Knut Hamsun
Nobelprisvinner mot fremskritt

Nyttårsaften 2023 satt jeg og gjorde meg tanker, jeg også, sammen med de fleste norske kvinner og menn. En ærlig konklusjon i vår ettertenksomhet på årets siste dag er at vi tilhører lille Norge, en ubetydelighet som mange mennesker på kloden knapt nok har hørt om. Bak denne erkjennelsen følger ofte en nasjonal mindreverdighetsfølelse. Derfor jubler vi så overstadig når noen av oss presterer, f.eks. Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, Edvard Grieg, Grete Waitz eller Erling Braut Haaland.

Derfor svulmer også våre hjerter når en av oss tildeles Nobels litteraturpris. Fire ganger har dette vederfares oss med prisvinnerne Bjørnstjerne Bjørnson (1903), Knut Hamsun (1920), Sigrid Undset (1928) og endelig Jon Fosse i 2023. Sistnevnte kommer fra en enkel vestlandsgård i Strandebarm i Hardanger, en beskjeden, stillfarende kar som skriver på nynorsk. Nynorsk? Ja visst; vi er fattige fem millioner nordmenn og av disse finnes det noen hundre tusen som tør innrømme at de behersker nynorsken skriftlig og muntlig. De tilhører en filologisk sekt som ble grunnlagt på Møre av Ivar Aasen i 1854; de kjærer for språket sitt, disse få — ikke minst siden denne forbaskede norsk-varianten kanskje er et av de vakreste og mest lyriske språkene i verden. Og så, 70 år senere, vinner jammen nynorsk-karen Jon Fosse verdens gjeveste litteraturpris! 

Jeg går til min bokhylle og leter etter de norske Nobelpris-vinnerne, kanskje den aller mest kontroversielle, men også mest leste, Knut Hamsun.  

En ekte vagabond

Knut Hamsun er nok den best tilgjengelige og den mest underholdende av de norske nobelprisforfatterne. Han ble født i 1859 i Lom av gudbrandsdalsk bondeætt, men familien flyttet til Hamarøy i Nordland. Her vokste Knut opp i en mektig natur og et frodig folkeliv som skulle inspirere store deler av hans fremtidige forfatterskap. Han var en ekte vagabond i ungdomsårene og tidlig i voksenlivet. Han gikk i skomakerlære, var krambusvenn, skreppekar i Nordland og vegslusk på Toten, sporvognskonduktør i Chicago og farmarbeider på den amerikanske prærien. I 1911 dro han hjem igjen til Hamarøy, der han slo seg ned som bonde. I 1918 flyttet han videre til gården Nørholm på Sørlandet. Her fortsatte han sitt forfatterskap med et kritisk blikk på en heftig samfunnsutvikling fra slutten av 1800-tallet, da Norge ble modernisert fra et patriarkalsk samfunn til et demokratisk, industrielt og kapitalistisk land.

Knut Hamsun var kritisk til de angelsaksiske statene i Nord-Amerika og særlig England. Tyskland tiltalte han mer. I Tyskland fant han også en svært begeistret leserskare. Han ønsket tyskerne velkommen til Norge i 1940, men mislikte sterkt rikskomissær Terbovens fremferd mot nordmenn. Han oppsøkte derfor Hitler for å påvirke han til å skifte ut Terboven. Det eneste som kom ut av dette besøket, var en heftig, høylydt krangel mellom de to, hvorpå Hamsun forlot Hitler i sinne og med uforrettet sak. Men Hamsun hadde vært for tydelig nazivennlig under okkupasjonen, og måtte stå til rette for dette etter krigen. Det ble en trist sorti; han døde på Nørholm som en meget ensom mann, 19. februar 1952. 

Likevel har ikke hans politiske feiltrinn kunnet dempe en stor leserskares beundring for hans suverene mesterskap i fortellerkunst, full av humor, vidd, sarkasme og ikke minst prosalyrikk. Knut Hamsun slo igjennom med romanene Sult og Mysterier på 1890-tallet. Disse tidlige romanene i hans forfatterskap innleder et helt nytt avsnitt i den norske prosalitteraturens historie. Den tradisjonelle ytre handling er mindre interessant. I stedet invaderer han personenes sinn, deres opplevelser og følelser: «Som moderne psykolog skal jeg belyse og forhøre en sjel. Jeg skal belyse dem på kryss og tvers, fra alle synspunkter, i hvert hemmelig hull: Jeg skal spidde de vageste rørelser på min nål og holde dem opp til min lupe».   

