Artikkelforfatter
Hun snakket om fisk på EU-språket, halte inn langkastet som forgjengeren gjorde på sjømatnæringens fremtid, og ville gjerne ha torsken inn på hotell. Hun reiste land og strand rundt for å besøke dem som drev kunnskapsutvikling innen fiskeri og havbruk. En hovedutfordring ble å finne en kurs som ga både nok frihet og nok forutsigbarhet til næringens mange ulike interessenter, ingen enkel sak for en statsråd i en mindretallsregjering.
Elisabeth Vik Aspaker kom til Fiskeri- og kystdepartementet bare for å slå det sammen med Næringsdepartementet. Fra årsskiftet 2014 var Fiskeridepartementet en saga blott, etter 68 år. Manøveren var varslet. Både Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen ønsket færre departementer og færre statsråder enn sine rødgrønne forgjengere. Næringsdepartementet og Kommunaldepartementet ble tillagt flere oppgaver. Det gamle Fiskeri- og kystdepartement hadde også hatt ansvar for «havner og farleder», det vil si havnepolitikken og sikring av farvann, f.eks. fyrlykter. Dette ansvaret ble flyttet til Samferdselsdepartementet, som fikk Kystverket lagt under seg.
Omleggingen møtte skepsis i sjømatnæringen: Ville fiskeriministeren i praksis bli underlagt næringsministeren? Den påtroppende regjeringen hevdet at det var motsatt — sammenslåingen ville synliggjøre at fiskerinæringen var en betydelig eksportrettet næring, og gi den større politisk gjennomslag. «Jeg mener sjømatnæringen bør ha de samme rammebetingelsene som resten av norsk næringsliv», het det ganske enkelt med Aspakers egne ord høsten 2014. Hun hadde da sittet ett år ved roret, hvorav ti måneder i nytt departement. Oppdraget for fiskeriministeren ble iallfall mer renskåret; det dreide seg hovedsakelig om ressursforvaltning, næringsutvikling, innovasjon og kompetanseutvikling i fiskeri og havbruk.
