EN HØSTDAG I 1965 RINGTE telefonen i Måltrostveien 16 B i Oslo. Det var fra statsministerens kontor. Spørsmålet var om redaktør Thorvald Tande kunne møte Per Borten, helst så fort som mulig. Det kunne han; middagen på bordet fikk heller vente. Stortingsmann Erling Engan fra Saltdal i Nordland, medlem av Sjøfarts- og fiskerikomitéen og representant for Senterpartiet, hadde nemlig foreslått Tande som ny statssekretær i Fiskeridepartementet. Borten ville vite om han kunne tenke seg jobben. Rett nok var Tande Høyre-mann, men på 60-tallet var ikke veien fra Høyre over til Senterpartiet så lang. Svaret fra den 40 år gamle sosialøkonomen og redaktøren fra Ytre Romsdal var ja. Men da ryktene begynte å gå om at en liberal sentraliseringsmotstander fra Nordre Bjørnsund var på vei inn i Fiskeridepartementet som Oddmund Myklebusts høyre hånd, satt Frionors mektige direktør Arne Asper foten ned. Aldri i verden om noen skulle rokke ved Frionors monopolrettigheter. Tande var definitivt uønsket, og Per Borten bøyde unna. Først i juli 1966 fikk Myklebust sin første statssekretær — rektor Ottar Fjærevoll fra Vestfold Landbruksskole. Vi kan trygt skrive at Borten og Senterpartiet ikke hadde noen høy stjerne i redaksjonen til «Norsk Fiskerinæring» i årene som fulgte.
På en måte ble ringen sluttet da Per Borten ble statsminister i 1965 og leder for en koalisjonsregjering bestående av Høyre, KrF, Venstre og Senterpartiet. 30 år tidligere hadde Bondepartiet brutt ut av det borgerlige samarbeidet og ryddet vei for den første Arbeiderpartiregjeringen i Norge, ledet av Johan Nygaardsvoll. Det skjedde etter Kriseforliket mellom de to partiene våren 1935. Da har vi sett bort fra de 18 dagene til regjeringen Hornsrud i 1928. Slagordet «By og land, hand i hand», som Arbeiderpartiet brukte ved Stortingsvalget i 1933, hadde solid gjenklang i Bondepartiet. Men lite visste nok bøndene i 1935 at Kriseforliket skulle markere starten på 30 år med Arbeiderpartistyre i Norge.
Etter krigen gled de to partiene fra hverandre. Arbeiderpartiets maktarroganse — «noen har snakket sammen», flørtingen med utenlandsk storkapital og klare sentraliseringstendenser fikk liten støtte i Bondepartiet, som i 1959 først skiftet navn til Norsk Folkestyreparti, og en drøy måned senere til Senterpartiet. Navnet «Folkestyreparti» ble latterliggjort i pressen. Partiet skulle ikke lenger være en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk godt plassert i det politiske sentrum mellom de borgerlige og sosialistene. De neste 25 årene var Senterpartiet en del av den borgerlige blokken i norsk politikk. Forholdet til Høyre fikk seg imidlertid en alvorlig knekk i november 1990, da Senterpartiet brøt ut av og felte regjeringen Syse. Senterpartiet ville ikke følge Høyre inn i EU, og siden har de to partiene nærmest vært som hund og katt. Det endelige spranget over til Arbeiderpartiet skjedde i 2005, da Senterpartiet ble med i den rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg. Siden har det aldri vært snakk om eller aktuelt med en sentrumsregjering eller et regjeringssamarbeid mellom Høyre og Senterpartiet.
Med tanke på Senterpartiets evne til å erobre kommunal makt — i inneværende periode har partiet 105 ordførere, er det nesten bemerkelsesverdig hvor få statsministre partiet har fostret. Bortsett fra Peder Kolstad og Jens Hunseid i 1931 og 1932, er Per Borten den eneste. Derimot har partiet vært dyktig til å komme med i regjeringer. Siden 1945 mangler Senterpartiet 34 dager på 21 år med regjeringsmakt. Bare Arbeiderpartiet har regjert lenger. Partiet kan skilte med seks fiskeriministre, hvilket ikke er flere enn at vi kan nevne dem med navn; Oddmund Myklebust, Einar Moxnes, Trygve Olsen, Eivind Reiten, Peter Angelsen og Lars Peder Brekk. Alle har det til felles at de satt veldig kort — i snitt bare 19 måneder. Etter krigen har partiet hatt ni landbruksministre. I 13 av de nesten 21 årene partiet har sittet i regjering, har Landbruksdepartementet vært styrt av en senterpartist. Og verd å merke seg; partiet har både hatt landbruksministeren og fiskeriministeren i kun to regjeringer — regjeringen Korvald som satt i 12 måneder i 1971 og 1972, samt regjeringen Willoch fra 14. oktober 1995 til 9. mai 1996. Det er altså «mot normalt» at Senterpartiet har begge poster.
Det var en lang innledning.
EGENTLIG HADDE VI AVTALT «månedens intervju» med fiskeriminister Harald Tom Nesvik. Men så ville Knut Arild Hareide at KrF skulle innlede regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og vi tok ikke sjansen på å intervjue en fiskeriminister på vei ut av regjeringen. I stedet valgte vi å satse på en mulig fiskeriminister på vei inn, nemlig Senterpartiets Geir Pollestad, som leder Næringskomitéen på Stortinget.
Men så feil kan altså en redaktør ta. I øyeblikket tyder alt på at regjeringen Solberg overlever, og dermed rykker Nesvik frem i køen igjen. Han skal vi altså komme tilbake til i neste nummer. Intervjuet med Nesvik blir årets julelektyre.
Geir Pollestad vokste opp i Hå kommune lengst sør på Jæren. Her drev bestefaren og faren klekking og oppdrett av verpehøner. Etter hvert som verpehønene i Norge begynte å legge flere egg og markedet falt, valgte faren å satse på produksjon av kyllinger. Det ble en suksess. I dag har Nortura kjøpt 51 prosent av Hå Rugeri AS i Nærbø på Jæren, der broren Arild er adm. direktør. Smak på det ordet; rugeri! Produksjonen er 25 millioner kyllinger på årsbasis. I fjor omsatte det tidligere familieselskapet for over 165 millioner kroner og satt igjen med pene 11,3 millioner før skatt. Også bønder kan tjene penger!
— For en tid siden besøkte jeg et lakseslakteri. Det var fascinerende å se hvor likt det var virksomheten hjemme. Jeg kjente igjen nesten alle løsningene, forteller Pollestad. Etter dette er det selvsagt fristende å kalle månedens intervjuobjekt en «politisk broiler». Langt på vei er han jo også det. Han vokste opp på et klekkeri, var tidlig interessert i politikk og ble politisk nestleder i Senterungdommen i 2001 — bare 23 år gammel. Da var Trygve Slagsvold Vedum organisatorisk nestleder. I 2006 tok han juridisk embetseksamen ved Universitetet i Bergen.
