Skip to content

Norsk Fiskerinæring
  • Magasin
    • Siste utgave
    • Siden Sist
    • Alle utgaver
    • Alle tema/serier
  • Oppslagsverk
  • Leverandørregister
  • Søk
  • Mine favoritter
  • Logg inn
  • Min profil
  • Meny
  • Lukk
perm_identity Logg inn
menu Meny
  • Hjem
  • Om oss
  • For annonsører
  • Nettbutikk
  • Alle produkter
  • Handlekurv
  • Kontakt
  • +63959090
  • post@norskfisk.no
  • Magasin
  • Siste utgave
  • Arkiv
  • Oppslagsverk
  • Finn aktør, person eller artikkel
  • Finn leverandør
  • Bli abonnent

Lag en brukerprofil

  • Bli opplyst. Vi kjenner næringen etter over 60 år i bransjen.
  • Få innsikt. Vi analyserer og går i dybden.
  • Få oversikt. Over bransjen, aktuelle tema, aktørene.
  • Spar tid. Bruk våre verktøy for informasjon om nøkkelpersoner, bedrifter og leverandører.
Bli abonnent

Logg inn

  • Søk
  • Magasin
    • Siste utgave
    • Alle utgaver
  • Oppslagsverk
    • Finn aktør, person eller artikkel
  • Leverandørregister
    • Finn leverandør
  • Nettbutikk
    • Alle produkter
    • Handlekurv
  • Om oss
  • For annonsører
  • Kontakt
  • Bli abonnent
  • Logg inn
  • Kontakt
  • +63959090
  • post@norskfisk.no

Magasin

10 - 2022

Tilbake til utgaven Innholdsfortegnelse

Innhold nr. 10 – 2022

Lukk

Leder

NF's blå

Guldens Lupe

Meningspanelet

INGES hjørne

Robert Eriksson

Sandøys kommentar

Månedens intervju

Bjarnasons kommentar

NCE Aquaculture

Hempels kommentar

Ferdigsnakka

Hvordan ledes de store?

Sundnes kommentar

Fisk og Forskning

På tampen fra Provence

Duellen

Månedens Gullfisk

INGES hjørne

Kolonien

Oslo har ikke bidratt med noe som helst til verdiskapningen i Norge. I hovedstaden er målet å suge til seg mest mulig av de verdiene som skapes ute i "koloniene" langs kysten.

Skrevet av:

Inge Andreas HALSTENSEN

Utgave nr. 10

DET ER EN HISTORISK kjensgjerning at kongeriket Norge, som i Grunnloven beskrives som udelelig, i realiteten har vært delelig  — og i aller høyeste grad. Langs en nord-sør linje, som har delt oss i et Vestland og et Østland.   

Vestlendingene, sammen med nordlendingene, har alltid stått med ryggen mot øst, mot fjellene og samfunnet i skyggen bak dem. De har valgt å se mot vest, mot solen og havet. Fordi Norge var et karrig land, en gold og iskald fjellknaus langt der oppe mot Nordpolen. Derfor stolte man på havet, som var den beste garantisten for overlevelse. Her var det mat, også når uåret kom, kornet frøs og menneskene i det norske innlandet sultet i hjel. Dessuten lå Vestlandet nærmere spennende riker som lettere kunne nåes med båt over havet enn med hest og kjerre østover. Fjorden og havet bandt menneskene sammen. Hjeltefjorden inn mot Bergen er fjorden man seilte når man kom inn fra Hjaltland/Shetland. 

Under Folkevandringstiden (400-500 e.Kr.) flyttet store folkegrupper på kontinentet på leiting etter bedre livskår. Hordene og Rygene var to stammer i Nord-Tyskland som innvaderte Norge på hesteryggen og okkuperte de to fylkene som fortsatt bærer okkupantenes navn, Hordaland og Rogaland (Rygjaland). 