Etter hvert svinger Hamsuns fokus bort fra det sarte sjelslivet til romanfigurene sine, tilbake til den ytre handlingen med et frodig — ofte nordnorsk — persongalleri og en samfunnsutvikling i Norge som han prøvde å bremse. Spesielt er han opptatt av det gamle bonde- og fiskersamfunnet i Nordland, som invaderes av den nye tid. Her er mindre psykologi og mer humor, ironi og episk frodighet. Språkgeniet Hamsun boltrer seg. Det starter med Benoni og Rosa (1908) og fortsetter med Børn av Tiden (1913) og Segelfoss by (1915).

En høysang til jorden og livet

Så kom Markens Grøde i 1917. Denne romanen ble grunnlaget for hans verdensberømmelse og den direkte årsaken til tildelingen av Nobelprisen i litteratur for 1920. 

«Den lange, lange Sti over Myren og ind i Skogene i det herreløse Land.» Den berømte innledningen til romanen Markens Grøde skildrer Isak Sellanraa, den første i «det herreløse Land», på leting etter et bosted og jordsmonn for en gård ute i ødemarken.» 

«Han vandrer i Blåbærlyng og Tyttebærlyng, i den syvtakkede Skogstjerne og i Smaabregner; når han standser hist og her og graver med et Jærn i Jorden, finder han her Muldjord og der myr, gjødslet av flere tusen Års Løvfald og rotten Kvist. Manden nikker at her slaar han sig ned, jo det gjør han, slaar sig ned.» 

Men den strevsomme nybyggeren der ute i ensomheten, flere dagers vandring fra menneskene nede i bygden, savner et hjelpende menneske, f.eks. et kvinnfolk:

«En Dag saa kom Hjelpen. Hun krysset længe frem og tilbake opi Lien før hun vaaget sig frem, det blev Kvæld før hun kom sig til det, men saa kom hun — en stor, brunøiet Pike, hun var saa frodig og grov, med lange gode Hænder. De gikk ind i Gammen og åt av hendes Niste og drak av hans Gjeitmelk; saa kokte de Kaffe som hun hadde med sig i en Blære. De koset sig med Kaffe før de gikk til Sengs. Han lå og var grådig efter hende om Natten og fik hende.»

De bygger seg en tilværelse de to, i et inderlig samliv med marken og jorden som gir liv til menneskene. Når Isak sår korn, er det en religiøs handling:

«Isak gik barhodet og i Jesu Navn og saadde, han var som en Kubbe med Hænder paa, men indvendig var han som et Barn. Han hadde Omhu for hvert av sine Kast, han var venlig og resigneret. Se, nu spirer nok disse Kornøinene og blir til Aks og mere Korn, og slik er det over hele Jorden naar et Korn saaes. I Jødeland, i Amerika, Gudbrandsdalen — aa hvor Verden den er vid, og den ørlille Ruten Isak gikk og saadde paa den var i Midten av alt. Det straalte vifter av Korn utfra hans Haand, Himlen var overskygget og god, det tegnet til en uendelig liten Duskregn.»

Bare Knut Hamsun kunne formulere seg slik, en mann og en kvinne i et evig samspill med moder jord, den livgivende som den moderne verden prøver å gjøre seg uavhengig av. Denne høysangen til jorden og livet er skrevet i en andektig, ydmyk episk-lyrisk språkdrakt som ofte bryter igjennom i romanteksten.

Sjelden har vel et diktverk hatt større innflytelse på folk flest og på samfunnsutviklingen. De vanskelige 1920- og 1930-årene førte til en storstilt nydyrking i fedrelandet, den største som er registrert. Det moderne, industrialiserte samfunnet med sin  pengeøkonomi skuffet mange med arbeidsløshet, dyrtid, sult og fattigdom i de neste ti-årene etter utgivelsen av Markens Grøde i 1918. Men bonden dyrket sin åker og var sin egen herre.  

Til krig mot fremskrittene

Ti år etter Markens Grøde  kommer så trilogien Landstrykere, August og Men livet lever. Nå vender Hamsun tilbake til sitt eget barndomsmiljø i Nordland. Et slumrende, patriarkalsk fisker- og bondesamfunn i siste halvdelen av 1800-tallet blir etter hvert innhentet og utfordret av en samfunnsutvikling som ikke kan stanses. Det er faktisk like umulig som å stanse Donau; vannstrømmen er altfor sterk. Men Hamsun er like fullt halsstarrig som få. Han går i krigen mot fremskrittet. 

