Østensjøs kommentar
Fiskeriene — næring eller
distriktspolitisk verktøy?
Kundene blir mer og mer opptatt av forhold som sporing, merking, matvaresikkerhet og bærekraftig høsting.
Kundenes bevissthet om sjømatnæringen og dens produkter er blitt mye større de senere årene. Dette gjelder både her hjemme og i utlandet.Strukturpolitikken har vært helt nødvendig. Ved å samle kvotene på færre fartøyer har lønnsomheten blitt vesentlig forbedret. «Smaragd»-rederiet er blant dem som har utnyttet ordningen. I dag har båten en grunnkvote på 450 basistonn og over 340 basistonn i strukturkvoter. (Foto: Smaragd)
Med over 100 milliarder kroner i årlige eksportinntekter må alle, også politikerne, innse at norsk sjømatnæring er blitt en stor, viktig og internasjonal næring. Den gir oss betydelige inntekter og mange arbeidsplasser. Næringen kan ikke lenger ses på som et verktøy i distriktspolitikken. Det globale perspektivet er for lengst blitt en realitet. Det må tenkes stort og internasjonalt, men selvsagt i henhold til lover og regler. Ressurs-, miljø- og klimahensyn er sentrale rettesnorer. Alle må forholde seg til virkelighetens verden.
Derfor var debatten i Stortinget 7. mai i år om Stortingsmelding nr. 32 (2018-2019) «Et kvotesystem for økt verdiskaping» imøtesett med stor interesse. Mange vedtak ble fattet. Det skal jeg komme tilbake til. Innledningsvis vil jeg først peke på et forslag som ble fremmet 19. juni i år av representantene Dag Terje Andersen (A), Eva Kristin Hansen (A), Magne Rommetveit (A), Svein Harberg (H), Bente Stein Mathisen (H), Nils T. Bjørke (SP) og Terje Breivik (V). De foreslår en ny paragraf 112 A i Grunnloven med følgende tekst: «De viltlevende marine ressurser, og retten til å høste disse, hører fellesskapet til.»
