Leder nr. 9 - 2017  
 

Tramp i takt!

VI HAR ALLTID MENT, og ofte skrevet, at sjømatnæringens aktører selv må bestemme hvordan de skal organisere seg. Det gjelder selvsagt også fiskerne. Noen råd fra oss om hvordan Norges Fiskarlag bør se ut og styres er derfor unødvendig. Det må medlemmene selv finne ut av. Poenget med å organisere seg er åpenbart. Det gir større gjennomslag overfor politikere og myndigheter. Når tusen støvler tramper i takt øker muligheten for at man får det som man vil.
I disse dager diskuterer Landsmøtet i Norges Fiskarlag hvordan organisasjonen skal se ut, og på hvilken måte makten skal for­deles mellom nord og sør, kyst og hav. Den øvelsen har Fiskarlaget vært gjennom mange ganger før, ikke alltid med like stor suksess. Organisasjoner er som katter. De har minst ni liv, noe de utallige organisasjonsutvalgene har fått erfare. Likevel; de mange utvalgene og debattene har tross alt båret noen frukter. Da «Norsk Fiskerinæring» kom med sin første utgave av årboken «Organisasjoner i fiskerinæringen» høsten 1984, besto Norges Fiskarlag av 13 fylkesfiskarlag og fire gruppeorganisasjoner. I dag er det syv regionlag og to grupper. Antall betalende medlemmer har falt fra vel 12.000 til noe over 3.000.
Dette kraftige fallet har selvsagt betydning for hvordan Fiskarlaget bør organiseres. Det synes å være bred enighet om at dagens modell ikke fungerer. Laget er for tungrodd og beslutningsprosesser tar alt for lang tid. Innen Fiskarlaget har rukket å si sin mening, er ofte saker avgjort. Derfor har også ledelsen i laget vært usedvanlig klar på at noe må gjøres. Ikke minst gener­alsekretær Otto Gregussen har presset på. Fiskarlaget kan ikke fortsette som i dag.

DEN LØSNINGEN SOM NÅ ligger i kortene, og som Landsmøtet høyst sannsynlig slutter seg til, er en tredeling av laget — Fiskarla­get nord, Fiskarlaget sør og Fiskebåt. Et avgjørende premiss for denne inndelingen er at hver av de tre gruppene får en tredjedel av makten, les stemmer i Landsmøtet og landsstyret. Å tukle med denne maktfordelingen betyr helt enkelt at modellen klapper sammen. Vi antar at det finnes krefter i Fiskarlaget, og helt sikkert på utsiden av laget, som ønsker en slik utvikling. I så fall går det mot en organisasjonsmessig todeling av norske fiskere. En organisasjon for kystflåten, en for havflåten. At Fiskebåt vil fortsette å organisere det alt vesentlige av havflåten, er selvsagt. At det aller meste som finnes av stor kyst vil bli en del av Fiskebåt, tar vi også for gitt. Både fordi Fiskebåt målrettet vil jobbe for å rekruttere denne delen av flåten, men også fordi en todeling vil samle kystdelen i Fiskarlaget og Norges Kystfiskarlag. Her vil det bli svært dårlige kår for stor kyst. At havflåten og kystflåten har sine interessekonflikter vet alle. Men det er aldeles ingen søndagsskole i kystflåten heller. Det gjelder særlig i spørsmålet om struktur. Mange vil få det vanskelig i et rendyrket kystfiskarlag.

VI TROR FISKERNE GJØR klokt i å stå sammen. Ofte kan det nok virke fristende med frie tøyler til å sloss for akkurat det man selv mener overfor politikere og myndigheter. Men i lengden er vi overbeviste om at fiskerne gjør lurt i å ta de viktigste kampene internt. I mange sentrale saker står de tross alt skulder ved skulder. Og hver eneste skulder teller. Det er ikke lenger så mange igjen av dem. Kampen om kystareal og utnyttelsen av marine ressurser kommer ikke til å bli mindre i årtiene som kommer, og den som vil ha politisk gjennomslag kan ikke sitte på hvert sitt nes å rope. Om Norges Fiskarlag sprekker — som vil bli resultatet dersom Landsmøtet ikke blir enig om ny organisasjonsmodell, vil ressursfordelingsdebatten blusse opp med full styrke. Strukturkampen vil bli enda mer uforsonlig og tidkrevende enn i dag, og fiskerne vil heller ikke stå samlet når spørsmålet om skatt på ressursrenten kommer på dagsorden. Kystfiskerne vil kanskje stå sterkest i antall og distriktspolitisk tyngde. Havflåten vil ha de økonomiske musklene.
En splittelse av Fiskarlaget vil flytte makt fra fiskerne til politikerne og fra fiskerne til andre brukere av havrommet. De står i kø og har sjelden fiskerinæringens beste i tankene. Det vil ta fokus bort fra saksområder der fiskerne har alt å vinne på samarbeid. Fra før knappe ressurser vil bli brukt på ørkesløs krangling om det som skiller, ikke på det som forener og er til felles beste. Kanskje kan dette føre til at noen små prosenter av fiskeressursene flyttes fra den ene til den andre, at struktur­prosessen går litt saktere eller fortere eller at noen må betale mer ressursskatt enn andre. Men det vil ikke styrke fiskernes omdømme, rekrutteringen til fiskeryrket eller flåteleddets posisjon og innflytelse. Fiskernes «grunnlover» kan også komme i spill. Verken deltakerloven eller fiskesalslagslova står i dag like sterkt i havflåten som i kystflåte. De vil neppe si det, men i Sjømat Norge vil nok en splittelse av Fiskarlaget falle i god jord.
Vi innledet med å understreke at fiskerne selv må bestemme; at vi ikke skal gi noe råd. Det skal vi heller ikke gjøre. Men vi tror det er smart å reflektere litt over konsekvensene ved at Norges Fiskarlag deles i to.