Rygene og Hordene er to folkegrupper som skal ha gitt navn til Rogaland og Hordaland. Ryger og horder er blitt identifisert med de rugiere og haruder vi kjenner fra folkevandringene på Konti­nentet. Dette kartet viser hvordan Rygene trakk nordover fra Rugiland i dagens Østerrike på 500-tallet etter Kristus og helt nord til Avaldsnes på Karmøy.

Historieløse politikere kan umulig ha visst om dette da sagnomsuste Hordaland ble omdøpt til prosaiske Vestland. Inntrengerne søkte naturlig nok til den delen av det fremtidige Norge med de rikeste ressursene; kysten mot havet. Den håløygske høvdingen Ottar skriver om en reise fra Kvitsjøen mot vest og sør ca. 800 år etter Kristus, der han fulgte en lang kyststripe som han kalte Nordweg, senere Norge. Han døper faktisk denne kyststripen med det navnet den bærer i dag.  Men landet innenfor synes å være uinteressant.

I DEN NESTE EPOKEN, Vikingtiden, bekreftes inntrykket av et spennende kystsamfunn der landet innenfor eller bakenfor fortsatt var uinteressant. Småkongedømmene i Hordaland og Rogaland, trolig etablert av herrefolket som inntok norskekysten under folkevandringene, blir etter hvert episenteret for det nye, samlede Norge med kongsgårder på Avaldsnes i Rogaland, Fitjar i Sunnhordland, Alrekstad i Bergen og Seim i Nordhordland. Kystlandet kristnes da Hellig-Olav og engelske biskop Grimkjell går i land på Moster i Hordaland i 1024. Snorres historie om Dale-Gudbrand fra Hallingdal røper at innlandsfolket holdt seg trofast til Odin og Tor, mens kystfolket ble snarere påvirket av impulser utenfra. 

Bergen ble grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 og var i mange hundre år Norges største og ledende by. Lenge var byen også størst i Norden. Men Bergen har aldri vært offisiell hovedstad i Norge, og blir det neppe heller.

Så grunnlegges Bergen (Bjorgvin) av Olav Kyrre i 1070. Beliggenheten ved seilingsleden og havet gjør Bergen til den desidert største byen i Norden. Ved Håkon Håkonssons død i 1263 er Bergen med kongeboligen Håkonshallen metropolen i Håkons Norgesvelde, som strakte sine grenser over hele Norden, Nord-Skottland, Vesterhavsøyene, Island og Grønland. 

Etter 400 år, nedsunket i økonomisk, sosial, religiøs og politisk gjørme under Danmark, dukker Norge opp igjen i 1814, fortsatt med Bergen som en virksom og hektisk metropol og handelsby. Bak bymurene bodde 20.000 bergensere. Fortsatt var Rogaland med Stavanger og Hordaland med Bergen landets økonomiske senter. At landsbyen Christiania med sine 8.000 innbyggere ble valgt til landets nye hovedstad, må nok tilskrives svensken Karl Johan, den nye regenten som ønsket å bygge seg et slott med hovedgaten Karl Johans gate og den nye stortingsbygningen ikke altfor langt fra Stockholm. Med storbyen Bergen som hovedstad ville kanskje norsk selvhevdelse og nasjonalfølelse skape problemer for Sverige. Norge skulle fortsatt være en koloni, som under Danmark. Oslo-borgerne bør fortsatt minnes regenten som skapte det nye Christiania. Uten han hadde Oslo kanskje vært en bydel av Drammen i dag.

Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i Norge. Under riksforsamlingen på Eidsvoll Verk ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle ligge. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania, og underforstått at dette var hovedstaden. Slik ble det også. Christiania var på den tiden ikke en storby. Den var på størrelse med Trondheim og bare halvparten så stor som Bergen. Her ser vi Christiania fra Ekeberg rundt 1800 på et dyptrykk av John William Edy.

