Roger Hofseth

Vis mer

Å snakke seg ferdig med Roger Hofseth er ikke lett. Han snakker på inn- og utpust, er entusiastisk som få og har planer som nesten ingen andre. 48-åringen er født og oppvokst på Ellingsøy utenfor Ålesund, der han fortsatt bor. Etter ungdomsskolen og tre år på handelsskole i Ålesund, jobbet han i nesten ti år på fiskebruk og som fisker – både på sjark og fabrikktråler. Han var ansatt i Nils Sperre AS, Fjordlaks AS og Møre Codfish AS, men var hele tiden fast bestemt på å begynne for seg selv. 

Det gjorde han også. I 2000 startet han bokstavelig talt med to tomme hender. Fra et lite kontor i kjelleren hjemme på Ellingsøy drev han kjøp og salg av fisk. Det ga etter hvert nok penger til å skaffe Hofseth AS et kontor i Ålesund. Deretter har han aldri sett seg tilbake. I 2004 kjøpte han en gammel meieribygning på Syvde for 900.000 kroner, og begynte med foredling av fisk. Fire år senere fusjonerte Hofseth AS med Valderøy-bedriften Seafood Farmers of Norway, som drev foredling av laks og ørret. Hofseth International AS så dagens lys. Det er fortsatt grunnmuren i Roger Hofseths imperium.

Vi skriver imperium uten å nøle. Gjennom drøye 20 år har Roger Hofseth ledet og bygget opp et konsern som i år regner med å passere seks milliarder kroner i omsetning. Mye av veksten kom da selskapet i 2016 overtok oppdrettsvirksomheten til nevnte Fjordlaks AS – Fjordlaks Aqua AS. Det skjedde i kompaniskap med japanske Yokohama Reito Co. Ltd i Nisikaku i Kobe, og kostet den nette sum av 1 milliard kroner. Med på kjøpet fulgte 7 matfisk-konsesjoner, fem lokaliteter og eget slakteri i Ålesund. Fra start var eierfordelingen 50/50, men i fjor overtok Hofseth International hele selskapet mot at Yokohama Reito Co. fikk ca. 40 prosent eierskap i konsernet.

I 2018 investerte Hofseth International over 200 millioner kroner i et nytt smoltanlegg i Tafjord, et anlegg som nå utvides til postsmolt. Prislappen er 400 millioner. Produksjonskapasiteten økes fra 4 millioner smolt på 125 gram til 4 millioner smolt på mellom 400 og 800 gram. Anlegget skal stå ferdig i januar. Dertil har konsernet tre foredlingsanlegg – i Vanylven, på Valderøya og i Ålesund. I øyeblikket er man i ferd med å bygge enda et anlegg inne på slakteriet i Ålesund. Hovedkontoret ligger i Kipervikgata 13 i Ålesund, og konsernet har i alt ca. 500 ansatte.  

– Vi har produksjonskapasitet til å produsere ca. 20.000 tonn matfisk på årsbasis, men er ikke der riktig ennå. I år slakter vi 12-13.000 tonn ørret og et par tusen tonn laks. Tanken er å holde ørretkvantum stabilt og øke med laks. Slakteriet i Ålesund har kapasitet til å ta unna 50.000 tonn per år, men slakter foreløpig bare halvparten. Vi slakter litt for andre selskaper også, blant annet Mowi, Lerøy og Måsøval. Vi har elektrifisert og investert i nye fôrflåter til samtlige av de fem matfisklokalitetene, som alle ligger i fjordsystem fra Ålesund og innover mot Stranda og Tafjord. Dette er vårt rike.

– Hva med foredlingsvirksomheten?

– I fjor tok vi hånd om og solgte ca. 60.000 tonn laks og ørret. Det aller meste av egen fisk blir foredlet og går rett til bu-tikk. Vi er sannsynligvis Norges største produsent av røkt ørret. I alt har vi rundt 300 ulike produkter i porteføljen, og selger alt i egen regi. USA, der vi har egne avdelinger i Chicago og utenfor Nashville, står for ca. 60 prosent av salget. 25 prosent går til Europa, primært Tyskland og resten til Australia og Asia, der Japan og Kina er de største markedene.

