Ragnar Nystøyl

Norsk sjømatnæring har mange smarte og dyktige folk. En av dem vi gjerne låner øret til og setter høyt, er Ragnar Nystøyl, eller Ragnar Olav Nystøyl for å være pinlig korrekt. Han har brukt det meste av sin yrkesaktive karriere på å følge norsk sjømatnæring i analyse- og rådgivningsselskapet Kontali AS i Kristiansund, for øvrig Norges flotteste by. Han er bosatt på Averøy og fyller 50 til neste år. Ragnar er utdannet høyskolekandidat fra Trondheim Økonomiske Høgskole i 1996 og har en bachelor i markedsføring fra Suffolk University i Madrid i 1997. Etter et par år som salgs- og eksportsjef i Edward Johnsen AS på Averøy, begynte han i Kontali i 2000. Først som prosjektleder, så som analyseleder og fra 2007 til 2017 som daglig leder. De siste fem årene har han vært analyseleder i selskapet. 

Kontali har faktisk 35 års jubileum i år. Selskapet ble etablert i 1987 av Lars Liabø og Anders Talleraas. Sistnevnte satt på Stortinget for Høyre fra 1977 til 1997, og var et par år endog leder for Sjøfarts- og fiskerikomitéen. 

— Kontali har vært gjennom en kontinuerlig utvikling innenfor sjømatverdenen, fra å være konsulenter innen laks til å tilby innsikt om alle kommersielle arter verden over, innleder Nystøyl,

— Vi har i dag over 30 ansatte, og kontorer i Kristiansund, Oslo og Haag i Nederland. Omsetningen i 2021 var i underkant av 23 millioner kroner og vi forventer en omsetning på rundt 25 millioner i år. Selskapets majoritetseier er Alytic AS, som igjen eies av Arendals Fossekompani. I tillegg har selskapets ansatte og Atle Eide, som sitter i styret, minoritetsposter.

Av selskapets omsetning er rundt halvparten fra analyse- og konsulentvirksomhet. Den andre halvdelen er inntekter fra løpende avtaler om selskapets produkter. Kundene til Kontali er lokalisert over hele verden, men 55 prosent av omsetningen kommer fra kunder med hovedkontor i Norge. Selskapet lanserte i oktober en helt ny produktplattform, Edge by Kontali. Denne vil gradvis erstatte eksisterende produktportefølje for å tilby kundene et mer dynamisk analyseverktøy og med kontinuerlig lansering av ny innsikt. Dette er en plattform jeg har stor tro på. 

— I 2020 var produksjonskostnadene per kilo rund laks for første gang over 40 kroner. Ifølge Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse var kostnaden per rund kilo 40,15 kroner, inklusive slaktekostnader. Hvilket anslag vil du gi for produksjonskostnadene per kilo rund vekt i 2021 og 2022?

— Kontali har studert produksjonskostnadene for atlantisk laks både i Norge og andre lakseproduserende land i en årrekke. Vårt utgangspunkt er kostnaden for slaktet og pakket sløyd laks med hode levert fra slakteri. I 2021 mener vi at kostnaden per kilo økte med ca. fem prosent fra året før, og endte et sted mellom 44 og 45 kroner. I år vil økningen utvilsomt bli mye høyere, både som følge av betydelig høyere priser på fôr og fôrråvarer, men også på grunn av en generelt høyere prisvekst på de fleste innsatsfaktorer enn vi har sett på lenge. I år snakker vi fort om en produksjonskostnad per kilo på mellom 50 og 55 kroner, altså mellom 10 og 20 prosent opp fra i fjor. Kostnadene har altså økt dramatisk. Det har heldigvis også salgsprisene.

— For igjen å holde oss til direktoratets lønnsomhetsundersøkelse, var fortjenestemarginen i 2020 per kilo solgt laks (rund vekt) kr. 7,06. Hva vil du anslå fortjenestemarginen per kilo til i 2021 og 2022?

— Igjen; vi har en litt annen målestokk enn direktoratet. Fortjenestemarginen per kilo for en sløyd laks uten hode, pakket på is og levert fra slakteri økte med ca. åtte prosent fra 2020 til 2021. Fra 2021 til 2022 vil fortjenesten dobles, altså 100 prosent opp. 2022 blir et veldig godt år for norsk lakseoppdrett.

— Ligger 2022 an til å bli tidenes beste år for oppdrettsnæringen?

