Viktige fiskearter: KOLMULE
Spør vi hvordan kolmula ser ut eller hva vi bruker den til, vil nok de aller fleste bli blanke i blikket.
I serien om våre ti viktigste fiskearter er vi kommet til kolmule — en lite kjent fisk i Norge. Spør vi hundre personer på Karl Johan i Oslo hvilken fiskeart vi har fisket nest mest av i Norge siden årtusenskiftet, har vi flaks om vi treffer én eneste som svarer kolmule. Og spør vi hvordan kolmula ser ut eller hva vi bruker den til, vil nok de aller fleste bli blanke i blikket.
Også i sjømatnæringen er det mange som føler seg på litt utrygg grunn når praten dreier seg om kolmule. De fleste vil vite at vi fisker mye av den, at fangsten primært foregår med trål og at fisken nesten utelukkende brukes til produksjon av mel og olje — i alle fall i Norge. I Russland er det visstnok vanlig å spise den. Til syvende og sist spiser vi den i Norge også, for det meste av melet og oljen brukes som råstoff i laksefôret.
Kolmule, med det tungebrekkende latinske navnet Micromesistius poutassou, er en liten torskefisk som hovedsakelig fiskes i Nordøst-Atlanteren. Den er en av de mest tallrike fiskebestandene i dette havområdet. Arten er mest alminnelig på 100 til 600 meters dyp, men kan også svømme nær overflaten. På grunt vann holder den seg helst nær bunnen. Forvaltningsmessig betraktes komule som én bestand, men består av to hovedkomponenter: en nordlig og en sørlig, med en grov delelinje vest for Irland. Den spiser primært krepsdyr. Navnet kommer fordi munnhulene og gjellene er svarte, og på færøysk kalles den treffende for «svartkjæftur». Færøyene har endog utgitt frimerker med kolmule som motiv. Ryggen er blågrå, sidene sølvgrå og buken hvit. Kolmula har tre ryggfinner, hvorav de to første er jevnstore og sitter langt fra hverandre. Kroppslengden kan bli opptil 50 cm.
