Kolonien

DET ER EN HISTORISK kjensgjerning at kongeriket Norge, som i Grunnloven beskrives som udelelig, i realiteten har vært delelig  — og i aller høyeste grad. Langs en nord-sør linje, som har delt oss i et Vestland og et Østland.   

Vestlendingene, sammen med nordlendingene, har alltid stått med ryggen mot øst, mot fjellene og samfunnet i skyggen bak dem. De har valgt å se mot vest, mot solen og havet. Fordi Norge var et karrig land, en gold og iskald fjellknaus langt der oppe mot Nordpolen. Derfor stolte man på havet, som var den beste garantisten for overlevelse. Her var det mat, også når uåret kom, kornet frøs og menneskene i det norske innlandet sultet i hjel. Dessuten lå Vestlandet nærmere spennende riker som lettere kunne nåes med båt over havet enn med hest og kjerre østover. Fjorden og havet bandt menneskene sammen. Hjeltefjorden inn mot Bergen er fjorden man seilte når man kom inn fra Hjaltland/Shetland. 

Under Folkevandringstiden (400-500 e.Kr.) flyttet store folkegrupper på kontinentet på leiting etter bedre livskår. Hordene og Rygene var to stammer i Nord-Tyskland som innvaderte Norge på hesteryggen og okkuperte de to fylkene som fortsatt bærer okkupantenes navn, Hordaland og Rogaland (Rygjaland). 

Historieløse politikere kan umulig ha visst om dette da sagnomsuste Hordaland ble omdøpt til prosaiske Vestland. Inntrengerne søkte naturlig nok til den delen av det fremtidige Norge med de rikeste ressursene; kysten mot havet. Den håløygske høvdingen Ottar skriver om en reise fra Kvitsjøen mot vest og sør ca. 800 år etter Kristus, der han fulgte en lang kyststripe som han kalte Nordweg, senere Norge. Han døper faktisk denne kyststripen med det navnet den bærer i dag.  Men landet innenfor synes å være uinteressant.

I DEN NESTE EPOKEN, Vikingtiden, bekreftes inntrykket av et spennende kystsamfunn der landet innenfor eller bakenfor fortsatt var uinteressant. Småkongedømmene i Hordaland og Rogaland, trolig etablert av herrefolket som inntok norskekysten under folkevandringene, blir etter hvert episenteret for det nye, samlede Norge med kongsgårder på Avaldsnes i Rogaland, Fitjar i Sunnhordland, Alrekstad i Bergen og Seim i Nordhordland. Kystlandet kristnes da Hellig-Olav og engelske biskop Grimkjell går i land på Moster i Hordaland i 1024. Snorres historie om Dale-Gudbrand fra Hallingdal røper at innlandsfolket holdt seg trofast til Odin og Tor, mens kystfolket ble snarere påvirket av impulser utenfra. 

Så grunnlegges Bergen (Bjorgvin) av Olav Kyrre i 1070. Beliggenheten ved seilingsleden og havet gjør Bergen til den desidert største byen i Norden. Ved Håkon Håkonssons død i 1263 er Bergen med kongeboligen Håkonshallen metropolen i Håkons Norgesvelde, som strakte sine grenser over hele Norden, Nord-Skottland, Vesterhavsøyene, Island og Grønland. 

Etter 400 år, nedsunket i økonomisk, sosial, religiøs og politisk gjørme under Danmark, dukker Norge opp igjen i 1814, fortsatt med Bergen som en virksom og hektisk metropol og handelsby. Bak bymurene bodde 20.000 bergensere. Fortsatt var Rogaland med Stavanger og Hordaland med Bergen landets økonomiske senter. At landsbyen Christiania med sine 8.000 innbyggere ble valgt til landets nye hovedstad, må nok tilskrives svensken Karl Johan, den nye regenten som ønsket å bygge seg et slott med hovedgaten Karl Johans gate og den nye stortingsbygningen ikke altfor langt fra Stockholm. Med storbyen Bergen som hovedstad ville kanskje norsk selvhevdelse og nasjonalfølelse skape problemer for Sverige. Norge skulle fortsatt være en koloni, som under Danmark. Oslo-borgerne bør fortsatt minnes regenten som skapte det nye Christiania. Uten han hadde Oslo kanskje vært en bydel av Drammen i dag.