Handlingene i denne romantrilogien er lagt til fjordene i Vesterålen og indre Vestfjorden, og utvikles gjennom en periode på 50 år, fra 1860 til 1910. Det er ikke uten grunn at denne delen av Hamsuns forfatterskap hører hjemme i en litterær artikkel i «Norsk Fiskerinæring». I det bibelske storverket «Norges Fiskeri- og kysthistorie bind III» beskrives dette nordnorske miljøet inngående av Karl Egil Johansen. Samfunnets eksistens er hentet ut av Middelalderen og hviler på smågårder og de to viktigste norske fiskebestandene gjennom historien og i dag, den norsk-arktiske torsken og nvg-silda. Torskefiskeriet, med tørrfisk og klippfiskproduksjon er mest stabilt, men også her sliter man med uårsperioder. Men mye verre er det med den lunefulle silda, som kunne sige inn i fjordene i usigelige mengder, for så å forsvinne lenge i andre perioder. Til tross for denne usikkerheten, var fiskeriene den viktigste årsaken til at hele nasjonen gradvis kunne reise seg etter 400 mørke, danske år. Allerede i 1815 slår det nye Norges Næringskomite på Stortinget fast at «Fiskeriene i Norge udgjør udentvivl en af Statens vigtigste Næringskilder og Næst Agerdyrkning maaske den vigtigste». Komiteen proklamerte at fiskeriene skulle «forhaabentlig stedse forblive Norges vigtigste Guldgrube». 

Næringskomiteen av 1815 fikk rett. Fra 1808 til 1870 får Vestlandet en lang og etterlengtet periode med gode sildeår. Denne blir supplert med et stort sildeinnsig i Vestålen i 1861. Nord-Norge får nå en storsildperiode og senere — fra 1874 — et årlig feitsildfiske.   

I Eidsfjorden i Sortland kommune i Vesterålen ble fisket eventyrlig, særlig i 1880, 1885 og 1897. Da fisket og saltet man 4-500.000 hektoliter eller 50.000 tonn feitsild i løpet av en sesong. Bare i denne fjorden samlet det seg 10.000 mennesker i sildesesongen. Nærmere tusen oppkjøpsfartøyer ble sendt fra vestnorske oppkjøpere til Vesterålen. Silda hadde forsvunnet fra Vestlandet, og markedene skrek etter sild. 

Silda i nord ble den direkte årsaken til etableringen av telegrafstasjoner, dampskipsruter, handel, gjestgiverier, sildesalterier og sildoljefabrikker, til og med «Den indre Sjømannsmisjon», som ble grunnlagt fremme i ruffen på oppkjøpsfartøyet, jakten «Anna Onarheim» av Tysnes. Det gikk nemlig over stokk og stein med moralen når så mange mennesker ble stuet sammen i sildefjordene Eidsfjord og Sigerfjord. Spriten fløt villig. De unge jentene kom for å salte silden og tjene noen kjærkomne skillinger; «men der bliver endnu mere danset, naar hun kommer hjem, er hun forlovet med en eller anden søring, det viser sig snart at hun ogsaa er fruktsommelig».

Sjarlatanen August

Dette er det nordnorske bakteppet når Knut Hamsun skaper et lite univers i en uskyldig liten bygd med småbønder og lofotfiskere som han kaller Pollen, kanskje hentet fra sildehistoriens Sildpollen, handelsstedet med telegraf i Eidsfjorden, selve episenteret for Nordlands berømte feitsildfiskeri fra 1874 til 1920. 

Hamsun er fengslet av den folkelige sildefesten, og det drysser et mylder av forunderlige mennesker fra hans penn, noen helter, noen skurker, noen arbeidstreller, noen døgenikter. Men alle får sin rikelige dose av dikterens kjærlige overbærenhet. Han elsker mest den urokkelige bonden, sildebasen og ordføreren Joakim eller hans svoger Ezra, som er en fanatisk jorddyrker og som ikke lar seg forføre av sildefiskeriets pengejag. Han beundrer den flittige og arbeidsomme søsteren Pauline, som driver sin lokale bygdehandel med det nødtørvtigste et slikt bygdesamfunn kan trenge.

Han ynkes over hennes storebror, han Edevart, som er en traust og godmodig jekteskipper, men som forelsker seg håpløst i Lovise Margrete, som reiser frem og tilbake til og fra Amerika, Pollen eller hjemstedet Doppen. Hun er prototypen på landstrykerne, rotløse barn av den moderne tid, som «sleper sine Røtter efter sig». 