– Hva med Hofseth BioCare AS

– I tillegg til Hofseth International AS, der jeg har en eierandel på vel 40 prosent, er jeg også største aksjonær i Hofseth BioCare AS, som driver to store anlegg for produksjon av proteiner, kalsium og olje fra laks- og ørretavskjær. I år vil anleggene ta inn ca. 16.000 tonn og produsere 5-6.000 tonn ferdige produkter. Dette selskapet ble etablert i 2009 og børsnotert i 2011, og er en fantastisk historie. Selskapet har anlegg i Midsund og Berkåk, og 40-50 ansatte. Det har tatt lang tid å skape lønnsomhet – mye lenger enn jeg trodde, men i dag er jeg sterkere i troen enn noen gang. Å utvikle teknologi er krevende, men jeg er overhode ikke i tvil om at Hofseth BioCare vil bli en fantastisk suksess.

– Det har du sagt de siste fem årene?

– Ja, og det kommer jeg til å fortsette med. Om mange i Norge er skeptiske, har vi en rekke utenlandske investorer og eiere som mener det samme som meg. BioCare kommer til å lykkes. 

100.000 tonn inne i et fjell

Så til det som er utgangspunktet for denne samtalen med Roger Hofseth, nemlig de nesten uvirkelige planene om å produsere 100.000 tonn laks i et nedlagt gruveanlegg i Raudbergvika litt innenfor Stranda. Gruvene ligger akkurat der Storfjorden deler seg i to med én fjordarm sørover mot Hellesylt og inn til Geiranger og én annen østover mot Tafjord. Her drev i sin tid det belgiske gruveselskapet Sibelco Nordic AS utvinning av olivin, et mineral som brukes mest som tilsatsmiddel i råjernindustrien. Gruven var aktiv fra 1983 til 2015, og på det meste ble det hentet ut rundt 400.000 tonn olivin per år. 

– Selve området var eid av 78 grunneiere, og i 2016 ønsket Anders Pedersen i Fjordlaks å overta leiekontrakten til Sibelco Nordic. Hans plan var å bygge et postsmoltanlegg på tomta, som nærmest klorer seg fast til fjellet helt ned mot vannkanten. Det ble imidlertid med tanken. Anders ønsket seg jo ut av oppdrett, og kort etter solgte han Fjordlaks Aqua til oss, forteller Hofseth, og fortsetter:

– I 2018 utløp leiekontrakten til Sibelco Nordic, og i 2020 kom hele anlegget for salg. Det sto igjen masse utstyr og gamle maskiner som måtte fjernes. Tanken om å bygge et matfiskanlegg inne i de gamle gruvegangene var besnærende, og relativt raskt ble jeg enig med grunneierne om å kjøpe tomt og gruveanlegg. Det skjedde i egen regi og på utsiden av Hofseth International, og jeg etablerte selskapet World Heritage Salmon for å ta seg av prosjektet.

– World Heritage Salmon, altså Verdensarv-laks. Det høres litt pompøst ut?

– Pompøst? I 2005 ble Geirangerfjorden innskrevet på Unescos verdensarvliste som det første naturarvområdet i Norge. Anlegget ligger akkurat på grensen inn til dette området, så navnet ga seg nesten selv.

– Var planene de samme i 2020 som i dag?

– Nei, egentlig ikke. I utgangspunktet ønsket jeg bare å sikre meg eiendommen slik at ingen andre kunne bruke det til oppdrett. Videre var tanken å bygge et matfiskanlegg i de eksisterende gruvehallene, som strekker seg over 100 meter inn i fjellet, 50-60 meter oppover og minst 60 meter ned under havflaten. Det er kilometer på kilometer med ganger og haller. Målinger av vanntemperatur og strømforhold sommeren 2020 var svært lovende – vannet holder mellom 8,5 og 13 grader hele året, og etter møter med entreprenører ble det rask klart at det både ville bli bedre og billigere å skyte ut nye gruveganger. Det er sikkert ikke så mange som vet det, men det er faktisk billigere å sprenge ut haller i fjellet enn å bygge et nytt bygg. Ved å sprenge nye haller kan vi dessuten få det akkurat som vi ønsker, og sannsynligvis også ganske godt betalt for den steinen vi tar ut. Muligheten for å hente ut mer olivin var også til stedet, slik at utsprengingen faktisk kunne finansiere deler av kostnadene.

– Er konsesjonen på plass?

