Farvel til veidemannsstadiet!

I 2018 TRODDE JEG oppriktig det var et paradigmeskifte på gang i norsk sjømatnæring. Torgeir Reve hadde hevdet at sjømatnæringen kunne bli «den nye oljen». Nå begynte ting å skje! Sjømat var VIKTIG for Norge. Unge spirer strømmet til sjømatstudier og «alle» ville være med på ferden. Tekmar-general Leif Magne Sunde proklamerte; nå skjer alt det vi har snakket om i årevis!   

Vi fikk matfisk på land, lukket i sjø og havbruk til havs. Vi fikk slaktefartøy og forventninger om en tredobling av produksjonen. Krill ble til høyverdig olje, Granit, Bluewild og Liafjord hevet standarden, levende og mer skånsom fangst ga bedre kvalitet, propellene ble mer effektive og flåten skulle bli elektrisk!

Noen få generasjoner fisk senere ser verden ganske annerledes ut. De neste stegene ble tatt, men omdømme er på bunnmål, konfliktlinjene har knapt vært hardere og fremtiden synes usikker.

Og vi venter.  Venter på at oppdretterne skal rydde opp og komme på rett kjøl, at fiskerne skal slutte å krangle og følge reglene og at myndighetene skal gi de rammebetingelsene som bransjen – også den «glemte» fiskeindustrien, så sårt trenger. Lite tyder på at dette skjer med det første. Fremtidens kvote- og oppdrettssystem flikkes på. Det meste fortsetter som før.

Samtidig forventes en tsunami av nye reguleringer og krav, en digital og teknologisk revolusjon som vil tvinge fram endringer. Klima- og matsystemene er i endring. De mest bekymrede av oss – med rette – frykter at aktører i andre land tar oss igjen. Hva skal man med norsk sjømat når våre viktigste markeder produserer sin egen?  

«LANDBRUK OG FISKE møtes i flomålet. De har det felles at de høster, men det er bare landbruket som sår og planter. Fiskeriene er ennå ikke kommet lenger enn til veidemannsstadiet. Fiskerne tar det de kan få tak i, uten å bekymre seg om årene som kommer. Bonden høster en jord som er hans rett og hans ansvar. Fiskerne høster nasjonens felles allmenning, der alle har retten, men ingen ansvaret». 

Slik innledes kapittelet om fiskeri som ressurs i den aller første av Norges Offentlige utredninger, NOU 1972:1 «Bruken av Norges naturressurser». En oppsiktsvekkende måte å omtale den næringen som bygde landet! Men kanskje var det håp i havet, slik man hadde fått til på land, spurte det første NOU-utvalget seg. Den nye «akvakulturen» var jo av samme alen som jordbruket. Derav «havbruk», som var i startgropen og som fra mars 1970 hadde fått sin organisering i form av Norske Fiskeoppdretteres Forening (NFF).  

På samme tid som Norges aller første NOU ble overlevert, så Lysøutvalget lyset. Nedsatt av Stortinget i februar 1972, fikk utvalget i oppgave å komme med forslag til næringspolitiske rammebetingelser for en ny oppdrettsnæring. Erling Osland, en av oppdrettspionerene og NFFs representant i Lysø-utvalget, mimret i Anne Oslands bok «Bruke havet» (1990): «Resultatet av arbeidet i Lysø-utvalet var at ein begynte å ta oppdrettsnæringa på alvor, næringa fekk kontaktar med det offentlige og vi fekk lover som skulle styre den vidare utviklinga». 

Så kan man stille spørsmålet; Tok man egentlig oppdrettsnæringen på alvor, slik Osland hevdet?

Jeg vil si nei. Gjennom hele 70-tallet var det landbruksmyndighetene som styrte og utviklet «havbruket». Fra 1978 fiskerimyndighetene, etter en intens drakamp mellom jordbruk og fiskeri. Men man tenkte aldri spesielt nytt og stort. Oppdrett skulle være attåtnæring, og holdes på et «veidemannsstadie».  Rammene til den nye næringen bygget på den tradisjonelle fiskerinæringen. Oppdrett fikk riktig nok sin egen lov i mai 1981, men førstehåndsomsetning av havbruksfisken ble regulert gjennom råfiskloven og strukturen ble bygget på samme lest som deltakerloven og havressurslova. 

I et markedsperspektiv var det en Guds gave at fiskeoppdrett ble lagt til fiskeri- og ikke jordbruksmyndighetene. Slik våre ville fiskebestander i årtusener hadde vært en av Norges fremste handelsvarer, tørrfisken vår «gullstandard», ble oppdrettslaksen «Norges IKEA». Men der villfisken følger sesonger og fiskerne høster av det havet gir, koster det dyrt «å så» en oppdrettsfisk. Det ble tidlig klart at det var markedet, ikke myndighetene, som måtte styre utviklingen av norsk oppdrettsnæring.

I løpet av 1990- og 2000-tallet skjedde en strukturendring få har sett maken til. Oppdrett var plutselig blitt Norges nest største eksportbransje, kun slått av olje og gass. Et eventyr og nærmest et mirakel. Det skjedde ikke på grunn av ambisjonene og rammevilkårene for næringen, men til tross for! 

«Jordbruk» er en vernet og nasjonal kulturskatt vi med glede betaler milliarder i året for å holde i livet. «Olje og gass» det som bærer oss. Fiskeri- og havbruk er en underavdeling i Næringsdepartementet.

Veksten i matfiskoppdrett styres av et reguleringsregime (trafikklyssystemet) som baseres på ville laksestammer og estimater for lakselusas herjinger på villfisk, slik uttaket av villfisk er styrt av kvoter basert på vitenskapelige råd. Og selvfølgelig skal fellesskapet ha rett på overskuddet fra matfisken i havbruket – altså grunnrenten;  fisken i havet tilhører jo folket! Fortsatt må vi minne folk på at oppdrettsfisk ikke er “folkets”, og at fiskeri- og havbruksnæringen ikke bare høster ressurser, den produserer mat! Og hva skjedde med ambisjonene? Skulle ikke fiskeri- og havbruksnæringen ta Norge opp og frem?

Tirsdag 22. oktober arrangerer vi den femte «Seafood Talks»-konferansen på Hotel Bristol i Oslo. Vi har kalt årets samling «Norsk laksenæring i omstilling». Hvor er vi, hvor skal vi og hvordan skal vi komme dit?

Det aller første vi må gjøre er å ta et endelig farvel med veidemannsstadiet i reguleringene av en næring som vil videre.