Drivkraft i nord med store ambisjoner
Universitet i Tromsø (UiT) har på 50 år gått fra å være et distriktspolitisk eksperiment til å bli Norges arktiske universitet. Med fem klare fokusområder og internasjonale ambisjoner fortsetter UiT å sykle i snøstorm.
— Det er lett å skue tilbake i et jubileumsår, men det er virksomheten i dag og det som skal skje fremover som opptar oss aller mest, forsikrer dekan Kathrine Tveiterås. Vi har tatt turen til Tromsø og møter øverste leder for Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi (BFE) på et ganske alminnelig kontor i fiskerihøyskolens andre etasje. — Vår første rektor, Peter F. Hjort, fikk visstnok ansvaret for oppstarten fordi han kunne sykle i snøstorm. Det er selvsagt ikke hele historien, men metaforen er en god beskrivelse av det arbeidet som er gjort, fortsetter hun.
28. mars 2018 var det nøyaktig 50 år siden Stortinget besluttet å etablere Norges fjerde universitet. Ideen om et universitet i Tromsø ble lansert allerede i 1918, men først i 1962 kom den på dagsorden. Debatten var hard. UiT ble unnfanget under motstand og født i strid. Født ble også Fiskerikandidatstudiet allerede det første driftsåret i 1972. Medisinstudiet kom året etter, og i dag kan vi telle 237 studieprogrammer. UiT fikk raskt rykte på seg for å være et universitet uten tradisjonelle rammer og hierarkier. Som student og forsker fikk man ansvar, frihet og mulighet til å arbeide tverrfaglig med spennende prosjekter. Alt fra start strømmet derfor studenter og fagfolk til Tromsø, aller mest fra egen landsdel. I dag er fortsatt to av tre studenter fra Nord-Norge. 70 prosent av de som uteksamineres blir værende nordpå.
Drivkraft i nord
Dekan Kathrine Tveiterås er et distriktspolitisk kroneksempel på hva UiT bidrar med i nord. «Skarpe hjerner blir i nord», sa man om UiT for 50 år siden. Målet var både å utdanne lokalbefolkningen, samt å hindre hjerneflukt sørover. Kathrine Tveiterås er rett nok født i Akershus, men vokste opp i Harstad og flyttet til Tromsø for å studere russisk som 16-åring. Drømmen var NHH i Bergen, men Tromsø var en flott by og UiT fristet med jus-studium. Advokat ble hun aldri. I stedet hoppet hun over til marin bedriftsledelse og endte med å disputere i samfunnsvitenskap sommeren 2012. I januar 2013, det året UiT fikk halenavnet «Norges arktiske universitet», ble hun instituttleder ved Norges fiskerihøgskole. Etter fem år søkte hun stillingen som dekan ved BFE-fakultetet. Hun tiltrådde 1. januar i fjor.
— I løpet av sine første 50 år har UiT lykkes svært godt som distriktspolitisk verktøy. Det var få som trodde at vi skulle tiltrekke oss fagfolk og studenter fra andre landsdeler. Så kom det mennesker fra hele verden! I dag har universitet nærmere 3.500 ansatte, 16.500 studenter og kan skilte med 120 doktorgrader årlig, forteller hun.
— Mange av de som ble ansatt på 70-tallet jobber her fortsatt. Det preger kulturen, og kanskje særlig nybrottsarbeidet. Det er en pionerånd på huset. Vi var et slags utkantuniversitet med lite detaljstyring fra sentralt hold. Det gjorde det mulig å stake ut kursen med Nord-Norge som utgangspunkt, understreker Tveiterås.