— Best og best? Det kommer litt an på hva man legger til grunn for bra og dårlig. 2022 har lenge ligget an til å bli et rekordår inntjeningsmessig. Samtidig er det svært mye som skjer mot slutten av året og som kan gjøre at 2022 huskes for helt andre saker enn inntjeningen. Selv om inneværende år kanskje ender med en rekordhøy produsentmargin i løpende kroner, er det ikke sikkert at det blir rekord målt i faste priser.

— Hva tør du i dag si om 2023 og 2024?

— Det er ikke nok laks i «pipelinen» til at 2023 og 2024 blir år med sterk tilbudsvekst. Prisene vil altså holde seg oppe. Men husk; det er forskjell på nokså bra, bra og steinbra! Jeg anbefaler derfor alle å følge nøye med på Kontalis løpende oppdateringer. De gir innsikt.

— Hva forventer du av produksjon i tonn og priser i kroner per kilo for laks i 2023? Så langt i 2022 har snitt eksportpris for fersk laks med hode vært kr. 79,51 per kilo mot 57,75 kroner i fjor.

— La meg starte med produksjonen. Det blir neppe større vekst enn to prosent i 2023. Utsiktene for 2024 er mer usikre, også på grunn av de usikre og uavklarte rammevilkårene for næringen. Normalt ville jeg anslått veksten i slaktevolumet av laks i 2024 til rundt fire prosent, men dette kan nok ende lavere slik situasjonen ser ut akkurat i dag.

— Med dagens vekstregime i norsk fiskeoppdrett, hvor mange prosent er det naturlig å forvente at produksjonen av laks vil øke per år?

— Trafikklysregimet kan teoretisk gi en produksjonsvekst på maksimalt seks prosent annethvert år. Men det er som vi vet en rekke begrensninger, og det reelle langsiktige vekstpotensialet er langt mindre. I 2022, et år med auksjon av ny produksjonskapasitet, får vi en reell vekst i kapasiteten på 1,1 prosent. Tar vi også med 2023, vil altså kapasiteten øke med litt over 0,5 prosent inntil en ny vekstmulighet kommer i 2024. På et par års sikt ligger det med andre ord an til en meget begrenset vekst i produksjonskapasiteten. Den mest nærliggende veien til å utnytte kapasiteten bedre på — les produksjon av storsmolt, synes å være satt på vent på grunn av forslaget om skatt på grunnrenten. Det er ennå langt frem til 2050, men det må åpenbart skje et markert temposkifte i veksttakten dersom vi skal nå de målsettingene politikerne snakker om.

— I forbindelse med diskusjonen om skatt på grunnrenten blir det hevdet at oppdretterne har fått de aller fleste av sine matfisktillatelser gratis, i det minste med veldig stor rabatt. Stemmer det?

— Nei, overhodet ikke. I dagens konsesjonsregime finnes det både kommersielle evigvarende tillatelser og en rekke tidsbegrensede særtillatelser med andre formål enn kommersiell produksjon. Av ca. 1270 matfisktillatelser totalt, er vel 1050 såkalt kommersielle. Av disse har staten tatt vederlag for ca. 280. De resterende 773 tillatelsene er i sin tid tildelt uten vederlag. Men de aller fleste av disse er senere omsatt i andrehåndsmarkedet. Dagens eiere har altså ikke fått dem gratis. Av de 1050 kommersielle matfisktillatelsene i drift i dag er det faktisk bare ca. 50 som dagens eiere ikke har betalt for. Så kan man si at prisen på tillatelser var veldig lav om vi går 30 år tilbake i tid. Det er riktig. Men alle ble omsatt til markedspris. I ettertid har det vist seg at de som turte å satse gjorde rett. Men det er jo en helt annen sak.

— Hvert år sendes milliarder av kroner i utbytte ut av landet. Er det forståelig at politikerne ønsker å få fatt i mer av disse pengene?

— Nei, utbytte er en normal kompensasjonsordning som gir aksjeeiere en andel av overskuddet i egne selskaper. Eksterne långivere krever rentekompensasjon for sitt kapitalbidrag. Selskapseierne tar utbytte. Politikere, som andre, burde forstå at det er en sammenheng mellom hvor mye overskudd som er tilgjengelig etter skatt, og hvor mye som går til utbytte, blir reinvestert i selskapet eller holdes tilbake som styrket egenkapital. Det som er sikkert med regjeringens skjerping av formuesskatten, utbytteskatten og innføringen av grunnrenteskatt, er at bedrifter med norsk eierskap vil tappes mer gjennom nødvendig utbytte. Disse skatteendringene virker også konkurransevridende. Selskaper i Norge med utenlandsk eierskap vil ikke bli rammet på samme måte. For å sette det på spissen; regjeringen premierer utenlandsk eierskap. Det kan umulig være fornuftig. 