– Ikke ennå, og det jobber vi med i øyeblikket. Selve konsesjonssøknaden ble sendt i mars 2021, og har tatt lenger tid enn jeg trodde. World Heritage Salmon har søkt om produksjonskapasitet til å produsere hele 100.000 tonn laks per år, rundt vekt. Dette er med andre ord et stort prosjekt. Mange ting måtte avklares, ikke minst hvordan anlegget vil påvirke miljøet. Vi skal bygge et gjennomstrømmingsanlegg med oppsamling av alt slam. Slammet skal vi bruke til å produsere biogass som igjen skal skaffe energi til oppvarming og pumping av vann opp fra fjorden. Det vi trenger av strøm skal komme i kabel gjennom den fem kilometer lange tunnelen vi skal sprenge gjennom fjellet og ut mot Tafjorden. Vi ligger i et område med betydelig overskudd på energi, og da folk i Oslo klaget over 4-5 kroner per kilowattime, betalte folk i Tafjord 3 øre. Vi skal også hente igjen energi fra det vannet som renner ut i fjorden igjen. All steinen, 8 millioner kubikkmeter, skal fraktes bort – ikke dumpes i fjorden. Det tilsvarer to Stad-tunneler. Så har kommunen måttet få på plass en arealplan, noe som også har vært tidkrevende. Men nå burde alle ankepunkter være ryddet av veien, og jeg håper på en positiv avgjørelse innen mars til neste år. Da har papirarbeidet tatt to år. Lokale myndigheter har vært ekstremt positive og jeg har ingen problemer med å forstå de innsigelsene og spørsmålene som har kommet. Dette er jo et svært industriprosjekt tett opp mot et verdensarv-område. Samarbeidet med Fjord, Stranda og Sykkylven kommuner har vært helt fantastisk.

– Hvordan er fremdriftsplanen?

– Straks konsesjonspapirene er på plass, starter arbeidet med første byggetrinn. Vi skal sprenge ut 15 tuneller i fjellet – ca. 400 meter rett innover, 28 meter brede og 12-13 meter høye. Den første fisken skal gå i karene i begynnelsen av 2025, og ha en kapasitet på ca. 25.000 tonn.

– Raser ikke hele fjellet sammen?

– Slik spør bare en mann fra flatbygdene på Østlandet. Det er et stort fjell.

– Hvor mange byggetrinn blir det?

– Det har vi ikke bestemt. Tre eller fire.

– Og når skal alt være på plass?

– I løpet av 2032. All prosjektering er foreløpig overlatt til Artec Aqua AS. I korte trekk er det to unike forhold ved prosjektet – beliggenheten og tilgangen på elektrisk kraft. Dertil kommer de to tingene vi er ekstremt gode på i Norge: oppdrett av fisk og sprengingen av tunneler i fjell.

– Hvor mye skal investeres?

– Litt avhengig av hvilke løsninger vi velger, men et sted mellom 15 og 18 milliarder kroner. Første byggetrinn blir det dyreste og vil koste 4-5 milliarder.

– Så nå gjenstår bare å rane en bank?

– Jeg har ikke alle pengene selv, om det er det du lurer på. Men jeg skal klare å skaffe dem, og uten å miste styringen og eierkontrollen. Det har jeg klart med alle mine virksomheter til nå, og det håper jeg kan fortsette. Men dette er selvfølgelig det største prosjektet jeg noen gang har gått løs på. 

– Hva med planene om et smoltanlegg?

– De er foreløpig satt på vent. Vi har kjøpt oss inn i et smoltanlegg på Draugstad som skal levere smolten. Alle tunnelene må jo være ferdige før vi kan bygge smoltanlegget på utsiden. Anlegget i Tafjord skal bare produsere ørret.

– Hvorfor ikke ørret?

– Strategien vår er å opprettholde dagens produksjon av ørret. All vekst skal komme på laks, og redusere den eksterne eksponeringen. I dag kjøper jo Hofseth International laks fra en hel rekke små og store oppdrettere.

– Hvor mye har du investert i prosjektet til nå?

– 55 millioner kroner. Jeg skal ikke utelukke noe, men skulle myndighetene ende opp med å si nei blir jeg veldig, veldig forbauset. Til og med Norges Naturvernforbund er positiv. Det må jo være bedre å bygge et landbasert anlegg inne i et fjell hvor ingen kan se det, enn å sprenge ut enorme områder ute i skjærgården. 

– Hvorfor ikke 200.000 tonn?

– Det spørsmålet har jeg faktisk fått – fra en amerikaner. En av utrolige mange som har vært på besøk. La meg svare slik; det må være greit å starte med 100.000.

– Hva med et visningsanlegg for turister på alle cruiseskipene som skal inn til Geiranger?

– Det skal du slett ikke se bort i fra.

– Første gang jeg leste om disse planene, tenkte jeg at du virkelig må være gal.