NÅ REISES VÅRT GAMLE kongerike. Men naturressursene er fattige og det går langsomt. Nord-Norge bidrar med tørrfisk og etter hvert klippfisk som kristiansunderne overtar, Vestlandet med saltsild og Sørlandet med tømmer. I Christiania sitter den svenske kongemakten, og hovedstaden får naturligvis sin rikelige del av verdiene fra havlandet i nord, vest og sør. Selv bidrar de med ingenting. Men det utvikles et statlig byråkrati med en kalkyle som tilsier at en ikke ubetydelig del av distriktenes ressursverdier skal tilfalle hovedstaden og dennes behov.

Som sagt; det går langsomt. Men etter århundreskiftet i 1900 løftes fattigperen Norge for første gang så høyt at Europa legger merke til oss. Denne karrige steinrøysa har nemlig en landsdel med stupbratte fjell mot fjorden og havet og et uavlatelig regnvær, også fra havet. Kvikke ingeniørhoder henter energi fra fossekraften og skaper et industrieventyr i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. De gamle saltsildfylkene bidrar mer enn noen gang. Dessuten vokser skipsfarten i kystbyene Kristiansund, Ålesund, Bergen, Haugesund, Stavanger, Egersund, Flekkefjord og Farsund — alle blomstrende sjøfartsbyer i vest. Sørlendingene, også de dyktige sjøfolk, bidrar med hvalfangsten i Antarktis. Noen rederier flytter administrasjonen til hovedstaden, nærmere politikerne og Rederiforbundet. Hovedstaden bidrar fortsatt med ingenting, men krever sitt med den største selvfølgelighet. 

Vi opplever verdenskrigen 1914-1918 som krigsprofitører og vakler gjennom depresjonen i 1920- og 1930-årene, samt krigsårene 1940-45. Deretter kommer 1950-tallet med tungindustri, skipsfart, hvalfangst og ikke minst et vanvittig sildefiskeri. Norge skal gjenreises etter krigen. Norsk økonomi blomstrer; noen kjører privatbil, damene får nylonstrømper fra Amerika. Men hovedstaden bidrar fortsatt med ingenting. Bortsett fra Einar Gerhardsen da, som initierer den norske velferdsmodellen.

I 1960 tar festen slutt. Det er slutt på silda, slutt på hvalfangsten og begynnelsen på slutten for norske sjøfolk og det norske, usubsidierte landbruket. Fra hovedstaden er det ingen hjelp å få; de bidrar fortsatt med ingenting. 

Det ser mørkt ut, men midt i denne økonomiske natten tennes etter hvert stjernene. Først får fiskerne tilgang til ny fangst- og produksjonsteknologi. Sildefiskeriene effektiviseres med ringnot og torskefiskeriene får trålere med filétfabrikk under dekk. Fiskeflåten struktureres og slankes, forskerne får kontroll med ressursuttaket og vi får en bærekraftig og lønnsom fiskerinæring. I 1991 avvikles subsidiene; fra nå av skal også fiskerne bidra. 

Om natten 25. oktober 1969 registreres oljeholdig slam på shakerdekket til Phillips’ boreplattform «Ocean Viking» utenfor Stavanger. Phillips hadde forberedt en pressemelding der man erkjente at letingen etter olje i Nordsjøen var mislykket og skulle stanses. Meldingen ble aldri sendt. I stedet reiste Jens Evensen til New York og kom hjem med 200-milssonene. 

