Epletrærne, hardingfela, fjordfisket, turismen og endatil industrien kom først. Men små og store lakseoppdrettere har fått det til i Hardangerfjorden siden 1970-tallet var ungt. Trolig finnes det ingen fjorder med mer oppdrett og flere selskap — til dels lokale og familiedrevne. Går vi til fiskeriene, er det, typisk nok, leppefisken som gjør mest av seg i dag. Vår fjordomreise har nådd Hardangerfjorden, som er mer enn Hardanger. Og tross alt mer enn laks.
Vi kjører RIB fra Øystese midt i Hardanger, og det begynner mykt og skvettfritt i smult farvann mellom frukttrærne i Kvam og kollene rundt Øystese. Men når vi runder Buaneset og tar oss inn Storesundet innenfor Kvamsøy, er vi unektelig i hovedarmen til Hardangerfjorden, med fjordvind, våte bølger og store dyp.
— Der er Djupevik! roper ribfører og leder for Hardanger Akvasenter, Solveig K. Botnen. Djupevik er en av konsesjonene til Lingalaks AS, som også eier visningssenteret i Øystese. Navnet hinter samtidig om at vi er i nærheten av de dypeste partiene av Hardangerfjorden, med dybder ned mot 850 meter. Formiddagsvinden gjør turen til Djupevik litt for humpete og skvulpende for anledningen, og Botnen svinger båten inn mot Fyksesund og visningslokaliteten Rossholmen.
