Skrevet av:
Thorvald Tande
Selskapet Calanus AS var lenge forbundet med et lite knippe ting: En liten, men tallrik hoppekreps, kloke mannlige hoder i Tromsø, store oppslag om helseeffekt og hørbare konflikter med skeptiske fiskere. De siste årene har det blitt litt mer. Nytt navn Zooca, ny og moderne fabrikk, Broodstock Capital som eiere og en kvinne fra Drøbak som har drevet med alt annet enn dyreplankton før i livet. Men hun leder det hele nå.
At lederen for Drøbakbadet/Bølgen, den tidligere langrennskrets-mesteren i Follo, driftssjefen i Norsk Luftambulanse og DM-sjefen i Telenor skulle ta over roret i verdens ledende raudåtebedrift, var vel ikke noe man egentlig hadde ventet. Det hadde heller ikke Siv-Katrin Ramskjell. Da hun høsten 2020 ble spurt om først å gå inn som kommersiell direktør i Calanus AS, hadde hun i en viss forstand kommet hjem etter en riktig innholdsrik yrkesreise. Hun opplevde at folkehelse og det å stå på for lokalsamfunnet, virke-lig betydde noe. Det store bade- og idrettsanlegget var i full sving etter et monsterbakkeklyv av en oppstart, og det var både gøy og meningsfullt.
— Jeg måtte virkelig tenke meg om. Skulle jeg nå skifte tilbake til kosttilskudd? Men etter et par intervjurunder der jeg forsto mer av hva dette var, følte jeg rett og slett en stor ydmykhet over tilbudet om å jobbe med en av verdens største biomasser. Og som ikke er utnyttet i det hele tatt — og som finnes utenfor Norge. 300 millioner tonn biomasse er nesten dobbelt så mye som alle annen fiskbar fisk i verden, sier Ramskjell, som etter et år som kommersiell direktør ble bedt om å ta over som administrer-ende. Det gjorde hun 1. juni 2021. Under intervjuet er hun hjemme i Drøbak, men har nettopp kommet fra Tromsø.
— Jeg er gjerne i Tromsø hver uke og disponerer leilighet der, forteller hun. Utdanningsløpet tok litt andre veier.
— Jeg gikk på universitetet i Albuquerque i New Mexico i USA. Jeg var aktiv langrennsløper og søkte meg inn på skolene som hadde langrennsteam. I New Mexico gikk en skivenninne av meg, så jeg kom meg inn på langrennslaget der og konkurrerte for skolen, svarer hun. For dem som lurer på skiforholdene, ligger selve byen på 1500 meter over havet og med atskillig høyere omgivelser. Samtidig gikk hun altså business school: En bachelorgrad i «busi-ness computer systems» og en annen bachelor i reiseliv kombinert med marketing, samt en minor i økonomi ga godkjent siviløkonom-status ved Handelshøyskolen i Bergen.
— Hvilke jobber begynner man på etter å ha gått på ski og uni-versitet i New Mexico?
— Jeg begynte som programmerer på universitetet. Siden viste det seg at det som da het Televerket hadde akkurat samme systemet, svarer Zooca-sjefen. Hun fikk umiddelbart jobben med å utvikle faktureringsløsningene i forkant av OL på Lillehammer. Siden ble det en ledig stilling som sponsoransvarlig for Telenor Mobil.
— De sponset langrennsjentene! Så jeg var bare bittelitt inter-essert, sier hun med ironikursivering av bittelitt. Hun bygde altså opp en sponsoravdeling i Telenor Mobil før hun ble bedt om å kombinere dette med å bygge opp en DM-avdeling (Direct Market-ing) og TM-avdeling (Tele Marketing). Derfra ble hun headhuntet til DM-huset og deres gasellesprang før hun altså ble driftsleder i Norsk Luftambulanse, der hun var i ti år.
Endring og oppbygging er stikkord for alt Siv-Katrin Ramskjell har tatt i, men i 2008 kom også naturmidler inn i bildet for første gang. Først Bringwell Norge, siden NutraQ og Sana Pharma der hun etter hvert ble konsernsjef. I Sana Pharma, som blant annet står bak kosttilskuddet Vitae Pro, ble hun for første gang kjent med et norsk selskap som var på banen med produkter av raudåte.