NÅ REISES VÅRT GAMLE kongerike. Men naturressursene er fattige og det går langsomt. Nord-Norge bidrar med tørrfisk og etter hvert klippfisk som kristiansunderne overtar, Vestlandet med saltsild og Sørlandet med tømmer. I Christiania sitter den svenske kongemakten, og hovedstaden får naturligvis sin rikelige del av verdiene fra havlandet i nord, vest og sør. Selv bidrar de med ingenting. Men det utvikles et statlig byråkrati med en kalkyle som tilsier at en ikke ubetydelig del av distriktenes ressursverdier skal tilfalle hovedstaden og dennes behov.

Som sagt; det går langsomt. Men etter århundreskiftet i 1900 løftes fattigperen Norge for første gang så høyt at Europa legger merke til oss. Denne karrige steinrøysa har nemlig en landsdel med stupbratte fjell mot fjorden og havet og et uavlatelig regnvær, også fra havet. Kvikke ingeniørhoder henter energi fra fossekraften og skaper et industrieventyr i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. De gamle saltsildfylkene bidrar mer enn noen gang. Dessuten vokser skipsfarten i kystbyene Kristiansund, Ålesund, Bergen, Haugesund, Stavanger, Egersund, Flekkefjord og Farsund — alle blomstrende sjøfartsbyer i vest. Sørlendingene, også de dyktige sjøfolk, bidrar med hvalfangsten i Antarktis. Noen rederier flytter administrasjonen til hovedstaden, nærmere politikerne og Rederiforbundet. Hovedstaden bidrar fortsatt med ingenting, men krever sitt med den største selvfølgelighet. 

Dette postkortet fra Kristiansund havn viser en oppankret skon­nertbark. Skipet til venstre har skorstein fra Bergenske Damp­skipselskap. På bilet ser vi også den gamle kirken som ikke over­levde 2. verdenskrig og Piren med en del småbåter. Bildet er fra rundt år 1900 da Kristiansund var en av mange viktige kystbyer på Vestlandet. Byen var vakker den gangen og like vakker i dag.

Vi opplever verdenskrigen 1914-1918 som krigsprofitører og vakler gjennom depresjonen i 1920- og 1930-årene, samt krigsårene 1940-45. Deretter kommer 1950-tallet med tungindustri, skipsfart, hvalfangst og ikke minst et vanvittig sildefiskeri. Norge skal gjenreises etter krigen. Norsk økonomi blomstrer; noen kjører privatbil, damene får nylonstrømper fra Amerika. Men hovedstaden bidrar fortsatt med ingenting. Bortsett fra Einar Gerhardsen da, som initierer den norske velferdsmodellen.

I 1960 tar festen slutt. Det er slutt på silda, slutt på hvalfangsten og begynnelsen på slutten for norske sjøfolk og det norske, usubsidierte landbruket. Fra hovedstaden er det ingen hjelp å få; de bidrar fortsatt med ingenting. 

Inge Halstensen levner ikke Oslo mye ære for utviklingen av Norge de siste tusen årene. «Hovedstaden bidrar med ingenting», konsta­terer han gjentatte ganger i sin historiefortelling. Den eneste som fortjener et unntak, er «landsfader» Einar Gerhardsen, norsk statsminister gjennom 17 år. Ingen har ledet landet lenger.

Det ser mørkt ut, men midt i denne økonomiske natten tennes etter hvert stjernene. Først får fiskerne tilgang til ny fangst- og produksjonsteknologi. Sildefiskeriene effektiviseres med ringnot og torskefiskeriene får trålere med filétfabrikk under dekk. Fiskeflåten struktureres og slankes, forskerne får kontroll med ressursuttaket og vi får en bærekraftig og lønnsom fiskerinæring. I 1991 avvikles subsidiene; fra nå av skal også fiskerne bidra. 

Om natten 25. oktober 1969 registreres oljeholdig slam på shakerdekket til Phillips’ boreplattform «Ocean Viking» utenfor Stavanger. Phillips hadde forberedt en pressemelding der man erkjente at letingen etter olje i Nordsjøen var mislykket og skulle stanses. Meldingen ble aldri sendt. I stedet reiste Jens Evensen til New York og kom hjem med 200-milssonene. 

