berører i alt seks båter. Videre å etablere en mer balansert markedsplass for villfisk og se på forenklinger og forbedringer i minsteprisfastsettelsen — relativt upresise formuleringer spør noen oss, samt å fjerne bearbeidingsplikten på leveringspliktig trålråstoff. Regjeringen vil ikke avvikle leveringsplikten slik Tveterås-utvalget foreslo, men regionalisere den, dvs. å gjøre Finnmark, Troms og Nordland til hver sin region. Så vil man, slik Tveterås-utvalget også gikk inn for, opprette en kommisjon for å avvikle aktivitetsplikten på en akseptabel måte. Dette vil utelukkende gjelde Havfisk ASA.
Innen Stortinget behandler den nye stortingsmeldingen vil det ha gått tre år fra Tveterås-utvalget ble opprettet. Mange hadde store forventninger, minst like mange visste nok at komiteer og utvalg som oftest ender opp i smuler. Bortsett fra mye fokus på sjømatindustriens rammevilkår, hvilket i seg selv er bra, og regjeringens forsikringer om å fortsette mye viktig arbeid for å styrke utviklingen i næringen, fortsetter det meste som før. Men det blir noen små skritt i riktig retning. Også i sjømatnæringen beveger verden seg tross alt fremover.

«DET STØRSTE RANET AV Nord-Norge siden nazistene brente Finnmark», fyrte Steinar Eliassen løs til avisen «Nordlys» i harnisk over forslaget om å regionalisere leveringsplikten, fjerne bear­beidingsplikten og eventuelt avvikle aktivitetsplikten. Etter vår mening skyter den ordrappe Norfra-direktøren milevis over mål. Hele systemet med leveringsplikten har overlevd seg selv, bearbeidingsplikten virker mer mot en for sin hensikt og aktivitetsplikten har kun betydning for ett enkelt selskap. Dette opplegget er håpløst tungrodd og byråkratisk, og bidrar på ingen måte til å optimalisere utnyttelsen av hvitfiskressursene i Nord-Norge. Det forundrer oss virkelig at ikke regjeringen følger opp den klare anbefalingen fra hele Tveterås-utvalget på dette området.
Det mest oppsiktsvekkende i den nye stortingsmeldingen er i våre øyne forslaget om at fiskerne ikke lenger skal ha siste ord i prisforhandlingene. Regjeringen vil opprettholde ordningen med minstepriser, men disse skal fastsettes av meklingsnemnda eventuelt ved voldgift dersom partene ikke blir enige. Det vil forundre oss om regjeringen får stortingsflertallet med seg på dette. Både Venstre og KrF har jo vært veldig tydelige på at dagens fiskesalslagslov, som trådte i kraft 1. januar 2014, bør få virke noen år før man gir seg til å endre på den. Regjeringen vil også oppnevne en ekspertgruppe som skal komme med råd om hvordan man kan forenkle selve fastsettelsen av minsteprisene. En effektiv og markedsbasert løsning kan etter regjeringens mening være at min­steprisene knyttes opp mot en fast handlingsregel eller beregningsmodell, f.eks. en viss prosent av markedets snittpris for omsatt fisk på auksjon i en gitt tidsperiode. På papiret ser dette greit ut, men minsteprisene fastsettes gjerne ut fra forventninger om den fremtidige prisutviklingen de neste månedene. Da blir det ikke nødvendigvis riktig å fastsette dem ut fra priser som har vært. En mulighet kan selvsagt være å ha et system med nærmest «flytende» minstepriser, som justeres med hyppige mellomrom mot utviklingen i auksjonsprisene. Om dette er gjennomførbart i praksis, og hvor fornuftig en slik løsning vil være, overlater vi til partene å finne ut av.
Hvorvidt regjeringen kommer med sterk nok medisin til å løse fiskeindustriens lønnsomhetsproblemer, er vanskelig å si. De konkrete forslagene som lanseres om endringer i lov- og regelverket er neppe nok. Også dagens regjering må forholde seg til «demokratiets tyranni». Uten stortingsflertallet i ryggen kommer man ingen vei. Det betyr at fiskeindustriens rammevilkår vil fortsette å figurere på den politiske agendaen også etter at Stortingsmelding nr. 10 (2015-16) er behandlet. Lønnsomheten vil fortsatt være for lav. De siste 20 årene har matfiskoppdrett av laks og ørret oppnådd en gjennomsnittlig resultatgrad (overskudd før skatt som prosent av omsetningen) på strålende 17,1 prosent. Fiskeflåten har en resultatgrad på 6,4 prosent, mens fiskeindustrien bare har oppnådd ynkelige 1,0 prosent. I 2014 alene tjente norske lakseoppdrettere mer penger enn fiskeindustrien gjorde til sammen fra 1995 til 2014! Fiskeflåten har seks ganger bedre inntjening enn de som kjøper fisken. Slik kan det ikke fortsette!