Mot slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet utmerket Thorvald Tande (f.1925) seg som en frisk fiskeripolitisk debattant på høyresiden. I 1957 utga han boken «Norsk Fiskeripolitikk – en analyse av utviklingen siden 1920». Samme år startet han Fiskeriøkonomisk Opplysningskontor. Han deltok aktivt i den aktuelle fiskeripolitiske debatten og ble en nasjonal talsperson for en mer liberal fiskeriforvaltning.  Tande deltok i TV-debatter, skrev innlegg i nasjonale aviser og bidro til Fiskerikomiteens arbeid på Stortinget. I 1960 kom spørsmålet: «Hvorfor samler du ikke alt du skriver i et eget magasin?». Så sagt, så gjort. I oktober 1961 ble første utgave av tidsskriftet Norsk Fiskerinæring utgitt, med to fisker stilt mot hverandre på hele forsiden. Thorvald dikterte, kona Berglioth skrev.

I 1961 var fiskeriyrket betegnet som et lavtlønnsyrke. Sildeepoken var over. Spørsmål om norsk medlemskap i EF preget avisene. Norge utvidet fiskerigrensene til 6 nautiske mil og litt senere til 12 mil. Båtsfjord fikk fast veiforbindelse, Jens Steffensen døde og en tragisk ulykke rammet næringen da “Peder Vinje” forliste og tok 14 mann med seg i dypet.

I 1961 var fiskeristøtten 97 millioner kroner. Fangstkvantumet 1,5 mill. tonn til en verdi av 686 millioner kroner. Norge eksporterte sjømat for 894 millioner kroner. Det var 59.381 fiskere og ca. 15.000 ansatte i fiskeindustrien. Investeringene i fiskerinæring var 350 millioner kroner.  Utlånsrammen i Fiskarbanken var 63 millioner kroner.  (alle tall i 2018 kroner)

I 1965 måtte Arbeiderpartiet gi fra seg regjeringsmakten til en borgerlig samlingsregjering under Senterpartiets Per Borten. Etterkrigstidens økonomiske fremgang ble til krise. Student- og ungdomsopprøret fra 1968 vitnet om nye måter å se verden på. Mediene ble fristilt − avisene fra partiene og kringkastingsmediene (tv og radio) fra staten. Nye saker som miljø, arbeidsmiljø og abort ble satt på dagsordenen og skapte politisk strid.  Innvandring fra andre kulturer. Velferdsstaten og enhetsskolen, som var betraktet som etterkrigstidens vinnere, kom under kritikk.

EF-debatten skjøt fart i 1971, og satt sammen med fiskerigrenser og spørsmålet om den nye trålloven, sitt preg på fiskeridebatten. Havforskningsfartøyet “G.O. Sars” ble overlevert instituttet og ressursprognoser skulle gjennom 70-tallet komme til å dominere den fiskeriøkonomiske og fiskeripolitiske debatten som aldri før.  Stortinget vedtok Tilvirkningsloven og “Nordglobal” – landets første flytende sildemelfabrikk skapte politisk røre.  Norsk Fiskeoppdretteres Forening ble etablert i 1970 og i 1973 vedtok Stortinget  “Midlertidig konsesjonslov om matfiskoppdrett av laks og ørret” tuftet på distriktsnæring med “bo-og-driveplikt”. Havbruk ble samtidig lagt under Fiskeridepartementet.

Høyrebølge, deregulering, vekst og fall.

“Store Norske Leksikon” beskriver 1980-årene på følgende måte:

1980-årene skiftet politikken karakter. Den gamle reguleringsstaten med sin blandingsøkonomi fungerte dårlig i 1970-årene. Blant annet mistet man styringen med lønns- og prisutviklingen. Den borgerlige regjering introduserte en avregulering. Mest spektakulært var avreguleringen av kredittmarkedet. Det vil si at den direkte politiske kontroll med blant annet bankenes utlån ble avviklet. Dette førte til en kraftig og uheldig kredittekspansjon som føyde seg inn blant de alminnelige vanskelighetene med den økonomiske styringen.

