Leder
Sideblikk
Hegn om verdiene!
Hvorfor i alle dager er det så mange som hiver seg på denne ukulturen med å dytte hverandre ned i stedet for å bygge hverandre opp?
Om det ikke var mye fisk og sjømat som surret rundt i hodet fra før, har jeg altså nå begynt å møblere hjemmet mitt i Oslo med fisk. «Veldig rart du ikke har noe slikt fra før, så mye som du tenker på og snakker om sjømatnæringen», sa min bestevenn gjennom de siste 20 årene. Hun har så rett. Jeg ser verden i et sjømatperspektiv, der norsk fiskeri, havbruk og fiskeindustri nærmest er verdens navle. Det er hjemmet mitt og favorittlekeplassen.
Men i det siste har jeg følt meg mer og mer som en fremmed. Hvorfor? Det skal jeg komme tilbake til.
I MIDTEN AV SEPTEMBER kunne fylkesordfører i Troms og Finnmark, Tarjei Jensen Bech, melde at han ikke stiller til gjenvalg fordi det offentlige debattklimaet ble for hardt og for vanskelig å stå i. Også før og etter Jensen Bech har ivrige samfunnsdebattanter trukket seg fra offentlighetens søkelys med «debattklimaet» som begrunnelse.
Kort tid etter fylkesordførerens kunngjøring, meldte Kjell Inge Røkke at han flytter til Sveits. Foruten det at Sveits er et flott land og «Europas navle», vil nye skattesatser over nyttår gjøre at eiere av privat næringsliv i langt større grad enn tidligere må betale for det de har ervervet og bygget opp.
Men når det gjelder Røkke, forundrer det meg at han ikke har pakket kofferten for lengst. Man skal lete lenge etter en person som har fått mer dritt og sjikane slengt etter seg. På bannere og løpesedler har han endog blitt fremstilt som sjørøver — med en pistol i den ene hånden og en hodeskalle i den andre!
ONSDAG 28 SEPTEMBER SLAPP regjeringen en skattebombe på havbruksfolket. Rent prinsipielt er jeg for grunnrenteskatt på våre felles ressurser, særlig når avkastningen blir svimlende høy og noen få kan tjene seg styrtrike.
Men når grunnrenteinnretningen er usikker og virker å være preget av hastverk, og den demokratiske prosessen i forkant totalt feilet, kan man ikke annet enn å bli skremt og sint. Jeg har forståelse for skuffelsen langs kysten. Aller mest virker det som at svært mange føler seg utsatt for et maktovergrep i tillitsbaserte Norge.
I kjølvannet har det kommet et hav av det jeg best forstår som mobbing og fremmedgjøring. Folk som har bygget bedrifter og tjener gode penger er snyltere; de er rikinger som skor seg på andres innsats. Oppdrettsbaronene er miljøverstinger og høvdinger, som tar fra de mange og beriker seg selv.
Kommentarfeltene renner over av dritt! Det gjør også debattinnleggene.
Og sjømatnæringens aktører er ikke noe særlig bedre i sine karakteristikker. Fra den kanten snakkes Oslo ned. Det er by mot distrikt, og vi får servert et narrativ der ukompetente politikere og skrivebordsbyråkrater legger kysten øde og tramper på samfunnsbyggere. Pengene som innhentes skal gå til Oslogryta, sykemeldte som ikke egentlig er så syke, og et esende byråkrati.
Konklusjonen blir nesten alltid, at om kysten skal skattlegges bør sannelig også bruk av eiendom, veier og knutepunkter i byene skattlegges like hardt. Snart skal vi vel skattes for å puste inn den lufta som er for alle.
I kampens hete spør jeg; hvor er det blitt av verdiskapningen som sjømatnæringen taler så varmt om? Hva produseres og skapes av verdier man kan bygge videre på? Hvorfor i alle dager er det så mange som hiver seg på denne ukulturen med å dytte hverandre ned i stedet for å bygge hverandre opp?
Jeg kjenner meg ikke igjen! Hvor har det blitt av den gode lekeplassen?
Sjømatnæringen slik jeg kjenner den er tuftet på å bygge opp — ikke rive ned. Den snur seg rundt når problemene kommer og finner løsninger.
La nå i alle fall dette budskapet komme frem når vi skal debattere videre. Med eller uten ny kvotemelding, bearbeidingsløft eller et nytt skatteregime må vi ta ballen, ikke mannen.