Oppdrett trenger et nytt forvaltningsregime!

Herr redaktør:

Det haster med å utvikle en bærekraftig oppdrettsnæring dersom den blå åkeren skal beholde posisjonen som matprodusent. Norsk oppdrettsnæring har i dag teknologi og kunnskap til å iverksette bærekraftig oppdrett av laks og ørret. Prosessen er godt i gang i næringen, men statlig styring står i veien. Det gjeldene forvalt­ningsregimet må parkeres og byttes ut med en kunnskapsbasert for­valtning.

Skal vi ha en bærekraftig matnæring i kystsonen må lovgivningen være bærekraftig. Slik er det ikke i dag, og spørsmålet er om vi kan få på plass en mer bærekraftig og kunnskapsbasert lovgivning. Skal dette skje må økologisk og biologisk økoforvaltning erstatte det nåværende forvaltningsregimet.

I dag har vi et rettighetsregime med hovedvekt på juridiske forvaltningsprinsipper. Offentlige vedtak om rett til å bruke sjøen som matprodusent har blitt en verdi i seg selv. Salg av slike rettighet gir større avkastning enn selve produksjonen av mat. Staten har skapt en konsesjonsadel som kan leve godt på kapitalavkastningen på tillatelsen.

Kjøpere av konsesjoner blir mer eller mindre tvunget til å maksimere profitten i matproduks­jonen for å dekke finanskostnadene. Å måtte bruke enorme summer på kjøp av rettigheter gjør det veldig vanskelig å organisere en bærekraftig kunnskapsbasert matproduksjon. Profittjakten og kravet om høyest mulig EBITDA dominerer de beslutningen som tas oppdretts-Norge. Økonomiske mål blir overordnet i forhold til økologiske og biologiske lover, og hindrer bærekraftig matpro­duksjon.

I dag tillater lovverket å ha enorme mengder laks og ørret på en og samme lokalitet. Det er blitt vanlig å ha like mye fisk i ett anlegg som det var i samtlige oppdrettsanlegg i Sogn og Fjordane på slutten av 1980-tallet. Det kan stå 200.000 fisk i hver enkelt merd, og hvert anlegg har gjerne åtte merder eller flere.