Masakeren i Rwanda og folkemordet på nærmere en million hutuer og tutsier, Golfkrigen i Kuwait, krigsherjingene i Jugoslavia og NATO’s teppebombing av Serbia. 1990 var et vondt tiår for mange. Vi glemmer ikke «Scandinavian Star»-brannen i 1990 og «Estonia»-forliset i 1994, ei heller mordet på Israels statsminister Yitzak Rabin i 1995, at prinsesse Diana omkom i en bilulykke 31. august 1997 og Bill Clinton-sitatet «I did not have sexual relations with that woman». Fredsprisen til Mikail Gorbatsjov og at Nelson Mandela omsider slapp ut av fengsel, er av de mer oppløftende minnene fra 1990-tallet.
Her hjemme husker vi kanskje best at Kong Olav døde i 1991, den voldsomme nyttårsorkanen på Vestlandet i 1992 med vindkast på over 220 kilometer i timen, «The best olympic games ever» på Lillehammer i 1994 og at folket samme høst stemte «Nei til EU» for andre gang.
8. oktober 1998 åpnet den nye hovedflyplassen på Gardermoen. Da hadde Bjørn Dæhlie rukket å bli tidenes skikonge. På 1990-tallet tok han smått utrolige åtte olympiske gull og ni VM-gull.
TV2 startet sine sendinger fra Bergen i 1992, mens Tande-P var den store stjernen på «statskanalen» NRK. Det var også Harald Eia og Bård Tufte Johansen med «Lille Lørdag».
I sjømatnæringen husker vi kanskje best FOS-konkursen 13. november 1991, EØS-avtalen i 1992, den knallharde ressursfordelingskampen i Norges Fiskarlag og etableringen av Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening i 1994. 1990-tallet ga oss også Kjell-Inge Røkkes inntog i norsk sjømatnæring. Islands piratfiske i «Smutthullet» skapte enorm irritasjon, men fant omsider sin løsning. Og så glemmer vi ikke SINTEF-rapporten helt på tampen av tiåret, som fortalte oss hvilket enormt vekstpotensial sjømatnæringen hadde.
I 2021 fyller «Norsk Fiskerinæring» 60 år. Det markerer vi blant annet med denne serien om sjømatnæringen i hvert av de ti-årene bladet har eksistert. Her skal det — som oppvakte lesere allerede har skjønt —handle om 1990-tallet.
Hvis du ønsker å gå rett til et spesielt år trykk her
Ved et veiskille
1990-tallet var på mange måter tiåret da det snudde. Via hovedavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag hadde politikerne i over 30 år sprøytet milliarder av kroner inn i næringen og bidratt til å opprettholde og utvikle en flåte- og industristruktur som ble stadig mindre markedstilpasset. Det måtte gå galt. Til slutt var det ingen vei utenom. De enorme overføringene ble avviklet, og på 1990-tallet startet den omfattende og tidvis ganske smertefulle strukturprosessen for å skape en næring som kunne stå økonomisk på egne ben. Politikerne hadde i prinsippet to valg. Å la økonomisk armod styre utviklingen. Kort sagt; at konkurser og frivillige nedleggelser til slutt ville gi en ressurs- og markedstilpasset næring. Alternativt; å tillate kjøp og salg av fiskekvoter. Selv om det satt langt inne valgte politikerne det siste. 1990-tallet ga oss en rekke strukturordninger i havflåten som bidro til en gradvis reduksjon av overkapasiteten. Etter hvert fikk vi også strukturordninger i kystflåten, men de kom først på 2000-tallet.
Heldigvis spilte også naturen med på laget. Mange bestander var i god vekst, og fra andre halvdel av 1980-tallet til andre halvdel av 1990-tallet økte det årlige fangstkvantumet med hele 44 prosent. Fangstverdien per år økte med over 35 prosent. Denne flotte utviklingen, som blant annet skyldtest en økning av torskekvantumet fra 250.000 tonn i årlig gjennomsnitt i perioden 1985-89 til 340.000 tonn i snitt fra 1995 til 1999, gjorde selvsagt omstillingsprosessen mindre smertefull. Sovjetunionens sammenbrudd bidro dessuten positivt. Utover på 1990-tallet begynte russiske trålere å lande mye av sine fangster i Norge, til stor glede for industrien, særlig lengst nord i landet. Vi kan altså fastslå at både fiskeflåten og fiskeindustrien utviklet seg i positiv retning på 1990-tallet. Samtidig var det selvsagt en tung prosess å gjøre seg så godt som uavhengig av offentlig støtte. På 1980-tallet ble det i snitt bevilget nesten 2,9 milliarder kroner i statsstøtte per år til fiskerinæringen. Fra 1995 til 1999 var støttebeløpet i snitt 170 millioner.
Også norsk oppdrettsnæring befant seg ved et veiskille ved inngangen til 1990-tallet. Innfrysningsordningen i 1990 var et tappert forsøk på å motstå markedskreftene, men var i realiteten dømt til å feile. Siden tidlig på 1970-tallet hadde Norge bygget opp en næring bestående av mange og små enheter. Kravet om «bo- og driveplikt» gjorde det nesten umulig å skape oppdrettsselskaper store nok til å betjene de krevende supermarkedskjedene i utlandet — kunder som skulle ha betydelige kvanta laks levert hver eneste dag.