Zooca — lenge kjent som Calanus — fører historien tilbake til 2002, og baserer altså virksomheten på høsting av det marine krepsdyret Calanus finmarchicus med tilhørende produksjon og salg. Kunnskapsmiljøet i Tromsø og ikke minst universitet der står sentralt, og det var professor i marinbiologi, Kurt Tande, som først så potensialet i den tallrike hoppkrepsen. I 2004 kjørte man første produksjon. Et annet viktig år var 2015 da det ble oppslag på studiene som viste at raudåteoljen reduserte magefettet hos mus — en oppmerksomhet som la grunnlag for den første abonnementsordningen. Det ligger mye utvikling og for-skning bak der man er i dag, og også der man var da Ramskjell kom om bord.
— De hadde 16-17 studier på oljen med helt unike funn, forteller hun. Fire år tidligere hadde hun fått en henvendelse fra ordføreren i hjembyen som gjorde at hun byttet legemidler og kosttilskudd med å lede Drøbaks nye bade- og aktivitetssenter i tilblivelsesfasen. Nå er også det fortid. Hjembyen er ikke for-latt, men Ramskjell føler seg samtidig stadig mer hjemme i nord.
— Far er fra Fauske, og jeg har alltid vært mye i nord. Nå føler jeg meg veldig heldig som har fått en jobb der jeg kan være begge steder, sier Zooca-sjefen. Det var i juni 2021 hun tok over sjefsstolen fra Gunnar Rørstad, som hadde ledet raudåteselskapet i 15 år.
— Jeg føler meg ikke minst heldig som får jobbe med noe som på sikt får betydning for verdens behov for mat. Vi vet at landjorda er maksimalt utnyttet i dag. I havet er 93 prosent av fiskeriene maksimalt utnyttet eller overutnyttet. I all hovedsak er det Calanus finmarchicus og krill, som har omtrent samme volum, der det fremdeles er et stort potensial for å skaffe råvarer til protein- og oljeprodukter.
— Samtidig er det et stykke fra bading og spinningtimer i Drøbak. Hvorfor ble du spurt?
— Jeg ble kontaktet fordi noen kjente til at jeg hadde jobbet med kosttilskudd og vært i produksjonsleddet. I tillegg hadde det å bygge opp selskap, endringsledelse og salg og marked stått sentralt i det jeg hadde gjort før. Det største behovet i selska-pet da jeg begynte, var salgs- og markedskompetanse i tillegg til evnen til å oppskalere og legge strategier for å vokse videre. I alle jobbene jeg har hatt, har jeg møtt ulike utfordringer når det gjelder å vokse og skape lønnsomhet — enten det dreier seg om å reforhandle leverandøravtaler i India eller gjennomføre de rette markedskampanjene i hjemmemarkedet.
— Hvordan vil du selv karakterisere Zooca?
— Som en modig og kunnskapsrik pionér. Som nitid og med få midler har klart å lage grunnlaget for å bygge en industri som kan være med på å møte verdens behov for økt mattilførsel på en bærekraftig måte.
— Hva er viktigst når man skal fangste og levere raudåte?
— Når vi leverer fangsten, er det to viktige parametere. Den ene er innholdet av vann. Raudåta er så liten at det må tråles på riktig måte om den skal ha minst mulig vann med seg. Her er avvanning på båten viktig. Det viktigste er likevel å unngå bifangst. Så lav bifangst som mulig er avgjørende for en god råvare. Heldigvis har fremgangsmåten vår og teknologiutviklingen minimert bifangsten. Det letes med et spesielt ekkolodd som påviser hvor raudåta står — i kombinasjon med de vanlige ekko-loddene som ser om det er yngel, fisk og andre ressurser. Så tar båtene prøvehal med hov fra tre ulike punkter og sjekker for bifangst før de skyter trålen. I tillegg er det at vi høster i så lav hastighet med på at fisk, larver og yngel klarer å svømme unna. Det var veldig gøy å være med på «Asbjørn Selsbane» og se hvordan skipper og mannskap jobber for å finne gode volumer med ren vare. Myndighetene har satt et krav på 10 prosent bifangst. Vi mener det er altfor høyt, og har klart å gå ned fra 2,8 pros-ent i 2018 til 0,6 prosent i 2021. I år kan det se ut til at vi ligger på en god prosent. I tillegg til at vi selvfølgelig unngår å ta yngel, er dette også viktig for kvaliteten på vår råvare.