NÅ NÆRMER VI OSS DAGEN i dag. Jeg tør tro at det er unødvendig å minne om det norske oljeeventyret, om nordmenn som ble verdensledende i olje- og gass-utvinning til havs, om bygging av enorme betong- og stålkonstruksjoner, om en norsk pengebinge på 12-13 tusen milliarder kroner, om en energiproduksjon fra vann, vind, gass og olje som nettopp nå redder Vest-Europa. Selve produksjonen skjer i distrikts-Norge, ikke minst i riket til Hordene og Rygene. Den offentlige og mye av den private administrasjonen skaper tusenvis av arbeidsplasser i hovedstaden. Samtidig har Norges Bank kontroll på pengestrømmen og regjeringen fordeler rikdommen.  

Børs, finans, pengeflytting og kortsiktige spekulanter. Det er Inge Halstensens kortversjon av hovedstadens bidrag til verdiska­pingen i Norge.

På Oslo Børs er festen villere og heftigere enn ellers i verden. Ufattelige verdier skifter eierskap, spekulantene herjer. Men selve verdiskapingen skjer fortsatt langs kysten med dedikerte kvinner og menn fra lokalsamfunnet, uunnværlige, umistelige for fedrelandet og dets lederskap i Oslo, som altså har mottatt enorme verdier og en kraftig sysselsettingsvekst gjennom 60 års olje- og oppdrettsfest. De har mottatt, men har de bidratt?  

Sist i rekken av gudsvelsignelser siden kriseårene tidlig på 1960-tallet, kommer oppdrettsnæringen. Opprinnelig var den tiltenkt samme rolle som landbruket og fiskeriene. Den skulle reguleres, kontrolleres med konsesjoner og bidra til sysselsetting og bosetting i distrikts-Norge. Konkursen i FOS (Fiskeoppdretternes Salgslag) i 1991 smadret denne sosialdemokratiske idéen. Fiskeriminister Oddrun Pettersen fra Berlevåg kunne ha reddet FOS, men lot kapitalismen råde, nådeløst. Oppdretterne måtte klare seg uten statlige garantier og statlig assistanse.

Derfor kan oppdretterne i dag slå seg for brystet og fastslå at de har overlevd utallige kriser, nedkjempet laksesykdommene, effektivisert og strukturert eierskapet, odlet frem et kvalitetsprodukt og funnet markeder world-wide. Denne næringen er altså skapt av arbeidsomme, innsiktsfulle gründere med en drøm om å skape en næring. Og denne drømmen har de båret med seg, også de kveldene når de kom hjem fra merdene, illeluktende etter at laksepandemien hadde herjet. Deres eneste synd er at de er blitt rike til slutt. Og noen er blitt ekstraordinært rike. Ja, oppdrettsnæringen er ekstraordinær på alle måter, ikke minst dens historie og lønnsomhetsutvikling samt statens nye krav til næringens samfunnsbidrag.

Ufattelig vakker, men økonomisk skakkjørt. Moskenes kommune ytterst i Lofoten, med kjente fiskevær som Reine og Å, har stått på Robek-listen siden juli 2012. Det vil si at kommunen er satt under økonomisk administrasjon, og at Kommunal- og distriktsde­partementet må godkjenne alle lån kommunen opptar. Per november i 2022 står 14 kommuner på denne listen. Ni av dem er kystkommuner i Nord-Norge.

Finansministerens mantra er løftet om at 50 prosent av den nye grunnrenteskatten skal gå til primærkommunene. Men stakkars Slagsvold Vedum har allerede bommet på 2022-salget av nye oppdrettskonsesjoner, som innbrakte 3,8 milliarder mot forventet 8 milliarder. Dette betyr et tap for Austevoll kommune på 20 millioner kroner. Dessuten avsløres det at Finansdepartementet vurderer endringer i skatteutjevningsordningen, slik at overskuddskommunene må gi fra seg enda mer til underskuddskommunene. 

