På tampen fra Provence
Formuesskatten
Det virker som om mange tror at bedriftseiere har formuene sin som penger i et skap på kontoret.
På tampen fra Provence er skrevet av en sentral “insider” i norsk sjømatnæring som foretrekker å holde sin identitet skjult.
Artikkelserien har til hensikt å gi et skarpt skråblikk på sjømatnæringen.
Når jeg hører politiske broilere i annerledeslandet diskutere formuesskatten, blir jeg irritert og forbannet. Enten forstår de det ikke, eller så vil de ikke forstå. Man kan virkelig lure på om formuesskatten er god sosialdemokratisk politikk. Spør noen meg, er svaret NEI!
Det virker som om mange tror at bedriftseiere har formuene sin som penger i et skap på kontoret. Nå er det selvsagt slik at de som har formuene sine i omsettelige aksjer på børsen, lett kan få ut penger. Det samme gjelder de som har formuene stående på en konto i banken.
Men for de fleste bedriftseiere består formuen av maskiner og bygg — det vi kaller produksjonsmidler. I tillegg blir varelager per 31.12 og utestående fordringer regnet som formue. De som må ta utbytte for å betale formuesskatt, må først betale utbytteskatten som nå er 37,8 prosent. Det betyr altså at de må ta ut langt mer penger fra bedriften enn det som faktisk skal dekke formuesskatten. Det er også et paradoks at myndighetene passer på at vi ikke bryter konkurransereglene i EØS-avtalen, samtidig som vi har et skattesystem som vrir konkurransen i norske bedrifters disfavør.
Formuesskatten er en av de mest omdiskuterte skattene i annerledeslandet — og med god grunn. Selv om skatten opprinnelig ble innført for å sikre en viss omfordeling av rikdommen i landet, er det på høy tid å innse at formuesskatten i sin nåværende form både er urettferdig og ineffektiv. Den straffer sparing og ansvarlig økonomisk styring. Mange små og mellomstore bedriftseiere har bygd opp verdier gjennom år med hardt arbeid, og de blir nå beskattet for disse verdiene, selv om de ikke nødvendigvis har penger tilgjengelig for å betale skatten. Dette betyr i praksis at bedriftseiere kan bli tvunget til å selge deler av bedriften for å betale formuesskatt, noe som er både urimelig og kan svekke bedriftenes vekst og konkurranseevne. Dette kan heller ikke være ønskelig sett fra myndighetenes side.
En annen urettferdighet er at formuesskatten bare rammer norske eiere. Utenlandske slipper unna. Dette svekker norske bedrifters konkurransekraft og fører til at norske eiere blir dobbeltbeskattet — først for formuen sin og deretter for inntektene de skaper. I en globalisert verden der kapital lett kan flyttes over landegrensene, er dette en svært uheldig ordning.
Formuesskatten fungerer som en bremsekloss for investeringer i norske bedrifter. Når kapitaleiere beskattes for verdier som allerede er investert, blir det mindre attraktivt å satse på nye prosjekter og innovasjon. Mange bedrifter kunne hatt større mulighet for vekst og flere ansatte om de ikke ble økonomisk straffet for verdiene de har bygd opp.
Det er på tide å avvikle formuesskatten eller reformere den slik at den bedre reflekterer dagens økonomiske realiteter. Et alternativ kan være å skattlegge forbruk i stedet for formue, slik at man i større grad beskatter dem som faktisk har mulighet til å bruke pengene sine, fremfor å straffe dem som velger å spare og investere for fremtiden. Selskapsskatten er grei. Det er skatt på penger man har tjent. Men formuesskatten forfaller til betaling selv om bedriften går med underskudd, det er helt urimelig.
Mange ser formuesskatten som et viktig verktøy for sosial utjevning, men det finnes bedre og mer effektive måter å oppnå dette på. En reform av skattesystemet, der sparing og investering oppmuntres, vil være til fordel for hele samfunnet. Samtidig vil det bidra til økt vekst, flere arbeidsplasser og mer innovasjon.
Formuesskatten i sin nåværende form fungerer som en hindring for investeringer, vekst og konkurranseevne for norske bedrifter. Den straffer bedriftseiere som har jobbet hardt for å bygge opp verdier, og påfører dem ekstra byrder — selv når de ikke har tilgjengelige midler til å betale. En rettferdig og fremtidsrettet skattepolitikk bør oppmuntre til sparing og investering, ikke straffe det. For å sikre nasjonal konkurranseevne og sosial utjevning må vi vurdere andre, mer effektive løsninger som balanserer statens behov for inntekter med næringslivets muligheter for vekst og utvikling.