— Økonomiprofessor Mads Greaker ved Oslo MET hevder at den måten grunnrenteskatten er utformet på gjør den såkalt «investeringsnøytral». Det som er en samfunnsøkonomisk lønnsom investering før skatten kommer vil være like lønnsom etterpå.  Skatten vil med andre ord ikke påvirke investeringsnivået i oppdrett. Hva sier du?

— Investeringsnøytralt er et begrep som stort sett er knyttet til spørsmål om grunnrente eller ressursrente, og må derfor sees i sammenheng med grunnprinsippet bak å hevde at en grunnrente eksisterer. Dersom man forutsetter at investorer ikke har alternativer, og ikke har avkastningskrav ut over det akademiske grunnrentemiljøer vurderer som risikofri rente, kan dette kanskje teoretisk forsvares. Det blir litt som å hevde at pluss er pluss så lenge det ikke bikker over på minussiden. I realitetenes verden forholder investorer seg til et mangfold av investeringsmuligheter, hvor risiko og forventninger til avkastning på investert kapital kobles mot investors minimumskrav til avkastning. For en investor i en sektor, et prosjekt eller selskap finnes det alltid alternative investeringsmuligheter, og det å la være og investere er også et sentralt og reelt valg. Denne problemstillingen liker de sikkert å diskutere teoretisk i Finansdepartementet. For næringen, og ikke minst de mange utstyrsleverandørene som er avhengig av den, er det praksis som teller — ikke tall på et ark. Siden grunnrenteskatten ble foreslått har det strømmet på med meldinger om investeringsprosjekter som er utsatt eller lagt på is. Mange av dem vil forhåpentligvis bli realisert en eller annen gang, men etter min mening kan det ikke være tvil om at grunnrenteskatten vil bety færre investeringer. 

— Mange vil si at hovedårsaken til den skyhøye inntjeningen i matfiskoppdrett er praktiseringen av konsesjonssystemet. Myndighetene har holdt kraftig igjen på tildelingen av nye konsesjoner, hvilket har dempet produksjonsveksten, gitt høye priser og dermed høy inntjening? Kall det heller en skatt på «reguleringsrenten», sier Greaker. Hva mener du?

— Jeg mener det er all grunn til å stille spørsmålstegn ved om matfiskoppdrett av laks og ørret utnytter en grunnrente, Aktiviteten i sjø er i hovedsak betinget av kjøpte innsatsfaktorer, driftskompetanse og operativ suksess. Sjøarealet — som er det nærmeste vi kommer den immobile fellesskapsressursen som «kreves» for å kalle dette en grunnrente, er det rikelig tilgang på. Det er det derimot ikke på det myndighetsregulerte tilbudet av konsesjonsMTB. I takt med at det blir stadig mer utfordrende å øke produksjonen innenfor den gitte kapasiteten, og dyrere og dyrere å investere seg til vekst gjennom optimaliseringstiltak, blir denne flaskehalsen — altså tilgangen på tillatelser — også mer og mer verdt. Den måten myndighetene profittmaksimerer tilgangen på ny kapasitet gjennom auksjonssalg av marginalkapasitet, forsterker dette.  

Den ekstraordinære inntjeningen kan tilskrives en global knapphet på produksjonskapasitet og dermed laks. De særnorske driverne bak den høye inntjeningen er for det første den norske laksenæringens fortrinn med verdens beste salgskorps. Dernest de norske produsentene som verdens mest kostnadseffektive — dog litt bak sine færøyske kolleger, samt de norske leverandørklyngene med Norge som lekegrind og testarena for det beste utstyret og de mest fremgangsrike innovasjonene. Dette gir en best score i forhold til den globale prisdannelsen, og en bedre inntjening per kilo enn i andre land. I tillegg spiller valutaforholdene veldig mye inn. Valutakurser alene forklarer 20 prosent av prisøkningen i Norge de siste 5-7 årene.

— «At the end of the day», spiller det egentlig noen rolle hva vi kaller skatten. Poenget er at regjeringen ønsker å beskatte næringen hardere, hvilket den står helt fritt til. Hva er galt med det?