På toppen av dette ryktes det at Finansdepartementet forbereder et forslag om overførsel av all utbytte- og formuesskatt til staten. Da vil Austevoll, i komplett armod, bli overført til Robek-listen over kommuner som ikke greier seg selv. Tidligere tok vi ikke slike useriøse rykter alvorlig, men i disse dager ser vi panikkslagne embetsmenn og politikere som skyter fra hoften.

Oljevirksomheten og oppdrettsnæringen topper en flere hundreårig utvikling, med en stat som mer og mer aggressivt angriper verdier som blir utvunnet eller skapt i andre landsdeler, oftest ute i distriktene. Disse er gjerne fjerntliggende, kanskje uten ordentlig veg- eller fastlandsforbindelse; de kjemper mot forgubbing og fraflytting. De ønsker seg goder som kan bremse en alarmerende, utarmende utvikling. De vet de har komparative fordeler i en attraktiv strandlinje og andre romslige tomtearealer som kan friste ungdommene til å komme hjem igjen og etablere seg. De ønsker unntak fra statlige regler fra hovedstaden. Men nei. Man ønsker å bruke den nedlagte farsgården til hus for egne barn eller tilflyttere. Men nei. I beste fall ja, men da må gården reguleres for flere og kanskje påkostes mange hundre tusen kroner. Det sitter altså en arrogant stat og suger til seg distriktsverdiene våre. I tillegg har statsforvalteren, den tidligere fylkesmannen, fått i oppdrag å bremse våre fortvilte forsøk på å berge våre truede utkantsamfunn. Vestlands landbruksdirektør hos Statsforvalteren gjennom 20 år, Ole Bakkebø, fikk i oppdrag å innhente primærkommunenes opplevelse av samarbeidet med staten. Det ble en særdeles kritisk rapport; så kritisk og avslørende at Statsforvalteren lenge prøvde å unndra den fra offentligheten.

— Vi har en stat som mer og mer aggressivt angriper verdier som utvinnes og skapes ute langs kysten. Olje og gass et et eksempel. Oppdrettsnæringen et annet, skriver Inge Halstensen. Det er en historie med solid forankring i norsk sjømatnæring, men som ikke har like godt fotfeste i Oslo — selvfølgelig!

NÅR JEG HAR VALGT Å fremlegge vårt historiske narrativ som bakgrunn for dagen i dag, gjør jeg det for å vise at problemet med myndigheter som ikke forstår hvor grensene går for utnyttelse av folk flest i alminnelighet og velstandsproduserende landsdeler i særdeleshet, ikke er av ny dato. Jeg tør bare minne om Strilekrigen i Bergen. Det fløt blod og noen måtte bøte med livet, fordi statsmakten ikke hadde magemål.

Lenge var dette en situasjon som irriterte, men som vi aksepterte. Vi forsto at storsamfunnet skulle ha sitt, vi var opplært til å yte og gjorde det med stolthet. Men så, i det siste forslaget til statsbudsjett, opplever vi at embetsverket går over streken. Vi tør skrive embetsverket, fordi forskremte politikere ikke alltid vet hva de gjør når det gjelder landets økonomiske ve og vel. Men det er de som må ta støyten. Og de må være like forvirret som oss andre blant folk flest. I tidsskriftet «Samfunnsøkonomen» advarer fremstående professorer i samfunnsøkonomi  mot embetsverkets monomane kamp mot inflasjonen for å hindre renteøkning. De peker på tiltak for å redusere et oppsvulmet offentlig forbruk og for å hjelpe flere arbeidsløse inn i lønnet, meningsfylt arbeid. Prosentandelen syke og uføre er rekordstor i Norge.

Finansdepartementets monomane kamp mot inflasjon er forvirrende, mener Halstensen. I dag trenger vi først og fremst gode tiltak for å hjelpe flest mulig arbeidsløse og uføre inn i lønnet me­ningsfylt arbeid. Prosentandelen syke og uføre er jo rekordstor i Norge.

