Leder
Sideblikk
Tragedy of the commons
I sum forteller alt dette at myndighetene i dag ikke bare svikter i å forsvare allmennheten og aktørene i næringen fra «the tradgedy of the commons»; de er med på å forsterke den!
Tirsdag 19. september arrangerte DNB sjømatkonferanse i Oslo. Vel 200 menn og kvinner satt som tente lys i hovedkontoret til banken som huser en stor konferansesal. Her var ingen lettvektere, men CEO-ere, CFO-ere og hele investormiljøet rundt sjømatselskapene på Oslo Børs, deriblant «nestorene» Jon Hindar, Per Grieg jr. og Trond Williksen. På spørsmål fra moderator og sjømatanalytiker Alexander Aukner ble de tre oppfordret til å trekke frem noen særtrekk ved sjømatnæringen. Jon Hindar, som har utstrakt erfaring fra andre bransjer, ikke bare fisk – trengte ikke lang betenkningstid. «Det første og helt åpenbare; myndighetenes påvirkning! Det finnes ikke den ting i oppdretts- og fiskerinæringen som ikke myndighetene har hånden på. Vi snakker om produksjonsreguleringer, markedsreguleringer og eierreguleringer», sa han. Trond Williksen var heller ikke vanskelig å be: «Den største utfordringen til næringen nå er reguleringer. Det er «stakeholders» over hele linja, og de vil det bare bli flere av. Det store spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til alle reguleringene», sa han.
DNBs egen mann, Dag Sletmo, holdt et innlegg under overskriften «The true cost of poor fish wellfare». Her forsøkte han å svare på flere relevante spørsmål, blant dem hvorfor de biologiske kostnadene i lakseoppdrett har økt så mye. Foruten at biologi i seg selv er komplisert og dynamisk, trakk han frem tre hovedgrunner: økt biomasse kombinert med mangel på areal, strengere reguleringer og «The tradegy of the commons».
Tradegy of the commons – på norsk «allmenningens tragedie» – er et begrep innen økonomi og miljøvitenskap som refererer til situasjoner der individer eller enkeltselskaper handler i egeninteresse som til slutt skader alles interesser – også egne. For å unngå det, er løsningen gjerne reguleringer og samarbeidsavtaler som sikrer bærekraftig utnyttelse av fellesskapets ressurser. Om dette svikter kan det oppstå alvorlige problemer slik som overutnyttelse av ressurser, miljøskader og økonomiske problemer.
Hva er så status for norsk sjømatnæring? Globale sertifiseringsordninger kan gi en pekepinn på om man lykkes. Før holdt det gjerne å si «Seafood from Norway». Det gjør det ikke lenger. Nå må man «bevise» sin fortreffelighet med kjente merker som MSC, ASC, Global GAP og en rekke ISO-sertifiseringer. På myndighetenes vakt har Norge mistet eller står i fare for miste MSC-sertifisering for noen av våre viktigste arter, som makrell, lodde, sild og kysttorsk. I oppdrett melder produsentene om mangel på nye lokaliteter, dårligere fiskevelferd, stopp i investeringer takket være grunnrenteskatten og en så lang og komplisert behandlingstid – gjerne over flere år
– at det hindrer helt nødvendige prosjekter og tiltak. Vi ser økt konflikt mellom stor og liten, by og distrikt.
I sum forteller alt dette at myndighetene i dag ikke bare svikter i å forsvare allmennheten og aktørene i næringen fra «the tradgedy of the commons»; de er med på å forsterke den!
Nå venter vi på Nøstbakken-utvalget, Kvotemelding 2.0 og en rekke andre «baller» i luften. Da skader det ikke å minne om ambisjonen med den Stortingsmeldingen som kom for 10 år siden: «Regjeringen har som visjon at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Flere sentrale rapporter, stortingsmeldinger og strategier som legges til grunn for meldingen peker på den industrielle styrken og vekstpotensialet i de marine næringene. Norge skal gjennom en kunnskapsbasert og miljømessig bærekraftig forvaltning realisere potensialet som sjømatnasjon ved å øke verdiskapingen til beste for forbrukere, norsk økonomi samt bosetting og sysselsetting langs kysten. Økt produksjon og eksport av kunnskap og sjømat vil også styrke global matsikkerhet».