Skrevet av:
Pål Christensen
Artikkelforfatter
Erna Solbergs regime som statsminister gjennom snart to stortingsperioder har vært preget av stabilitet på toppen, men også relativt hyppige omkalfatringer av det politiske mannskapet og de politiske samarbeidspartnerne. Høyre har representert kontinuiteten og limet i det borgerlige regjeringsprosjektet.
De øvrige partiene — Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, har kommet og gått i en slags politisk stoldans. Kortene i regjeringskabalen er stokket om gjentatte ganger. Enkelte endringer har skjedd som et forventet resultat av omfattende politiske prosesser under fullt søkelys fra mediene. Noen få rokeringer har derimot kommet fullstendig overraskende på allmennheten og de politiske observatørene.
Dette var definitivt tilfelle i midten av desember 2015 da den svært uventede kunngjøringen kom fra kongen i statsråd: Elisabeth Aspaker fra Høyre gikk av som fiskeriminister for å bli statsråd i Utenriksdepartementet med ansvar for samordning av EØS-saker og Norges forhold til EU. Utnevnelsen av ny fiskeriminister med virkning fra 16. desember 2016 var kanskje en enda større politisk «bombe». Ministerposten gikk over fra Høyre til Fremskrittspartiet, og den nye statsråden var partiets første nestleder gjennom en årrekke, Per Sandberg.
At Sandberg omsider ble med i Fremskrittspartiets regjeringslag var i seg selv ikke overraskende. Han hadde fra partileder Siv Jensens side vært ønsket som en av partiets statsråder da regjeringskabalen ble lagt sammen med Høyre etter stortingsvalget høsten 2013. Dette fortalte han i et portrettintervju med «Norsk Fiskerinæring» høsten 2016 etter et snaut år som statsråd. Under sonderingene forut for etableringen av den første Solberg-regjeringen tre år tidligere hadde han vært fullstendig nedkjørt etter en lang og hard valgkamp på toppen av mange års rovdrift på seg selv. Kroppen sa stopp, og han ba pent om å få slippe da spørsmålet kom om han ville bli samferdselsminister.
Om denne tappingen av krefter var den hele og fulle årsaken til vegringen, er en annen sak. Det er grunn til å spørre om nestlederen innerst inne stilte seg 100 prosent bak Fremskrittspartiets beslutning om å pløye opp ny politisk mark ved å svelge kameler og gå i regjering i samarbeid med ett eller flere andre ikke-sosialistiske partier.