NÅ NÆRMER VI OSS DAGEN i dag. Jeg tør tro at det er unødvendig å minne om det norske oljeeventyret, om nordmenn som ble verdensledende i olje- og gass-utvinning til havs, om bygging av enorme betong- og stålkonstruksjoner, om en norsk pengebinge på 12-13 tusen milliarder kroner, om en energiproduksjon fra vann, vind, gass og olje som nettopp nå redder Vest-Europa. Selve produksjonen skjer i distrikts-Norge, ikke minst i riket til Hordene og Rygene. Den offentlige og mye av den private administrasjonen skaper tusenvis av arbeidsplasser i hovedstaden. Samtidig har Norges Bank kontroll på pengestrømmen og regjeringen fordeler rikdommen.  

På Oslo Børs er festen villere og heftigere enn ellers i verden. Ufattelige verdier skifter eierskap, spekulantene herjer. Men selve verdiskapingen skjer fortsatt langs kysten med dedikerte kvinner og menn fra lokalsamfunnet, uunnværlige, umistelige for fedrelandet og dets lederskap i Oslo, som altså har mottatt enorme verdier og en kraftig sysselsettingsvekst gjennom 60 års olje- og oppdrettsfest. De har mottatt, men har de bidratt?  

Sist i rekken av gudsvelsignelser siden kriseårene tidlig på 1960-tallet, kommer oppdrettsnæringen. Opprinnelig var den tiltenkt samme rolle som landbruket og fiskeriene. Den skulle reguleres, kontrolleres med konsesjoner og bidra til sysselsetting og bosetting i distrikts-Norge. Konkursen i FOS (Fiskeoppdretternes Salgslag) i 1991 smadret denne sosialdemokratiske idéen. Fiskeriminister Oddrun Pettersen fra Berlevåg kunne ha reddet FOS, men lot kapitalismen råde, nådeløst. Oppdretterne måtte klare seg uten statlige garantier og statlig assistanse.

Derfor kan oppdretterne i dag slå seg for brystet og fastslå at de har overlevd utallige kriser, nedkjempet laksesykdommene, effektivisert og strukturert eierskapet, odlet frem et kvalitetsprodukt og funnet markeder world-wide. Denne næringen er altså skapt av arbeidsomme, innsiktsfulle gründere med en drøm om å skape en næring. Og denne drømmen har de båret med seg, også de kveldene når de kom hjem fra merdene, illeluktende etter at laksepandemien hadde herjet. Deres eneste synd er at de er blitt rike til slutt. Og noen er blitt ekstraordinært rike. Ja, oppdrettsnæringen er ekstraordinær på alle måter, ikke minst dens historie og lønnsomhetsutvikling samt statens nye krav til næringens samfunnsbidrag.

Finansministerens mantra er løftet om at 50 prosent av den nye grunnrenteskatten skal gå til primærkommunene. Men stakkars Slagsvold Vedum har allerede bommet på 2022-salget av nye oppdrettskonsesjoner, som innbrakte 3,8 milliarder mot forventet 8 milliarder. Dette betyr et tap for Austevoll kommune på 20 millioner kroner. Dessuten avsløres det at Finansdepartementet vurderer endringer i skatteutjevningsordningen, slik at overskuddskommunene må gi fra seg enda mer til underskuddskommunene. 

På toppen av dette ryktes det at Finansdepartementet forbereder et forslag om overførsel av all utbytte- og formuesskatt til staten. Da vil Austevoll, i komplett armod, bli overført til Robek-listen over kommuner som ikke greier seg selv. Tidligere tok vi ikke slike useriøse rykter alvorlig, men i disse dager ser vi panikkslagne embetsmenn og politikere som skyter fra hoften.

