En tur til Arendal

De har sitt eget vesen, sørlendingene: Jordnære, romslige, gladlynte, konservative og gudfryktige. De smiler mye, ler ofte. De er faktisk fornøyde og skiller seg derfor tydelig ut i et samfunn der krampaktige folk har utviklet en høy grad av kritisk misnøye. Kan disse blide og snille menneskene overleve når verden omkring dem jager av gårde, alltid videre, hvileløse mot stadig høyere materielle erobringer?

Jeg reiste til Arendal, på kommando. En artikkel i vårt nærværende tidsskrift «Kolonien» reiste busta på  oslofolket; jeg måtte stå til rette i Arendal. Det ble en lærerik tur. For jeg erfarte på min sommerreise til Arendalsuken at det sørlandske lynne er en behagelig fasade, et ferniss, som uventet skjuler kreativitet, dristighet og forretningsteft. 

Første stans var bygden Båly, et lunt, lite samfunn nær Lindesnes. Her bor de, sørlendingene, alle sammen i velstelte, hvite sørlandshus med røde taksteiner og smårutete vinduer, passe store for både de rike og de mindre rike. De spiller trekkspill og tror på Gud. I disse dager går en stor åndelig vekkelse gjennom bygden; 1.500 sørlendinger kommer til kveldsmøtene, der også presten deltar. Men nede i havnen overraskes jeg av et turisthotell med atskillige dimensjoner. Ved stranden ligger en nedsenket restaurant med store, vanntette glassfasader under vannflaten, etter sigende den største blant kun tre andre likedannede ute i den store verden! Bordbestillingskøen er endeløs. Ubegripelig.  Fiskerhøvdingen August Fjeldskår står bak det meste; han er et inkarnert samfunnsansvar.

En uskyldig kystby

Jeg reiser videre mot Arendalsuken, men overnatter først i Kristiansand, regionhovedstaden og grunnlagt av danskekongen Christian Kvart på 1600-tallet, med store, brede gater. Sover de fortsatt, eller har også de funnet på noe som vi andre glemte eller overså?  

Spør landets smårollinger og deres foreldre; alle har opplevd, kanskje sommer etter sommer, Dyreparken i Kristiansand og alle barns Julius, sjimpansen. Like ved ruler kaptein Sabeltann i Kjuttaviga med Langemann og de andre sjørøverne. Bak det sørlandske lune vesen skjulte det seg altså en kreativ tanke som ingen verken i Bergen eller Oslo maktet å tenke. Der er det finkultur med gallerier og opera, mens kristiansanderne tenkte faktisk stort nok til å sette et minst like tydelig stempel på norsk reiselivsnæring — og for folk flest. 

Men nå nærmer jeg meg Arendal, en liten, uskyldig kystby på Sørlandet som nesten alle hadde glemt. Også her var det kreative mennesker med en smilende fasade som hadde en idé, og som ga den et format som få andre kunne tørre å gi.

For Arendalsuken har skapt en politisk happening som ingen med en elitær politisk posisjon i dette kongeriket, eller med ambisjoner om å oppnå en slik posisjon, kan overse. De må bare komme til Arendal. Tenk, det hadde arendalittene skjønt, og ingen andre tenkt på. Nei, de er slett ikke enfoldige, sørlendingene. I tillegg finnes det ti-tusener som har et budskap til denne eliten, som de altså kan møte face-to-face i Arendal. Og så har du alle oss andre, som bare kommer for å oppleve galskapen. 

Kyniske røvere

Arendal består av en stor, vakker kirke, samt noen få gater som peker mot havnen. Disse gatene fylles opp av mennesker om formiddagen, og denne folkemassen glir nedover som en elv mot havnebassenget, mot restaurantene, kneipene og teltene, hvor foredragene kringkastes og debattene utkjempes. Du kan overhodet ikke gå mot  strømmen; du må bare godta at du flyter nedover, inne i menneskemassen. 

Jeg ledes mot et serveringslokale der Norges Fiskarlag og Fiskebåt arrangerer et stunt og overrasker de intetanende som er kommet innom, med budskapet om at fiskerne er samfunnsbyggere. Minister Bjørnar Skjæran er velvilligst til stede og gir en grei, samlet orientering om diverse brennbare temaer, som denne næringen alltid er full av. Fiskarlagsformann Kåre Heggebø fokuserer på ulovligheter ved fangstlevering og debatterer på lødig vis med sjefen for Økokrim, Pål Lønseth. 

