Mer bearbeiding i Norge

ALLE VIL DET SAMME; at fisken i havet skaper arbeidsplasser, bosetting og inntekter.

I dag sendes mye av den fisken vi produserer og tar på land ubearbeidet ut av landet. Da eksporterer vi også arbeidsplasser. Bare i EU gir norsk råstoff arbeid for minst 20.000 personer. Verdiskapingen lekker ut av Norge.

Å ønske det er lett — å gjøre noe med det vanskelig.

En rekke forhold bidrar til at Norge primært er en eksportør av råstoff og enkle halvfabrikata. Det norske lønns- og kostnadsnivået er en viktig faktor. Det er billigere å bearbeide fisken i nær sagt alle andre land. Utviklingen av moderne fryse- og tineteknologi har gjort ubearbeidet fisk til en internasjonal handelsvare. Før var det et stort fortrinn å ha tilgang på den ferske fisken. Nå fryses stadig mer om bord og gjøres tilgjengelig for kjøpere og industribedrifter over hele verden.

Avstanden fra Norge til mange av de mest folkerike og viktigste markedene gjør også vellykket produktutvikling her hjemme utfordrende. Det er ofte de som opererer nærmest markedene som vet best hva folk vil ha. En fjerde faktor er selvfølgelig toll og andre handelshindre. Det er vanskelig å produsere fisken i Norge når de ferdige produktene møter høye tollsatser.

Alt det vi her har nevnt er vanskelig å gjøre noe med. Lønns- og kostnadsnivået bestemmes ikke av aktørene i sjømatnæringen. Fryst fisk kan selges til den som er villig til å betale best, avstanden fra Norge til viktige markeder er som den er, og toll og andre handelshindre kan norske sjømateksportører heller ikke gjøre så mye med — i alle fall ikke så lenge Norge velger å beskytte eget landbruk.

Kort sagt; å øke bearbeidingen i Norge er svært krevende. Økt satsing på produktutvikling og automasjon har i mange år vært lansert som en mulig løsning. Ingen har fulgt dette sporet mer enn filetindustrien i Nord-Norge. I dag holdes denne industrien kunstig i livet takket være et omfattende og komplisert pliktsystem som også inkluderer bearbeidingstvang. Uten pliktsystemet hadde filetindustrien vært utradert.

VI HAR IKKE TALL PÅ hvor mange offentlige rapporter, utredninger og planer myndighetene har lansert for å bidra til økt bearbeiding i Norge. Vi skal heller ikke påstå at ingen av dem har virket. Ingen vet jo hvordan det hadde gått uten all denne innsatsen.

Men ser vi på andelen ubearbeidet fisk som sendes ut av landet, er den ganske stabil. Nå har regjeringen nylig lansert en ny 6-punkts plan for å styrke sjømatindustrien og bidra til mer verdiskaping i Norge. Regjeringen vil øke kvaliteten på råstoffet som tas på land, øke sjømatkonsumet i Norge, modernisere og styrke salgslagssystemet på førstehånd, gjennomgå pliktsystemet, stille nye krav til veiesystemer ved fiskemottakene og legge til rette for at de årlige fiskerireguleringene i større grad sikrer tilgang på råstoff til sjømatindustrien.

Hvordan regjeringen helt konkret har tenkt å øke kvaliteten på råstoffet og få folk til å spise mer fisk, skulle vi likt å vite.

Det er ikke slikt en regjering kan gjøre så mye med. Etter vår oppfatning er det heller ikke så mye fiskesalgslagene kan gjøre for å bidra til mer bearbeiding. Alle godkjente anlegg kan kjøpe fisk i Norge, og den som er villig til å betale det selger skal ha får stort sett tilslag.

Sagt på en annen måte; vi tror ikke det blir så mye mer bearbeiding i Norge om all fisk må selges på auksjon. Snarere tvert om. At nye og gjerne automatiske veiesystemer vil øke bearbeidingsgraden har vi heller ingen tro på. Derimot kan nok innstramminger i pliktsystemet og reguleringer av fisket for å sikre leveranser av råstoff til foredling i Norge gi resultater. Men er det den veien vi vil gå?

GJENNOM MANGE ÅR VAR fiskeriene et subsidiesluk. Milliarder på milliarder av kroner ble brukt på å holde liv i en flåte med enorm overkapasitet og en filetindustri som ble stadig mindre relevant. Til slutt sa politikerne stopp.

Alle vet hva som skal til for å øke bearbeidingen i Norge. Høye avgifter på eksport av ubearbeidet fisk, forbud mot ombord-frysing, forbud mot norske landinger i utlandet, dirigering av fersk fisk til anlegg som bearbeider, en romslig kondemneringsordning for fiskeindustribedrifter for å redusere overkapasiteten på land og styrke driftsgrunnlaget for de gjenværende bedriftene, mer periodisering av fisket for å bidra til helårig drift på land, liberalisering av arbeidstidsbestemmelsene i fiskeindustrien og enda strengere krav om bearbeiding.

Alle vet også hva dette i sum vil føre til; dårligere økonomi og behov for offentlig støtte.

Så er det nok sikkert dem — på land — som vil mene at en avvikling av fiskesalslagslova og deltakerloven vil stimulere til mer bearbeiding.

Det er mulig, men ikke på noen måte gitt. Dessuten; om mange av de øvrige tiltakene vi nettopp har ramset opp er politisk kontroversielle og i praksis ugjennomførbare, er det å fjerne fiskernes grunnlover i alle fall urealistisk i dag. 

Alt i alt tror vi politikere og myndigheter bør overlate til sjømatnæringens egne aktører å avgjøre hvor mye de skal skjære i fisken. Forbud og påbud har vi i alle fall ingen tro på. Det kan virke på kort sikt, men er ødeleggende over tid.