I Eugene O’Neills selvbiografiske drama «Lang dags ferd mot natt» følger vi familien Tyrone gjennom en lang og varm sommerdag, hvor familiens skjøre tilstand gradvis avdekkes. Utad fremstår familien som vellykket, men innad stormer det. Denne dagen øyner de et ørlite håp om at noe kan forandre seg til det bedre. Men det har det ikke. Før tåkelurene stilner og dagen går til sengs blir familien Tyrones illusjoner nok en gang knust.
Det kan være fristende å innlede denne artikkelen om Kvotemelding 2.0 på samme måte. Arbeidet med kvotefordelingen og reguleringsopplegget for fiskeriene har i sannhet vært en lang dags ferd mot natt. Den prosessen som omsider ble landet 12. januar i år med fremleggelsen av stortingsmelding «Folk, fisk og fellesskap — en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling» — heretter kalt Kvotemelding 2.0 — startet med oppnevnelsen av Eidesenutvalget 19. juni 2015. Det er snart ni år siden. Og før Stortinget rekker å si sitt og den nye kvotemeldingen er implementert i lovverket kan vi risikere at det har gått nesten 10 år. Det er i alle fall lenge. Når vi ser resultatet, eller i det minste hvordan det nå ligger an til å bli, er det all grunn til å spørre om det virkelig har vært verd all innsatsen.