Oljevirksomheten og oppdrettsnæringen topper en flere hundreårig utvikling, med en stat som mer og mer aggressivt angriper verdier som blir utvunnet eller skapt i andre landsdeler, oftest ute i distriktene. Disse er gjerne fjerntliggende, kanskje uten ordentlig veg- eller fastlandsforbindelse; de kjemper mot forgubbing og fraflytting. De ønsker seg goder som kan bremse en alarmerende, utarmende utvikling. De vet de har komparative fordeler i en attraktiv strandlinje og andre romslige tomtearealer som kan friste ungdommene til å komme hjem igjen og etablere seg. De ønsker unntak fra statlige regler fra hovedstaden. Men nei. Man ønsker å bruke den nedlagte farsgården til hus for egne barn eller tilflyttere. Men nei. I beste fall ja, men da må gården reguleres for flere og kanskje påkostes mange hundre tusen kroner. Det sitter altså en arrogant stat og suger til seg distriktsverdiene våre. I tillegg har statsforvalteren, den tidligere fylkesmannen, fått i oppdrag å bremse våre fortvilte forsøk på å berge våre truede utkantsamfunn. Vestlands landbruksdirektør hos Statsforvalteren gjennom 20 år, Ole Bakkebø, fikk i oppdrag å innhente primærkommunenes opplevelse av samarbeidet med staten. Det ble en særdeles kritisk rapport; så kritisk og avslørende at Statsforvalteren lenge prøvde å unndra den fra offentligheten.

NÅR JEG HAR VALGT Å fremlegge vårt historiske narrativ som bakgrunn for dagen i dag, gjør jeg det for å vise at problemet med myndigheter som ikke forstår hvor grensene går for utnyttelse av folk flest i alminnelighet og velstandsproduserende landsdeler i særdeleshet, ikke er av ny dato. Jeg tør bare minne om Strilekrigen i Bergen. Det fløt blod og noen måtte bøte med livet, fordi statsmakten ikke hadde magemål.

Lenge var dette en situasjon som irriterte, men som vi aksepterte. Vi forsto at storsamfunnet skulle ha sitt, vi var opplært til å yte og gjorde det med stolthet. Men så, i det siste forslaget til statsbudsjett, opplever vi at embetsverket går over streken. Vi tør skrive embetsverket, fordi forskremte politikere ikke alltid vet hva de gjør når det gjelder landets økonomiske ve og vel. Men det er de som må ta støyten. Og de må være like forvirret som oss andre blant folk flest. I tidsskriftet «Samfunnsøkonomen» advarer fremstående professorer i samfunnsøkonomi  mot embetsverkets monomane kamp mot inflasjonen for å hindre renteøkning. De peker på tiltak for å redusere et oppsvulmet offentlig forbruk og for å hjelpe flere arbeidsløse inn i lønnet, meningsfylt arbeid. Prosentandelen syke og uføre er rekordstor i Norge.

Vårt land ledes av et sosialdemokratisk parti som alltid har fremmet et statlig ønske om skattlegging, men i et behersket modus for ikke å drepe vårt initiativ, vår tiltakslyst og vår investeringsvilje. Noen må jo bygge dette landet. De støttes av et borgerlig parti som alltid har villet skjerme de svake regionene og bygdene mot utbytting. Begge har sviktet. Og velgerne har i disse dager gitt klar beskjed: Nå er nok nok.

Sjelden har folk flest, som disse partiene støtter seg på, gitt en mer negativ tilbakemelding! Men statsministeren, som tilsynelatende har fått en god, gammeldags og borgerlig oppdragelse, nærmer seg arrogansen når han svarer folk flest at de ikke skjønner hva som er til deres eget beste, men det vil de snart gjøre, og da blir alt såre godt. Vissvas! 

Det som er mest bekymringsverdig, er en økende polarisering mellom hovedstadsregionen og distriktsregionene, i særdeleshet vestlandsregionen, som er hovedmotoren bak Norges økonomiske suksess og generatoren bak en vanvittig modernisering og utbygging av landets hovedstad. Disse prosjektene lar seg ikke stanse av en krise. Bergens Tidende beretter om «flere byggekraner mellom Fornebulandet og Rikshospitalet i Oslo enn i hele landet for øvrig». Samme avis lar en av sine hovedkommentatorer utbasunere «AP trekkjer seg tilbake til Austlandet». Et folkeopprør er på gang, og det forsterkes av et arrogant forslag til statsbudsjett for 2023, der finansministeren — en rotvokst innlending fra flatbygdene nær svenskegrensen — med en trillende latter foreslår en ny nedtur for den gamle hovedstaden Bergen. 

