nf's blå nr. 6/7 - 2020
Syltynn liste
Sjokkerende og deprimerende! Søkerlisten er syltynn. 1. oktober utløper Liv Holmefjords åremål som fiskeridirektør. Da har hun sittet i sine maksimalt seks + seks år. Rett før sommerferien ble søkerlisten for å overta som ny fiskeridirektør kjent. Det var en tragisk tynn liste. Ikke rart Nærings- og fiskeridepartementet, som skal plukke ut etterfølgeren, måtte be om time-out. Med unntak av de to interne søkerne — regiondirektør Siri Meling (57) og direktør for kyst- og havbruksavdelingen, Øyvind Lie (64), og med forbehold om de to søkerne som ikke ønsker sine navn offentliggjort, består søkerlisten — 17 menn og tre kvinner — nesten utelukkende av ukjente navn, og av folk — så vidt vi kan se — helt uten tilknytning til sjømatnæringen. De eneste unntakene er advokat Ask Økland i Pelagisk forening, som det skal forundre oss mye om får jobben og Øyvind Hilmarsen, som leder SINTEF Nords havbrukssatsning.
I gamle dager var fiskeridirektøren en av sjømatnæringens mektigste menn. Det var jo alltid bare menn. Når Klaus Sunnanå, Knut Vartdal og Hallstein Rasmussen tok ordet, holdt alle andre kjeft. De tre styrte Fiskeridirektoratet fra 1948 til 1988, og særlig Sunnanå var en kar som visste å få det som han ville. Han var Fiskeridirektoratets sterke mann i 25 år, og i en rekke sammenhenger like mye politiker som byråkrat. Gjennom disse årene ble det utkjempet mange harde slag mellom departement og direktorat.
Nå skal det sies at fiskeridirektørens innflytelse og makt, ikke minst politisk, har blitt betydelig svekket siden de tre nevnte herrene regjerte. I den grad det tidvis var en kamp mellom departement og direktorat om hvem som skulle bestemme, er rollefordelingen i dag klar. Departementet står for politikken. Fiskeridirektoratet er en ren fagetat, og fiskeridirektørene vokter seg vel for å komme med politiske utspill. Med det mener vi ikke at direktoratet er blitt mindre viktig. Men fiskeridirektørene er ikke lenger «kjendiser» på samme måte som før, og ikke på langt nær like synlige i media. For å si det slik; de er blitt mer grå og kjedelige fagbyråkrater, noe leserne gjerne må tolke positivt.
