Sundnes kommentar
Oss og dem
«NORGE MOT VERDEN»-PROBLEMATIKK
DET ER JO IKKE AKKURAT NYTT. Det som skjer i verden, angår Norge. Det vi gjør og ikke gjør her hjemme virker både inn på og baserer seg på verdenen utenfor. Noen ganger kan det være lurt å holde verden litt på avstand. Andre ganger er det bare å innse at vi er en del av den.
Alt dette har fremstått sterkere og tydeligere i det Herrens år 2020. Coronaen kom, i likhet med Svartedaudens befengte rotter, inn fra det store utlandet og med handel og reiser som avgjørende pådrivere. Stengte grenser er et verktøy for nasjonene som prøver å famle seg ut av det. Men innelukking kan ikke vare evig slik verden er bygd opp. Blant annet vil vi være avhengige av verden der ute for å få vaksiner og nye medisiner i hus. Dessuten trenger vi visst både en og annen jordbærplukker, svenske leger, filétarbeidere og kanskje til og med turister også. Og litt fôr.
For fisken har det alltid vært sånn, der den svømmer rundt i sjø og hav med dårlig utviklet nasjonalfølelse før den lokkes, lures og dras opp i et nasjonalt kvoteregnskap for eksport til en helt annen plass i verden. Vi i Norge — og fremfor alt fiskerne, oppdretterne, industrien og eksportørene, ser naturligvis denne fisken som vår, og vil ha så mye som mulig ut av den. Men i og med at vi fremdeles befinner oss i verden, blir det noen spennende grensetilfeller: Hva med bestander som endrer vandringsmønster? Hva med Svalbard? Hva når klimaendringene stokker om kortene og bearbeidingen og det meste av verdiskapingen skjer i andre land? Og hva om det meste av arbeidet i Norge i realiteten utføres av utlendinger? Eller om man bringer norsk teknologi eller avlsmateriale — og følgelig fortrinn — til andre land?
GÅR VI TILBAKE TIL CORONAEN og det som måtte komme av vaksiner, er jo det siste blitt et veritabelt grubletema. Ser vi bort fra bestrebelsene med å utvikle vaksine og spørsmålet om når det er ansvarlig å spre produktet, har det dukket opp andre spørsmål, som det Fredrik Solvang stilte i partilederdebatten under Arendalsuka: Bør Norge tilkjempe seg vaksine på bekostning av andre land som har større coronaproblemer og dårligere apparat for å takle pandemien? Det er ikke enkle svar på slikt, men det kan brukes til å utkrystallisere et par mer prinsipielle spørsmål: Bør vi handle slik at det over tid blir minst mulig lidelse og mest mulig glede i menneskeheten eller ta utgangspunkt i eget land? Og: Kan det være at vi selv på sikt er mest tjent med å ha hele verden og ikke eget land i tankene?