Ringeriksbanen skulle kutte to timer av reisetiden med bergensbanen, bybanen til Åsane skulle fullføres og vi skulle få ny tunnel til Arna. Alt er borte med et pennestrøk. Nå frykter man også for ferdigstillelsen av fergefri E39 mellom Bergen og Stavanger. Verst av alt er at E16 Bergen-Voss, den såkalte «dødsvegen» der 53 mennesker har mistet livet i løpet av de siste 30 årene, ikke lenger blir utsatt, men strøket! «Statens vegvesen vil sende ras-penger vekk fra der skredene går», sier Vestlands senterpartifylkesordfører Jon Askeland.

Det nye havsenteret på Dokken/Møhlenpris skulle samlokalisere Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet, et uvurderlig bidrag til effektivisering av fiskeriforvaltningen. Dette som en del av statsminister Gahr Støres store planer om Havlandet Norge. Nå er alt dette ikke bare utsatt; planene er skrinlagt! Samtidig er vesentlige deler av Fiskeridirektoratet flyttet ut og plassert her og der nordover, helt opp til Vadsø. Og vi som trodde på statsministeren — at vi endelig skulle få et tilbud og hente inn de beste hodene til fiskeri- og oppdretts-Norge fra oljevirksomheten. Jeg har ikke ord! 

Etter mange år med utbygging av kulturlivet i Oslo, måtte det bare bli en grell forskjell på tildelingen av kulturmidler, med småpenger til Bergen, Stavanger og Vestlandet i forhold til  Oslo, med Deichmanske bibliotek, Operahuset, Munch-museet, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Nationaltheatret og en rekke andre teatre og musikklivet med Oslofilharmonikerne i spissen. Jeg har innhentet pålitelig informasjon som viser at Oslo med det nye Operahuset får 91 prosent av støttemidlene for opera-arrangementer — 11 fullproduksjoner i tallet. Bergen Nasjonale Opera i prektige Grieghallen får skarve 3 prosent til sine to fullproduksjoner! 

Når denne forskjellsbehandlingen i statsbudsjettets utgiftsside åpenbares, skal man ikke undres over raseriet som oppstår når budsjettets inntektsside flesker til med kolossale skatteskjerpelser mot vannkraft, vindkraft, oljevirksomhet og ikke minst oppdrettsnæringen. Hele inntektssiden står og faller med energi- og havverdiene langs kysten vår, særlig fra Vestlandet. Dette er så pass klossete politikk at vi mistenker Finansdepartementet for ikke engang å prøve på en politisk balansegang. De har kort og godt gitt blaffen!

Når en regjering med så stor grådighet henter verdiene fra en region for å bruke dem kritikkløst i en annen, minner dette faktisk om gamle dagers kolonipolitikk i Europa, om engelsmennene som beriket seg på sør-afrikanerne, tvangsflyttet de hollandske boerne (bøndene) til konsentrasjonsleire og beriket seg med gull- og diamantforekomstene på de hollandske gårdene. Eller belgierne som ranet Kongo.

Vi tror vi er kommet lenger, moralsk sett, enn engelskmennene og belgierne på 1800-tallet. Men jeg er ikke så sikker lenger, i alle fall ikke når vi ser hva mange penger, les for mye penger kan gjøre med menneskene. Da statsministeren fra det rike landet Norge ble spurt om han kunne begripe at han ble oppfattet som krigsprofitør når krigen i Ukraina ga Norge hundrevis av milliarder kroner i krigsprofitt, svarte han kjekt at det kunne han ikke begripe; han hadde ikke hørt og ville ikke bruke slike ord. Dessuten var det uaktuelt for han å redusere gassprisen til våre allierte venner på kontinentet, der menneskene bare kan håpe på at ingen fryser i hjel. Ingen betenkeligheter, der i gården. Også statsministeren er altså seg selv nærmest, på vegne av fedrelandet. Nei, forfatteren og Nobelprisvinneren Sigrid Undset har nok et poeng: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet, i alle dager.»