Mest bemerkelsesverdig var imidlertid den drastiske omleggingen av Arbeiderpartiets politikk. De mest radikale forslag fra 1970-årene var det ingen som hørte noe til. Styringskrisen skulle møtes ved at markedet i noen grad skulle slippes til. Staten skulle altså trekke seg (litt) tilbake. Samtidig skulle sosialdemokratiets autoritære trekk mildnes ved at det gamle likhetsideal skulle skyves til side for et nytt frihetsideal. Den nye innvandringen bidro dessuten til å tvinge frem et skifte fra det gamle enhetsideal mot et nytt ideal i retning av mangfold.

1980-årenes nye politikk var et internasjonalt fenomen. Den sosialdemokratiske modellen hadde etter krigen fått status som et særlig vellykket system. Denne statusen gikk tapt. I 1980-årene var det den amerikanske modellen som ble betraktet som den mest vellykkede. Særlig klart kommer dette frem i Storbritannia under Margaret Thatchers hardhendte avvikling av de sosialdemokratiske ordninger. Så langt gikk man ikke i Norge selv om bølgeslagene var merkbare.

Norsk historie etter 1990 er preget av dyptgripende samfunnsendringer på det politiske, sosiale og økonomiske feltet. Forholdet til verden omkring endret seg også. Internasjonalt var slutten på den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 det store veiskillet. Den kalde krigens trusselbilde ble avløst av nye trusler. Kampen mot terror kom høyt på dagsordenen og Norge ble trukket med i kriger.

Økt europeisk og internasjonalt samarbeid svekket nasjonalstaten som rammen om politikken. Særlig viktig var avtalen om deltagelse i EØS (Det europeiske økonomiske samarbeid), som ble undertegnet i 1992 og iverksatt i 1994. Det innebar en betydelig overføring av beslutningsmyndighet til EU i Brüssel og en liberalisering av økonomien.

Den gamle direktørkapitalismen ble avløst av en nygammel finanskapitalisme. Viktige strategiske beslutninger i næringslivet ble lagt til den internasjonaliserte finanskapitalen. Bedriftene som var blitt sett på som sentrale og stabile samfunnsinstitusjoner, ble under den nye kapitalismen ustabile og utrygge.

Samfunnets viktigste kollektiv, den gamle kjernefamilien, kom under økende press fra den nye frigjøring av individet, og den nye likestillingskontrakten. Enhetsskolen, som skulle bidra til sosial utjevning og sosial enhet, kom under sterk kritikk.

Fra årtusenskiftet ble de revolusjonerende konsekvensene av den digitale teknologien synlige. Det gjelder først og fremst på kunnskapsområdet og på det sosiale området, ved blant annet utviklingen av internett og sosiale medier.

I det langsiktige perspektiv kan vi observere hvordan staten trakk seg forsiktig tilbake til fordel for markedet og det sivile samfunnet. Samtidig ser vi hvordan institusjoner som hadde representert de stabile rammebetingelsene for politikken og for individets livsprosjekter, kom under økende press.

Frem til 2005 var det skiftende borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer, men ved valget i 2005 fikk Arbeiderpartiet regjeringsmakt gjennom en rød-grønn allianse som varte frem til valget i 2013, da Høyre og FrP tok over med Erna Solberg som statsminister. Regjeringen Solberg fikk fornyet tillit ved valget i 2017 og lykkes i januar 2019 med den første flertallsregjeringen på bergelig side siden 1984 bestående av Høyre, Frp, Venstre og KrF.

Særlig viktige reformer initiert av Arbeiderpartiet var den store pensjonsreformen og etablering av «arbeidslinjen». Temaer som sykelønn, oppsigelsesvern og sosial dumping kom høyt på den politiske dagsorden. Til tross for reformer på disse områdene er det rimelig å hevde at liberaliseringen på det økonomiske området ikke ble koblet til en tilsvarende deregulering av arbeidsmarkedet eller av velferdsstaten.

Ellers fortsatte debattene fra den foregående perioden om klima- og miljøspørsmål, innvandring og oljepolitikken med uforminsket styrke.

Norsk Fiskerinæring lanserer nye nettsider NorskFisk.no med digitalt magasin, oppslagsverk og leverandørregister.

Norsk Fiskerinæring markerer 60-årsjubileum.