Jeg sitter og venter på at ministeren skal bekymre seg for den norsk-arktiske torskebestanden, siden økokrimsjefen og fiskarlagsformannen er til stede. Men nei. Kommer det ingenting om den voksende mistanken mot russerne? Nei. Er det ingen som vil peke på de russiske tråler-oligarkene, kyniske røvere med verdens desidert største trålerflåte? Nei. I stedet uffer man seg over nord-norske sjarkfiskere som presses av fiskekjøperne i hovedsesongen til å godta noen kilo svartfisk (storhundra) for å bli kvitt nattens fangst. Selvfølgelig er det klanderverdig, og straffbart med overvekt. Men ærlig talt, forseelsen blir ynkelig liten i forhold til det torskeranet som trolig finner sted på havet. Ufattelig.

Ingen løfter hånden 

Likevel er det ikke bare fiskermøtet som overser det vesentligste. I det store stevnet om Norges ferd mot 1,5 graders målet i 2050 møter landets statsminister Jonas Gahr Støre frem med sine med- og motløpere. Blant mange alternative veier mot målet har statsministeren valgt seg ut foredling av norsk gass og etablering av norske havvindmølleparker. Næringsministeren etablerer batterifabrikker. Milliardene strømmer velvilligst ut av den norske pengebingen. Debatten sendes til fjernsynsskjermene over det ganske land, og debattantene får karakterer — les terning-kast — etter innsatsen. Det går mot valg i fedrelandet og det er viktig for disse rivalene å oppnå gode karakterer, trolig viktigere enn å finne den rette kursen mot 1,5 graders målet. 

Til slutt, etter heftig munn- og armbruk, blir politikerne bedt om å løfte armen viss deltakeren tror at hans eller hennes løsning vil tilsi at Norge når frem til 1,5 grader i tide. Det blir stille blant debattantene. Ingen løfter hånden, dvs. at ingen tror på løsningen de lanserer. Bortsett fra statsministeren, som nølende rekker opp armen. Men han er jo nødt. Landets statsminister har formulert foredling av norsk gass og bygging av havvindparker som vår løsning og gave til verden — med ståltro! Han kan jo ikke stå foran det norske folk og tilstå at han ikke tror på en eventyrlig milliardsatsing, vedtatt og iverksatt av den norske regjeringen. Det ville på dramatisk vis styrket det norske folks skepsis til myndighetenes valg. Når han har gjort en sak til et evangelium, kan han ikke svikte sin tro og sine trosfeller. 

Overfor dette kaos av løsninger på CO2-problemet — som har skapt mye forvirring og frustrasjon blant folk — må man tillate seg noen forsiktige spørsmål: — Hvor stort er potensialet av uutnyttet vannkraft i Norge, og hvorfor skal ikke dette utnyttes? Hvorfor skal ikke vår ubebodde fjellheim i større grad benyttes til vindkraft slik man planla tidligere? Kostnadene ved etablering av fjellvind er jo en liten brøkdel av havvindkostnadene. Og hvorfor vurderer England, Frankrike, Tyskland, Sverige og Finland at atomkraft kan være løsningen, mens Norge kategorisk motsetter seg dette alternativet?

Man fristes til å mistenke at statsministeren og flokken hans ikke styres av en rasjonell, lidenskapsløs proet-contra vurdering av alternative veier mot Paris-målet, ikke minst av kostnadsberegningene. I stedet ledes de av en urokkelig drøm om at gass, hydrogen og ammoniakk må bli løsningen, fordi Norge har ufattelig mye gass som fortsatt venter på å bli utvunnet, og til en formidabel verdi dersom gass blir løsningen som vinner.

Hvorfor ikke fjellvind?

Og hvorfor så havvind? Norge råder over 1,5 millioner kvadratkilometer hav langs vår kyst, rundt Svalbard og Jan Mayen, fem ganger mer enn fastlands-Norge. Liksom gassen er dette havområdet en ressurs som gir oss en gigantisk komparativ fordel fremfor de fleste europeiske land, f.eks. Danmark, Holland, Tyskland og Østerrike. Styres vi av et ønske om fortsatt å forbli Europas største rikmannshus, særlig viss gassen blir løsningen? Men skulle gassen svikte, kunne vi kanskje redde Europa likevel, med havvind? Her gjelder det å ha på seg både belte og bukseseler. 