— Og hvem leverer den?
— Vi har kontrakter med bestemte fiskebåter. Siden dette er et nytt fiskeri, er det vi som har måttet utvikle trålteknologien. Vi har også produsert utstyret og lånt dette ut til båtene. Ingen vil gå på havet uten å ha en mulig kjøper, og siden vi per i dag er den eneste, må vi være en pådriver i utviklingen av teknolo-gien. Samtidig har vi tre flotte rederier med oss; Asbjørn Sels-bane, Arnøytind og Nordnes. Det var veldig gøy å se hva Nordnes fikk til med «Nordbas», som er en større tråler enn «Arnøytind» og «Asbjørn Selsbane». Vi er selvfølgelig helt avhengige av kun-nskapene rederiene har på tråling for å komme videre. I dag kan vi i hovedsak høste kystnært.
— Men dere ønsker også å høste til havs?
— Ja, vi har hatt et prosjekt gående i tre år for oseanisk høsting i tett samarbeid med forskningsinstitusjoner og rederier. Utstyret er testet i tank. Nå er det i produksjon, og vi håper å få testet i sjø og med fangst i slutten av i år og begynnelsen av neste år. Samtidig tar dette tid. Nå har vi hatt en forskningskv-ote der vi har kunnet høste opptil fem tusen tonn kystnært. For neste år har vi foreløpig ikke fått godkjent noen kvote. Vi jobber derfor med direktoratet og departementet og håper de forstår hvor viktig det at vi får stor nok kvote til å få opp kunnskapen og utvikle utstyr som kan brukes lengre ute. Da «Nor-dbas» brukte dagens utstyr i tøffere farvann og vær, gikk mye i stykker. Kraften på en trål som blir så tett, krever helt spe-sielt utstyr som ennå ikke er utviklet noen steder. Nok tid er det vi ber om.
— Noen vil kanskje mene dere har hatt disse tillatelsene lenge nok?
— Det kan være, men å bære den økonomiske belastningen det er å utvikle og produsere trålutstyr til mange millioner, er tøft for et lite selskap med gründere som har investert sparepengene sine. Selv om vi fikk en stor investor i fjor, må vi oppskalere slik at vi får en balanse mellom salg og videreutvikling. Når det gjelder humant konsum, har vi klart å få markedsadgang i EU, USA og Canada, er snart i mål i Australia og i gang i Asia. På fôrsiden er vi inne i USA, Europa, i enkelte land i Sør-Amerika og i India. Deretter kommer jobben med å få en partner og drive markedsføring. Det er hele tiden sten på sten som krever mye ressurser. Vi trenger virkelig denne tålmodigheten fra myndighe-tene når det gjelder høstingen.
— Selskapet du leder, har hatt litt berg og dalbane når det gjelder omsetning og resultat de siste årene. I fjor ble under-skuddet 17 millioner. Hva er din forklaring?
— Den ene faktoren som slår inn på omsetningen, er at vi har endret regnskapsprinsippet. Før har støtteordningene, som Skatte-funn og forskningsstøtte, blitt ført som salgsomsetning. Nå fører vi det som kostnadsreduksjon, som blir mye riktigere. Den endrin-gen tok vi i fjor. Internasjonalt har vi hatt 20 prosent vekst, men i Norge gjennomførte Mattilsynet i 2020 en innstramning av markedsføringen av kosttilskudd og ble enda mer restriktiv på bruk av forskning i markedsføringen. Selv om vi har forskningsbe-legg for at Calanus-olje bygger muskler og brenner fett, er det vanskeligere å vise til dette i markedsføringen. Det er bare godkjente helsepåstander som kan brukes — ikke den underliggende dokumentasjonen. Slikt slår ut på salget. Samtidig er vi enige med Mattilsynet om at dette skal være strengt.