— Vi må kunne stole på at regjeringen har evighetens perspektiv, og at våre barn og etterkommere skal nyte godt av den politikken som føres. Salderingen av et budsjett og forsøk på å holde inflasjonen i sjakk, er ikke god nok grunn til å sette fremtiden til en av Norges mest potente fremtidsnæringer på spill. Prøv et lite regnestykke selv: Med kjennskapen til hvor store ringvirkninger havbruksnæringen har for våre kystsamfunn og hvor nært knyttet disse effektene er til vekst og investeringer; hvor er næringen i 2050 i et scenario der den årlige vekster er 1,5 prosent og ikke 3 prosent. Om noen fortsatt er i tvil; tenk 165.000 tonn laks i 1990 og 30 år frem i tid til 2020. Hvordan ville kysten sett ut med 3 prosent årlig vekst, eller enda verre 1,5 prosent? Jo, med tre prosent vekst hadde vi bare produsert 400.000 tonn i dag. En fjerdedel av det vi gjør. Veksttakten i år og til neste år er så vidt over 0,5 prosent! Slik kan det ikke fortsette. 

— Det er uenighet om hvor stort proveny en grunnrenteskatt på 40 prosent på norsk fiskeoppdrett vil gi staten i 2023. Har du regnet på beløpet?

— Ja, det har jeg. Men heller enn å si hva jeg kom frem til, savner jeg at regjeringen legger frem et regnestykke som viser hvordan de har kommet frem til sin provenyberegning. Med så mye usikkerhet som påvises i høringsnotatet, kunne et slikt regnestykke avdekket mye som det nå brukes «enorme ressurser» på å synse om. Det ville nok også tonet ned mye av støyen. Men å legge frem dette regnestykket vil kanskje bli litt for avslørende?

— Det kan virke som om regjeringen er på gli når det gjelder størrelsen på skattesatsen. Hvor tror du det vil ende?

— Det blir helt feil å se skattesatsen som «forhandlingspunktet» i en foreslått skatteordning som inneholder så mange feilslåtte, vridende og usikre elementer. Trolig er mange års provenyinntekter — uansett skattesats — allerede skuslet vekk i form av «lost opportunities». Jeg synes både regjeringen og finansdepartementet med sine akademiske støttespillere, legger alt for liten vekt på fremtidspotensialet i laksenæringen. Bærekraftig vekst koster mer og mer. Tror noen at næringen i et 40-50-årsperspektiv vil vokse like mye, skape like mye ringvirkninger, gi like store skatte- og avgiftsbidrag i form av selskapsskatt, personskatt, arbeidsgiveravgift og produksjonsavgift, dersom gründerviljen, investeringslysten og -evnen kveles av en samlet skatteskjerpelse som kan legge beslag på 60-90 prosent av overskuddet i en bedrift? Jeg gjør det ikke!

Og så for å svare på ditt spørsmål: jeg vet ikke hvor det ender. Jeg håper — og forventer — at det ender med et ganske annet og mer fornuftig opplegg enn det forslaget som nå ligger på bordet.  

— Til noe helt annet. Flere politiske partier har programfestet at næringen bør legge om til lukkede anlegg i sjø. Hva mener du om disse vedtakene?

— En slik omlegging må i så fall konsekvensutredes — og realitetsorienteres. Lukkede anlegg som supplement er én sak, og trolig en veldig god ting. Å flytte hele produksjonen over i lukkede anlegg, er etter min mening utopi.

— Mange har store vyer om å produsere matfisk av laks og ørret på land. Hva er din holdning til landbasert matfiskoppdrett?

— Akkurat nå fremstår landbasert oppdrett i Norge som mer attraktivt enn noen gang. Men det er utelukkende på bakgrunn av forslaget om grunnrenteskatt på de som bruker våre felles sjøvannsressurser — i sjø. De skal skattlegges hardt, mens de som bruker det felles sjøvannet ved å pumpe det på land, slipper unna! Det er fortsatt langt opp og frem for denne delen av næringen, og fremdeles gjenstår å «bevise» en lønnsom fullskala matfiskproduksjon av laks i rene RAS-anlegg.

— Hva sier du til dem som ser offshore havbruk som den eneste muligheten for å realisere de store vekstambisjonene både til politikere og næring?

— Det ville i hvert fall vært et kjærkomment tilskudd, men trolig ikke nok til å holde tritt med etterspørselspotensialet. Uten sikre rammebetingelser for så store investeringer som det her er snakk om, vil investeringsviljen la vente på seg. Det er høyt opp og frem på land. Det er høyt opp og frem langt til havs også!

— Ferdigsnakka?

— Ja, med deg.