Brev fra leserne
Tilsvar til Johán H. Williams
Russere «kan» sin historie og har respekt for den. Norge må også skrive sin historie om hva som egentlig skjedde da man bestemte seg for en 50/50-deling.
Skrevet av:
Torben FOSS
Herr redaktør:
Johán H. Williams skriver i forrige nummer av «Norsk Fiskerinæring» både interessant og langt om det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i Barentshavet. Han søker — idyllisk nok — å forklare at drivkraften på russisk side har vært et ønske om en rasjonell forvaltning av torskebestanden — den viktigste bestanden i havområdene. Han ser bort fra at egeninteressene både på russisk og norsk side oftest trumfer alle andre hensyn.
Den begrunnelsen han gir for å fortsette å tillate russiske landinger av torsk i Norge er vanskelig å forstå. Han mener at Norge bidrar positivt til ukrainernes kamp ved å legge forholdene til rette for at den russiske torsken blir eksportert via Norge. Da kan den ikke mette den russiske befolkningen og soldatene. At denne torsken konverteres i hard valuta som kan brukes til russisk våpenkjøp på det internasjonale markedet, ser han bort fra. Begrunnelsen mangler logikk.
Men Williams skal ha takk for å peke på «elefanten i rommet» — det norsk/russiske fiskerisamarbeidet, og det faktum at torsken ble delt 50/50 veldig tidlig i fiskerisamarbeidets liv. Han gir fiskeriminister Eivind Bolle og fiskeriminister Aleksandr Isjkov ansvaret for denne beslutningen.