Peggy Hessen Følsvik (LO) ville lede en hær av spesialiserte offshore-arbeidere som også kunne produsere havvindturbiner. En statsminister etter Peggys hjerte! Men skeptikerne advarer allerede: Viss vi fortsatt skal leve noen ti-år av utvinning av fossil energi samtidig som vi bygger gigantisk havvindmøller og -parker, vil vi mangle tusenvis av arbeidere med spesialkompetanse for en slik plan. 

Hvorfor vil ikke statsministeren plassere vindmøllene i fjellheimen vår? Norge er et av verdens romsligste land, fattige 5,4 millioner mennesker fordelt på 325 tusen kvadratkilometer. Og hvorfor kan ikke potensialet i uutnyttet vannkraft realiseres? Jo, fordi de grønne, som har pisket frem kravet om 0-utslipp, ikke vil akseptere nødvendige naturinngrep for å nå dette målet. De har åpnet alles øyne for nødvendigheten av CO2-reduksjonen, det skal de ha. Men de nekter fanatisk å akseptere kostnadene for å nå det hellige mål. De vil ha både i pose og sekk. Og samene kan overhodet ikke bidra. De har uangripelige urfolksrettigheter. Absolutt alle hensyn må vike i møte med reinsdyrenes behov. Selv om vi skulle måtte tape kampen for å berge jordkloden. 

Det synes som om man kan akseptere havvind, men absolutt ikke fjellvind. Visstnok er fiskerne engstelige for havmiljøet, fiskeressursene og fiskefeltene sine. Men de velger å gå i dialog med myndighetene. Forbilledlig. 

Hva så med det siste alternativet — atomkraft?

Utviklingen de siste par årene er spennende. Lenge var det konsensus om nedbygging av atomkraften. Krigen i Ukraina har vekket Europa; fremtidens energiløsning er en gnagende utfordring, særlig i lys av Paris-avtalen. Et alternativ basert på fossile ressurser er ikke optimalt. Dessuten mangler de fleste europeiske nasjoner gass eller olje. Enten man liker det eller ikke blir atom-løsningen nå revurdert. Denne trenden trigges av en bekymret erkjennelse av at vi ikke greier å nå Paris-målet innen 2050, uansett hvilket alternativ som velges. Vi vil ikke være i nærheten engang. Gallupen blant partilederne i Arendal bekrefter dette. Kanskje er denne fallitterklæringen hovedårsaken til det nye fokuset på atomkraft: Vi har rett og slett ikke noe alternativ som duger.

En ny atom-epoke

Flertallet av de økonomiske stormaktene på kontinentet synes å skli mot atom-energi, stilt og rolig. Man kan planlegge, uten å prate for mye. Og atomkraft er kanskje et akseptabelt alternativ for de grønne, utrolig nok. En ny atom-epoke i Europa, med betydelig større sikkerhetsmarginer enn tidligere, vil kanskje kunne realiseres med mindre støy enn vann- og vindkraft. De ivrigste atom-forkjemperne tror på småskala atomanlegg like rundt hjørnet. For handelsflåten og fiskeflåten er dette fin musikk. 

Skulle atom-alternativet vinne frem som den minst kontroversielle og mest effektive, ja kanskje den eneste løsningen, er statsminister Gahr Støre på feil kurs. Farvannet er ukjent for han, og han er ingen trent navigatør. Det hjelper ikke at skipperen er en hyggelig fyr hvis vi tviler på hans kompetanse mellom brenningene. Får atom-alternativet voksende tilslutning, vil han etter hvert fremstå som en gambler med en tendensiøs vurdering av fortreffeligheten ved gassutvinning, gassforedling og havvind. Her kan vi ende i en konspirasjonsteori, men står vi nå overfor en politikk der våre ledende politikere prøver å være smarte forretningsmenn ved å benytte en beleilig krise til å gjøre den rike søkkrik?  

I så fall er det gambling på et skyhøyt nivå. For vi kan oppleve å bli stående som tilskuere til en storstilt utbygging av atom-energi i Europa, tynget av en gjennomgripende nasjonal ergrelse over å ha skuslet bort mye tid og ikke minst tusenvis av millioner kroner på feil strategi. Argumentet om at atomalternativet trenger mer tid smuldrer bort når det avklares at også de andre alternativene trenger tid, mye tid. Og når ingen etterspør verken norsk gass eller havvind lenger, står Jonas og Peggy med skjegget langt nede i postkassen.

Gamblere blir enten helter eller idioter. Jeg håper politikere som tar en sjanse og velger å gamble med fellesskapets ufattelige ressurser, vet hva de gjør.