Men trilogiens hovedperson, hvis det finnes en slik i dette overdådige persongalleriet, er nok sjarlatanen August. Liksom Henrik Ibsen skapte gestalten Peer Gynt, som skulle personifisere dikterens forakt over et egoistisk norsk folkeferd, skaper Hamsun verdensborgeren, pratmakeren, skryt- og løgnhalsen August. Begge to, både Peer Gynt og August, lever i andre halvdel av 1800-tallet, i en tid da utviklingen og moderniseringen av Norge skyter fart, og begge dikterfedrene gremmes over utviklingen, på hver sin måte:

«Skulde vi ikke følge med? Skulde utlandet le av os? Tiden, tidsånden fik øie på ham og kunde bruke ham, han var en seiler, en omseiler på havet, med filler både indi og utenpå, uten tvilsmål, uten samvittighet, men med et gløgt hode og en dygtig hånd. Tiden gjorde ham til utsending. Han hadde det kald å skape utvikling og fremskridt selv ved å tilintetgjøre tingenes orden. Han var abnormt løgnaktig som selve tiden, men da han var uvitende var han uskyldig. Nu var han gammel, men hadde endda pust, Gud lot ham være til.» 

Og så skjer det forunderlige: Både Ibsen og Hamsun kan ikke motstå en voksende forelskelse i hver sin krabat! Ibsen lar til og med Peer ende opp i Solveigs tilgivende favn, mens August blir innhentet av sin stormannsgalskap når hundrevis av sauer fra sauefarmen hans får panikk, raser utfor en bergskrent i fjorden og soper August med seg. Det er den megastore saueflokken, stordriften, som tar livet av han. Det går en Nemesis gjennom livet. 

Stille flyter Donau

I tillegg til persongalleriet fascineres vi av Hamsuns eminente miljøbeskrivelse av et samfunn fra hans egen barndom og ungdom. Et lagdelt bonde- og fiskersamfunn med en traust allmennstand som knapt kan lese eller skrive, som fortsatt tror på huldre og haugkaller. Over disse en voksende andel av tjenesteytere: Stuepiker, diskenspringere, prester, legpredikanter, doktorer og apotekere. Men oppe på samfunnstoppen troner væreierne, Knoff, Holmengrå, Willatz Holmsen og Gordon Tidemand i sine søylepyntede herskapshus.   

Hamsun tryller med sin suverene penn når han med språklig eleganse, humor og ironi gjenskaper i kjærlighet sin barndoms bygd. Vi aner hans inngrodde skepsis til samfunnsutviklingen ved hundreårsskiftet 1900, som truer eventyret. 

Mine nyttårsfunderinger endte med en forunderlig ettertanke. En romantrilogi ved en av våre fire store nobelprisvinnere forteller oss at motstand mot en uunngåelig samfunnsutvikling er en allmenngyldig foreteelse gjennom hundreårene. Så også hos Hamsun. I våre gener ligger et latent behov for samfunnskonservering i møte med uvissheten og utryggheten som samfunnsendringene medfører. Vi roper stans, men Donau lar seg ikke stanse, den flyter upåvirket videre. 

Etter Knut Hamsuns død har evangeliet i Markens Grøde mistet sin kraft. I 1970 hadde vi 175.000 gårdsbruk i landet, i 2020 var dette redusert til 37.000. De som ble borte, forsvant fordi landet vårt forandret seg. Det statlige strev for å holde liv i disse var forgjeves. Bondegårder legges fortsatt daglig ned i Norge. Mellom ett og to gårdsbruk blir borte hver eneste dag.  

Også fiskerne har blitt utfordret. Staten hjalp oss en stund så vi alle kunne overleve, men ga opp. I stedet kom en beskjed om at de overflødige, de som det nye Norge ikke hadde bruk for lenger, skulle bort. Det var beiske saker, med dessverre en nødvendig medisin. Alternativet var en næring som ville gått kollektivt konkurs. Norsk fiskerinæring var fanget av Donau, og fløt med strømmen som ingen kunne stanse.

Men noen politikere roper stans i dag, ved årsskiftet 2023/2024. De påstår faktisk at det statlige strevet med å effektivisere og modernisere norsk fiskerinæring var feil. Til og med Riksrevisoren gjør seg tanker i disse tider. Det gode mennesket, fiskeri- og havminister Cecilie Terese Myrseth, legger nettopp nå frem en lenge forventet kvotemelding der hun innrømmer stor påvirkning fra Riksrevisoren. De blir jublet frem av Helga Pedersen.  

Det demrer etter hvert for meg at Hamsuns tema i romantrilogien om bonde- og fiskersamfunnene i Vesterålen har betydelig relevans i dagens fiskeripolitiske debatt. Knut Hamsun med sin konserverende aversjon mot samfunnsendringer, ville vel ha kommet både Riksrevisoren og fiskeriministeren til unnsetning. Det hjelper bare ikke. De kan ikke flytte fjell, bare grafse litt mose av berget. Vi kan like det eller ei, men stille flyter Donau videre. Ustoppelig, ubønnhørlig.