På tampen fra Provence
Eksportrekord
Norge er blitt verdens største eksportør av sjømat. I mange år har vi vært verdens nest største. Men nå er vi altså størst.
På tampen fra Provence er skrevet av en sentral “insider” i norsk sjømatnæring som foretrekker å holde sin identitet skjult.
Artikkelserien har til hensikt å gi et skarpt skråblikk på sjømatnæringen.
Sultne kinesere gjør at annerledeslandet har klatret til topps. Norge er blitt verdens største eksportør av sjømat. I mange år har vi vært verdens nest største. Men nå er vi altså størst, i følge Norges sjømatråd, som viser til tall fra Rabobank. Med størst menes nettoeksporten av sjømat målt i verdi. Hovedgrunnen er at kineserne spiser mye av sjømaten sin selv, og eksporterer mindre. Eksportverdien fra Norge i 2023 landet på nesten 172 milliarder kroner.
Man skulle tro at mediene i annerledeslandet slo dette stort opp både i TV og aviser. Men nei, sånn er det ikke. Rekorden ble nevnt i noen få notiser i de største avisene og korte innslag i TV-nyhetene. Norges nest største eksportnæring får ikke mer mediedekning enn en lite dramatisk utforkjøring i Oslo. Mediene i annerledeslandet er ikke interessert i at det går godt med sjømatnæringen.
Når det skjer noe negativt, f.eks. noen døde laks eller noen som blir tatt for fiskejuks, leter avisene opp de største bokstavene og rydder forsidene. Da får man også toppoppslag i TV-nyhetene og intervjuer med professorer eller andre autoriteter som får dele sine bekymringer med seerne. Da roper noen ut at det må lages nye lover, sakene blir tatt opp i Stortinget og mediene leter opp de som er mest bekymret og inviterer dem til studio.
Selv om eksporten av norsk sjømat går opp, spiser vi mindre og mindre sjømat i annerledeslandet. Ola og Kari har aldri spist så lite sjømat som nå. Noen hevder at høye priser er hovedgrunnen. Jeg har en helt annen teori, og er rimelig sikker på at den er rett. Så lenge media i annerledeslandet driver på som de gjør, stuper omdømme til norsk sjømatnæring. Internasjonalt står næringen knallsterkt; det er derfor Norge setter den ene eksportrekorden etter den andre. Men i annerledeslandet er media virkelig annerledes, for å si det svært forsiktig. De leter ikke etter positive nyheter om sjømatnæringen. Det interesserer verken journalistene eller redaktørene.
Næringsaktørene på sjø og land gjør så godt de kan med å spre positive nyheter, men opplever at media knapt nok bryr seg. Av og til står en fiskebåtreder frem og forteller om et solid overskudd og gode tider. Da vekkes mistanken om at han mest sannsynlig har ranet til seg kvoter, overfisket kvoter eller gjort noe annet faenskap. Da våkner noen journalister og lager en historie om denne rederen som har tjent seg rik på fellesskapets ressurser; han kan da umulig ha rent mel i posen? Derfor står ikke fiskebåtrederne frem med slike historier. De velger å holde kjeft og man får ikke de positive sakene. Går det godt i sjømatnæringen er det sikkert noe galt fatt. Det er tydeligvis mottoet for norske medier. Men dersom noen fra næringen vil stå frem å fortelle at det er i ferd med å gå til helvete, er ikke mikrofoner og kameraer langt unna.
Fra Nord-Norge kommer fremdeles rørende reportasjer om fraflytting, armod og ran av kvoter. Men er det egentlig så galt, er det så ille? Det er lett å sjekke opp, men journalistene gjør ikke det. Det vil jo bare ødelegge historiene deres dersom de finner ut at sytepavene står høyt oppe på skattelistene.
Når eksporten av sjømat er så viktig for annerledeslandet, er det ikke bare fordi det skaper mange arbeidsplasser. Det tilfører også landet store valutainntekter, som sammen med de store eksportinntektene fra olje og gass bærer mye av næringslivet på kysten og sikrer staten store inntekter. Ironisk nok er også inntektene fra olje og gass blitt et problem. Det er miljøaktivistene som leder an i kritikk av bransjen, og mediene henger seg naturligvis på. Her jeg sitter langt fra begivenhetene lurer jeg på om folk i annerledeslandet har blitt så rike at de gir mer eller mindre blaffen i hvor inntektene kommer fra. Og journalister skriver selvsagt det folk vil ha.