Lite som skiller

DE BLÅ OG ERNA SOLBERG HAR styrt landet i syv år. Sist noen vant tre stortingsvalg på rad var i 1961, da båten akkurat holdt for Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet takket være Sosialistisk Folkeparti. Det nystartede partiet fikk to mandater — Finn Gustavsen og Asbjørn Holm, og sikret fortsatt rødt flertall. I 1965 var det over. Da overtok en borgerlig koalisjon med Høyre, Senterpartiet, Venstre og KrF, og med Senterpartiets Per Borten som statsminister.

Neste høst skal altså Erna Solberg prøve det «umulige». Å vinne tre valg på rad. Meningsmålingene har lenge vært fryktelig lek­tyre. Se figur 1 under. Mot slutten av 2019 viste målingene at de fire partiene som skal sikre en fortsatt Solberg-regjering i neste stortingsperiode, ville få godt under 60 representanter. I novem­ber 2019 bare 56. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV lå denne måneden an til å få rent flertall med 94 mandater. MDG og Rødt ville dertil få 19 til sammen. Med andre ord full massakre av regjeringen. Frem mot jul i fjor var det ikke mange som ville sette penger på Erna Solberg. Ikke i januar og februar i år heller. Men så kom corona-pandemien til Norge. Av en eller annen grunn gir nasjonale katastrofer ofte økt oppslutning om den sittende regjeringen. Så også denne gangen. Fra mars til april økte oppslutningen markant om regjeringspartiene. Om Stortings­valget hadde vært i april ville de fått 74 mandater selv om både Venstre og KrF lå godt under sperregrensen. I Høyre begynte folk å snakke om at det kanskje kunne gå likevel.

Figur 1: Stortingsmandater til Høyre, FrP, Venstre og KrF basert på snittet av nasjonale meningsmålinger hver måned siden okt. 2017.

Men så begynte det å gå nedover igjen. Snittet av meningsmålin­gene i august i år ga bare 70 mandater til de fire på høyre side av midtstreken. I september var vi igjen tilbake på 74, men fort­satt var det altså et godt stykke opp til det magiske tallet 85, som sikrer flertall på Stortinget. Likevel kan det fort bli jevnere enn meningsmålingene viser. I september lå fortsatt Venstre og KrF under sperregrensen, og hadde bare to mandater hver. Om begge skulle klare å karre seg over den magiske grensen på fire prosent som gjør at man kan få utjevningsmandater, kan de fort øke fra fire til 16 mandater. Dermed har de borgerlige 86 — og flertall.

Nåvel. Ingen ting er avgjort i dag. Ett år er jo en hel evighet i politikken. Men om vi først skulle setter penger på hvem som er statsminister i oktober 2021, går de til Jonas Gahr Støre. Vi håper det ikke, men det har i våre øyne sannsynlighetsovervekt.

ETT ÅR TIL VALG BETYR AT partiene jobber på spreng med sine valgprogrammer for perioden 2021-2025. Arbeiderpartiet og Høyre har allerede presentert sine utkast. Holder vi oss til det de skriver om fiskeri og havbruk spiller navnet på statsministeren etter valget relativt liten rolle. I det offentlige ordskiftet kan retorikken ofte få oss til å tro at det er et helt Lofothav som skiller de to styringspartiene i Norge. Når Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talsperson, Cecilie Therese Myrseth, klemmer til for fullt, er det ingen grenser for hvor mye djevelskap regjerin­gen og Høyre skaper langs kysten. Spør vi imidlertid om hva Arbeiderpartiet vil ha eller gjøre annerledes, blir det mest ord. Faktum er at de to partiene står ganske nært hverandre i fiskeri­politikken. Begge er opptatt av stabile rammevilkår, begge slår ring om sentrale lover som havressursloven og deltakerloven og begge er opptatt av å styrke forskningen. Begge ønsker kort sagt stabilitet og mest mulig forutsigbare rammevilkår. I det ligger f.eks. at ressursfordelingen skal ligge fast. Begge er opptatt av å sikre næringen best mulig markedsadgang, begge vil bekjempe fiskerikriminalitet og begge vil sloss for at Norge skal få sine rettmessige andeler av de store fellesbestandene i våre havområd­er. Begge vil at mer av fisken skal bearbeides i Norge, og begge er svært opptatt av å sikre en bærekraftig utvikling. Hensynet til miljøet står sentralt i begge programutkastene. Både Høyre og Arbeiderpartiet vil satse videre på trafikklysmodellen i op­pdrett.

Egentlig er det bare nyanser som skiller. Høyre skriver ingen ting om skatt på ressursrenten, verken innen fiskeri eller op­pdrett. Arbeiderpartiet skriver at ressursrenten i utgangspunktet skal tas ut i form av arbeidsplasser og aktiviteter langs kysten. Eksakt hva det skal bety, er ikke så godt å si. Det er i alle fall ikke et definitivt nei til mer skatt.

VI HAR LEST DE TO programutkastene, og har særlig merket oss følgende:
Høyre fastslår at deltakerloven skal være førende for norsk fiskeripolitikk. Vi konstaterer følgelig at denne loven vil ligge fast i neste stortingsperiode. Derimot skriver ikke Høyre noe om fiskesalslagslova. Denne loven vil altså fortsatt være under press.

Videre vil Høyre etablere en egen konsesjonsordning for havbasert eller offshore oppdrett, og vurdere en egen konsesjonsordning for lukkede sjøbaserte anlegg. Partiet vil legge til rette for at nye aktører kan etablere seg i havbruksnæringen. Hvordan får vi ikke vite. Ønsker Høyre å dele ut gratis eller sterkt rabatterte konsesjoner? I så fall får man nok raskt EØS på nakken. Og så noterer vi med interesse at Høye vil innføre en prøveordning med utleie av konsesjoner til bearbeidingsbedrifter. Hvordan denne skal se ut, og hvilke kriterier partiet vil legge til grunn for utleie, skal bli uhyre interessant å få vite.

Arbeiderpartiet bruker mer plass enn Høyre på å understreke at fiskeri og havbruk skal skape arbeidsplasser og verdier langs kysten; at fiskeressursene tilhører folket og skal komme kystsam­funnene til gode. Dette betyr imidlertid ikke at de to partiene har ulikt syn. Så vil Arbeiderpartiet programfeste at det bør innføres eierbegrensninger også i kystflåten. Som Høyre vil partiet ha vekst i havbruksnæringen. Verdiskapingen skal dobles innen 2030. Hvor mye av dette som skal skje i form av økt bear­beiding eller økt produksjon av matfisk, fremgår ikke. Tre pros­ent årlig vekst i produksjonen av laks, som trafikklysmodellen i dag legger opp til, vil bare gi 35 prosent vekst frem til 2030. Arbeiderpartiet har vesentlig større ambisjoner. Kanskje er det oppdrett av tang og tare og andre arter enn laks som skal op­pfylle denne målsettingen? Så vil Arbeiderpartiet — som Høyre — utvikle et eget konsesjonsregime for oppdrett til havs og prøve ut en ordning med utleie av matfiskkonsesjoner til bearbeidingsb­edrifter. Begge deler bør med andre ord komme på plass i løpet av 2022. Vi tar også med at Arbeiderpartiet vil gjøre fremtidige oppdrettstillatelser tidsbegrensede.