— I fjor endret dere også navnet, fra Calanus til Zooca. Hvor-for?
— Det har også med problemstillingen over å gjøre. Varemerket Zooca ble etablert for å understreke at produktene våre er unike. Calanus viser jo direkte til ressursen. «Zooca. The Calanus Company» er selskapet vi fronter i dag, bygd opp av det greske ordet for dyr og begynnelsen av det latinske for raudåte. Zooca knyttes til alle produktene for at vi skal kunne møte fremtidig konkurranse fra andre calanus-produsenter. De håper vi kommer. I tillegg endret vi fargen og det visuelle inntrykket slik at vi står mye mer frem. Det har slått til!
— Hvordan ser sesongene ut for en raudåteprodusent?
— Raudåta flyter med strømmene. Om man ser for deg Norskehavet med Island, Færøyene og Grønland, kommer den opp i overflaten litt syd for Ålesund i mars/april. Den skal opp i lyset og fete seg. Det er da og i overflaten vi har teknologi til å høste den. Så flyter den nordover forbi Lofoten og Vesterålen og går utover Tromsøflaket. Deretter svinger den sydover igjen og kommer forbi Island og Færøyene før den går videre mot Grønland og svinger tilbake mot Norge. Vi ser at vi får en fet og god raudåte fra midten av april til starten av august. Når båtene har gått ut på Tromsøflaket i slutten av juli og begynnelsen av august, står raudåta mere spredt og det blir gjerne mer bifangst slik at det ikke er bærekraftig å høste.
— Raudåta er føde for andre arter. Hvordan forsvarer du å lede en bedrift basert på høsting av det som kan være mat for blant annet fisk?
— Raudåta lever bare ett år. Av de 300 millioner tonnene med raudåte er det ca. ti prosent som blir spist av annen fisk. Resten dør. I år høster vi 1.300 tonn. Det blir ingen ting i det store bildet. Havforskningsinstituttets beregninger er basert på det man har gjort på krill. Av en biomasse på 300 millioner tonn, regner man én prosent — eller tre millioner tonn, som et bære-kraftig uttak. Samtidig følger man et «føre var»-prinsipp, noe vi er enige i, og har satt kvoten til 254.000 tonn, sier Ramskjell i Zooca, som helt klart mener eget uttak er forsvarlig. Samtidig har havforskerne kommet frem til at for store volumer kystnær raudåtehøsting kan virke inn på fisken. Ti tusen tonn av totalen kan ifølge Havforskningsinstituttet tas innenfor 1.000 meter fra land. Fra neste år har Fiskeridirektoratet satt en foreløpig kvote innenfor 1.000 meter på 3.000 tonn, hvor resten må tas oseanisk. Men det er nå en prosess i Fiskeridepartementet, og det ser lovende ut for at kvoten innenfor 1.000 meter kan økes til 10.000 tonn. Ellers har 5.500 tonn vært avsatt til forsøks- og forskningsformål, og dette har vært av stor betydning for Zooca som håper forskningskvotene vedblir.
— Totalen på 254.000 tonn vil dere uansett leve godt med?
— Kapasiteten på fabrikken vår er 10.000 tonn, og vi lever godt med 254.000 tonn. Vi er enige i at det gås forsiktige frem, så man ser hvordan høstingen virker inn på bestandene. Samtidig har altså forskerne kommet frem til at et uttak på 254.000 tonn med ti prosent bifangst ikke virker inn på øvrig fiskebestander og således fiskeri.
— Hva tenker du om den sterke motstanden mot raudåtehøsting hos mange av fiskerne?
— Fiskerne vi samarbeider med, er veldig positive til høsting av raudåte, og vi har i møter med alt fra Fiskeridepartementet, Havforskningsinstituttet og Sjømat Norge fått bekreftet, at om Norge skal nå Hurdalsplattformens mål om økt produksjon av pro-tein til fôr-råvarer er landet helt avhengig av denne ressursen. Vi har klart å bygge kunnskap hos veldig mange. Men det er vans-kelig å tilegne seg denne kunnskapen og forstå mengden. 300 millioner tonn — hvor mye er egentlig det? Jo, det er faktisk en god del mer enn hva alle mennesker på jorda veier! Vi er som sagt enige i at man må være forsiktig. Men forsiktighetsprinsippet er brukt, og vi følger det opp i høstingsleddet. Våre retningslinjer skal følges, det tas prøver av hvert eneste hal og det gis op-plæring i hvordan leting og fangst skal gjøres, svarer Ramskjell. I august i fjor, to måneder etter at hun tok over ledelsen, åpnet Zooca den nye fabrikken for produksjon av raudåte på Holmen utenfor Sortland.