Vårt land ledes av et sosialdemokratisk parti som alltid har fremmet et statlig ønske om skattlegging, men i et behersket modus for ikke å drepe vårt initiativ, vår tiltakslyst og vår investeringsvilje. Noen må jo bygge dette landet. De støttes av et borgerlig parti som alltid har villet skjerme de svake regionene og bygdene mot utbytting. Begge har sviktet. Og velgerne har i disse dager gitt klar beskjed: Nå er nok nok.

Sjelden har folk flest, som disse partiene støtter seg på, gitt en mer negativ tilbakemelding! Men statsministeren, som tilsynelatende har fått en god, gammeldags og borgerlig oppdragelse, nærmer seg arrogansen når han svarer folk flest at de ikke skjønner hva som er til deres eget beste, men det vil de snart gjøre, og da blir alt såre godt. Vissvas! 

Det som er mest bekymringsverdig, er en økende polarisering mellom hovedstadsregionen og distriktsregionene, i særdeleshet vestlandsregionen, som er hovedmotoren bak Norges økonomiske suksess og generatoren bak en vanvittig modernisering og utbygging av landets hovedstad. Disse prosjektene lar seg ikke stanse av en krise. Bergens Tidende beretter om «flere byggekraner mellom Fornebulandet og Rikshospitalet i Oslo enn i hele landet for øvrig». Samme avis lar en av sine hovedkommentatorer utbasunere «AP trekkjer seg tilbake til Austlandet». Et folkeopprør er på gang, og det forsterkes av et arrogant forslag til statsbudsjett for 2023, der finansministeren — en rotvokst innlending fra flatbygdene nær svenskegrensen — med en trillende latter foreslår en ny nedtur for den gamle hovedstaden Bergen. 

Ringeriksbanen skulle kutte to timer av reisetiden med bergensbanen, bybanen til Åsane skulle fullføres og vi skulle få ny tunnel til Arna. Alt er borte med et pennestrøk. Nå frykter man også for ferdigstillelsen av fergefri E39 mellom Bergen og Stavanger. Verst av alt er at E16 Bergen-Voss, den såkalte «dødsvegen» der 53 mennesker har mistet livet i løpet av de siste 30 årene, ikke lenger blir utsatt, men strøket! «Statens vegvesen vil sende ras-penger vekk fra der skredene går», sier Vestlands senterpartifylkesordfører Jon Askeland.

E16 Bergen-Voss er en svært ras- og kollisjonsutsatt veistrekning som må forbedres og sikres. Men i statsbudsjettet for 2023 er det meste av slike midler borte. Utgiftssiden tilgodeser hovedstaden, inntektssiden finner sin dekning med nye skatter på kystens næringer. Inge Halstensen mangler ord!

Det nye havsenteret på Dokken/Møhlenpris skulle samlokalisere Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet, et uvurderlig bidrag til effektivisering av fiskeriforvaltningen. Dette som en del av statsminister Gahr Støres store planer om Havlandet Norge. Nå er alt dette ikke bare utsatt; planene er skrinlagt! Samtidig er vesentlige deler av Fiskeridirektoratet flyttet ut og plassert her og der nordover, helt opp til Vadsø. Og vi som trodde på statsministeren — at vi endelig skulle få et tilbud og hente inn de beste hodene til fiskeri- og oppdretts-Norge fra oljevirksomheten. Jeg har ikke ord! 

Etter mange år med utbygging av kulturlivet i Oslo, måtte det bare bli en grell forskjell på tildelingen av kulturmidler, med småpenger til Bergen, Stavanger og Vestlandet i forhold til  Oslo, med Deichmanske bibliotek, Operahuset, Munch-museet, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Nationaltheatret og en rekke andre teatre og musikklivet med Oslofilharmonikerne i spissen. Jeg har innhentet pålitelig informasjon som viser at Oslo med det nye Operahuset får 91 prosent av støttemidlene for opera-arrangementer — 11 fullproduksjoner i tallet. Bergen Nasjonale Opera i prektige Grieghallen får skarve 3 prosent til sine to fullproduksjoner! 

