Kystbrøl fra dødens dal

Vis mer

Glem covid og Putin. Nå er det egne myndigheter som gir sjømatnæringen «a triangle of sadness», bedre kjent som bekymringsrynker. Fiskerne jamrer over nytt rapporteringsregime, oppdretterne over skattekrampe. Samtidig blir vi fortalt at økt kontroll og rapportering må til, og at mer skatt er og blir en nødvendighet. Det er vanlige folks tur, må vite!

Dessverre er det ingen ting ved økte skatter eller rapporteringskrav som motiverer vanlige folk til å gå på jobb og yte mer. I stedet har vi fått fortellinger om fallende motivasjon, tusenvis som frykter for jobbene sine og sjømatstudenter og nye generasjoner som vurderer å skifte beite. 

«Det er ikke synd på oss», understreker de som står i det, og famler med å finne ordene som skal følge. Det er ikke det minste rart. For få måneder siden ble sjømatnæringen beskrevet og ansett som en gullkantet fremtid. Nå ligger den i «dødens dal». Kommer den seg helberget gjennom?

På pressekonferansen i Finansdepartementet fredag 18. november møtte vi en alvorstynget styreleder i Sjømat Norge, Paul Birger Torgnes. Det var nærmest umulig å ikke trekke paralleller til det som utspant seg vel 30 år forut. I 1991 var Torgnes generalsekretær i det som var forløperen til Sjømat Norge, Norske Fiskeoppdretteres Forening (NFF). Den gangen, som i dag, kom regjeringens forslag om å endre vilkårene i oppdrettsnæringen som lyn fra klar himmel. Den gangen som i dag, ble NFF først klar over bakholdsangrepet etter at høringsnotatet var skrevet og sendt ut. Den gangen, som i dag, hadde man ikke klart å fange opp den politiske vindretningen. Også den gangen opplevde man at beslutningene var tatt på bakrommet uten mulighet for en real fight.  

I DESEMBER 1991 AVHOLDT NFF ekstraordinært representantskapsmøte for å diskutere den vanskelige situasjonen i laksenæringen. Oppdretterne raste over at Stortinget hadde opphevet kravet om lokal eiertilhørighet og at man samme høst ikke hadde løftet en finger for å redde FOS fra konkurs. Statssekretær Per Alf Andersen var til stede, og fikk overrakt en spade. Den kunne han og fiskeriminister Oddrunn Pettersen grave seg ned med!

Lite visste man da. 

I ettertid har skjebneåret 1991 blitt stående som et paradigmeskifte i norsk sjømatnæring. I løpet av få år fikk man snudd underskudd til velstand. Nesten tusen selskaper ble til under 100 og næringen går nå så godt at man kan hente inn både grunnrente og en betydelig formueskatt. Men ingenting kommer av seg selv. Jeg skulle ønske at de som snakker så varmt om fellesskapets ressurser og bruken av dem, i like stor grad hadde løftet frem innsatsen som ligger bak. Uten folk som Gustav Witzøe eller de som møtte opp for å «kystbrøle» foran Stortinget, ville vi ikke hatt en næring å snakke om — og heller ikke skatt på grunnrenten. Mon tro folk i Oslo som snakker så varmt om at alle andre må bidra mer til fellesskapet, noen gang har vært over fjellene og ute i distriktene?

Er det noen som har bidratt — og bidrar — til felleskapet er det jo nettopp kystens folk. Overskuddene som skapes blir i stor grad pløyet tilbake i ny aktivitet og videre vekst. Kanskje har man ikke alltid valgt de mest lønnsomme prosjektene, men man har fått «lys i husan». Nå vil mange oppdrettere få færre muligheter til å bygge samfunn og gjøre risikovillige investeringer. Grunnrenten skal riktignok være nøytral, men kun så lenge investeringene er lønnsomme og skattemodellen er korrekt. Og ikke minst – at det finnes folk som er villige til å satse. Det blir svært spennende å se om man får til det – og om annen tilgjengelig kapital finner veien ut i distriktene og blir med på byggingen av hele Norge. Eller om verdiskapingen i enda større grad vil havne i sentrale strøk eller utenfor Norges grenser. Kun tiden vil vise.