— Hvorfor var det nødvendig med ny fabrikk, og hvordan går det med den?
— Fabrikken er et kjempeløft for selskapet. Produksjonen var en av de store flaskehalsene for oppskalering på salgssiden. Nå kan vi produsere store volumer. Rundt juletider var alle produksjons-linjene ferdige, og vi kan nå ha full produksjon. Samtidig må vi oppskalere sakte og i samme tempo som vi selger. Balansen i høsting, produksjon og salg er avgjørende for økonomien vår. Men vi er fremdeles et gründerselskap under oppskalering og tar høyde for å gå i minus et par år til.
— Hva skjer med raudåta når den blir levert?
— I dag fryses den om bord i 25-kilos blokker som merkes med båt, høstingssted og dato. Så leier vi fryselagre av Holmøy-konsernet på Sortland der den ligger til vi er klare til å produ-sere. Da trilles blokkene over gårdsplassen og inn i fabrikken. Så det blir kortreist!
— Og hvordan blir disse blokkene med raudåte til Zooca-produkt-er?
— De kvernes og tilsettes vann for å få massen håndterbar. Deretter tilsettes enzymer som virker inn i en hydrolyseprosess der råvarene spaltes i en oljedel, en skallfraksjon og en pro-teinmasse noen kalles limvann. Proteinmassen selges som en våt masse og brukes i hovedsak i oppdrettsfôr, men også som smaksfor-sterker til kjæledyrfôr. Skallfraksjonen tørkes til pulver, som også går til fôr. Oljen trenger vi ikke rense siden raudåta bare er ett år gammel. Det gir lite tid for oppsamling av uønskede stoffer, en unik sammensetning og mer flerspektret fett enn annen olje — samt det unike og helsebringende fargestoffet astax-anthin. Når det gjelder calanusoljen, har vi fått påvist at den får mennesker til å forbrenne mer fett og bygge mer muskler i tillegg til at det styrker hjertet og regulerer insulinnivået i kroppen. I tillegg til at man slipper å rense, er oljen vår bundet i voksestere som går lenger ut i tarmsystemet slik at den tas opp på en annen og bedre måte. Dette er en viktig årsak til de unike helseeffektene som man ikke finner i studier på vanlig fiskeolje.
— Tar du det selv?
— Å ja, jeg tar fire kapsler om dagen! Det er veldig gøy at denne biomassen som kan gi veldig mye næring til fôrindustrien, i tillegg har slike helseeffekter på mennesker. Fra fôrsiden har vi også fått tilbakemeldinger om at fisken vokser raskere og holder seg friskere. Samarbeidet med Andfjord Laks og Skretting har vist sterke resultater på nettopp dette, som også vil fremgå av nye studier i løpet av året.
— Dere ønsker at det kommer konkurrenter?
— Ja, definitivt. Vi jobber selvfølgelig med å styrke oss mot fremtidig konkurranse, men vi er tjent med at dette blir en næring. Da får vi billigere og bedre råvarer. Vi har ingen ambis-jon om selv å eie båter og høste. Dermed er vi avhengige av at andre høster, og de som høster vil igjen være avhengige av kjøpere.
— Til slutt kan det bli egen raudåteauksjon?
— Ja, det kan det.
— På samme tid som du tok over ledelsen, gikk investeringssels-kapet Broodstock inn som betydelig eier med 28,4 prosent. Hva betyr det?
— Broodstock har mye viktig kompetanse innenfor havbruk og bærekraft. Ved å få dem inn som eiere og også i styret, får vi tilgang til god kompetanse i tillegg til den rene kapitalen. Vi er veldig fornøyde med å få inn Broodstock på eiersiden.
— Ferdigsnakka?
— Ja, for nå.