I statsbudsjettet for neste år får Operahuset i Oslo 91 prosent av all støtte til opera-arrangementer. Prektige Grieghallen i Bergen blir avspist med småpenger, ifølge Inge Halstensen.

Når denne forskjellsbehandlingen i statsbudsjettets utgiftsside åpenbares, skal man ikke undres over raseriet som oppstår når budsjettets inntektsside flesker til med kolossale skatteskjerpelser mot vannkraft, vindkraft, oljevirksomhet og ikke minst oppdrettsnæringen. Hele inntektssiden står og faller med energi- og havverdiene langs kysten vår, særlig fra Vestlandet. Dette er så pass klossete politikk at vi mistenker Finansdepartementet for ikke engang å prøve på en politisk balansegang. De har kort og godt gitt blaffen!

Når en regjering med så stor grådighet henter verdiene fra en region for å bruke dem kritikkløst i en annen, minner dette faktisk om gamle dagers kolonipolitikk i Europa, om engelsmennene som beriket seg på sør-afrikanerne, tvangsflyttet de hollandske boerne (bøndene) til konsentrasjonsleire og beriket seg med gull- og diamantforekomstene på de hollandske gårdene. Eller belgierne som ranet Kongo.

Vi tror vi er kommet lenger, moralsk sett, enn engelskmennene og belgierne på 1800-tallet. Men jeg er ikke så sikker lenger, i alle fall ikke når vi ser hva mange penger, les for mye penger kan gjøre med menneskene. Da statsministeren fra det rike landet Norge ble spurt om han kunne begripe at han ble oppfattet som krigsprofitør når krigen i Ukraina ga Norge hundrevis av milliarder kroner i krigsprofitt, svarte han kjekt at det kunne han ikke begripe; han hadde ikke hørt og ville ikke bruke slike ord. Dessuten var det uaktuelt for han å redusere gassprisen til våre allierte venner på kontinentet, der menneskene bare kan håpe på at ingen fryser i hjel. Ingen betenkeligheter, der i gården. Også statsministeren er altså seg selv nærmest, på vegne av fedrelandet. Nei, forfatteren og Nobelprisvinneren Sigrid Undset har nok et poeng: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet, i alle dager.»

Relaterte saker

Månedens Gullfisk

Charles Aas

Gullfisken går til årets minst uventede opprykk

Det vi uten å nøle vil kalle en skandale er hvor utrolig tregt det går å utvikle ny sjømatpolitikk i Norge. Vi snakker om en av landets viktigste næringer.

Leder

Om Havbruksmeldingen blir godkjent av Stortinget blir verden svært lik det man i 2020 så for seg i scenariet «Statsmakt»

Leder
Sideblikk
Tilbake til utgaven
Til oppslagsverk
  • Kontakt

  • +47 63959090

  • post@norskfisk.no

  • Om oss
  • For annonsører
  • Personvern & vilkår
  • Min profil
  • Logg inn
  • Bli abonnent
  • Mine favoritter
  • Kunnskapsbank
  • Finn person
  • Finn aktør
  • Finn leverandør
  • Nettbutikk
  • Alle produkter
  • Handlekurv

Meld deg på nyhetsbrev

Viktige og tankevekkende historier - rett i innboksen din.

Ved å melde deg på nyhetsbrevet gir du samtykke til at Norsk Fiskerinæring kan lagre og behandle dine personopplysninger.

Vi sender ut nyhetsbrev 1-2 ganger i måneden. Vårt fokus er å gi deg innsikt og oversikt over viktige saker og hendelser.

Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Norsk Fiskerinæring. Org. nr. 970 888 683. Norsk Fiskerinæring arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Design & utvikling av Kult Byrå