– Du er kanskje ikke den eneste. Men tenk litt logisk; det er billigere å bygge inne i et fjell, man kan selge steinen, anlegget blir mer beskyttet mot vær og vind, det gir ingen visuell forurensing eller rasering av skjærgård, det har rikelig tilgang på billig kraft og det vil gi produksjonskostnader som er meget konkurransedyktig med produksjon i åpne merdanlegg. Og hvor tror du produksjonsrisikoen er størst; inne i et fjell eller langt til havs? Men ok, kanskje er jeg gal. De gale har det jo som kjent godt!

– Og hva skjer når fjellet ved Geirangerfjorden raser ut?

– Da blir jeg bare så vidt våt på beina. Inngangen til tunnelen ligger 4,8 meter over havet. Bølgen når akkurat så høyt. 

Offentlig sektor eser ut

Hadde så satsingen ytterst i Geirangerfjorden skjedd dersom tillatelser for landbasert matfiskoppdrett ikke var gratis? Nei, det hadde den ikke. Da hadde ingen satset på land.

– Og hva vil en grunnrenteskatt på 40 prosent på oppdrett i sjø bety for mulig-heten til å realisere planene? Vann på mølla?

– Nei, det kan tvert om slå andre veien. Selv om samtlige av de seks landbaserte oppdrettsselskapene på Oslo Børs hadde litt kursoppgang 27. september da forslaget om grunnrenteskatt ble lansert, tenker jeg at uforutsigbare politikere er det verste vi kan ha. Man snakker ofte om den politiske risikoen i mange u-land, men det som skjedde 28. september i år gir svært dårlige signaler til alle som vurderer å investere i norsk oppdrettsnæring. Kan lignende sjokkmeldinger komme igjen? Jeg tror ikke Arbeiderpartiet og Sp skjønte hva de gjorde. Om dette blir vedtatt, hvem kan heretter stole på myndighetene? Politikernes manglende forståelse for hva som må til for å sikre næringslivet stabil tilgang på kapital skremmer meg.

– Grunnrenteskatt på sjøbasert matfiskoppdrett må da uansett være en styrke for de som ønsker å satse på land?

– Ja, det er jeg enig i. For de som fortsatt tør å satse på oppdrett er landbasert nå blitt mer attraktivt.

– Frykter du at også landbasert matfiskoppdrett kan bli pålagt grunnrenteskatt?

– Nei, hvorfor det. Disse anleggene eier jo selv sine tomter. da må man vel nesten endre grunnloven.

– Et av argumentene for grunnrenteskatt på oppdrett er at man fritt benytter det saltvannet som strømmer langs norskekysten. Det skal jo du også gjøre, ved å pumpe opp millioner av liter fra fjordbassenget.

– Jeg leverer vannet tilbake i samme stand som jeg pumper det inn i anlegget?

– Det vil mange sjøbaserte oppdrettsselskaper også si.

– OK, i så fall må de som padler langs kysten også betale for seg. Hvor tullete skal det bli? Men for alle del; det kan godt hende at du får rett, og at vi til slutt ikke har industri igjen i Norge om det er det politikerne ønsker.

– Mange mener at landbasert matfiskoppdrett bør skje nær de store markedene. Hva sier du?

– At man ikke bør undervurdere den kompetansen og de fordelene vi har i Norge. Nettopp friskt, rent vann er en av dem. I Norge har vi mange dyktige folk med kompetanse og erfaring om landbasert oppdrett. De som tror at det bare er å sette i gang med landbasert oppdrett utenfor Berlin, London, Paris, Madrid og Roma vet ikke hva de snakker om. Mange steder må folk betale 6-7 kroner per kilo vann.

– Skal du flytte til Bø eller ut av landet?

– Nei. Men jeg forstår Ola Braanaas. Han flyttet til Bø for ikke å være en større belastning for Firda-konsernet enn strengt nødvendig. Den nye regjeringen gjør hva den kan for å drepe initiativ og ståpåvilje i oppdrettsnæringen.

– Nå var det Solberg-regjeringen som foreslo de nye reglene for verdsettelse av oppdrettskonsesjoner.

– Ja, jeg sier ikke at Høyre er noe bedre. Mange Høyre-folk på beste vestkant i Oslo har jo lenge etterlyst grunnrenteskatt på fiskeoppdrett. Jeg kjenner mange rike folk langs kysten. De kjøper ikke dyre biler eller hus i Holmenkollen til 50 millioner. De pløyer alt tilbake til de selskapene de driver.

– Dette er et verdivalg, sier Bjørnar Skjæran. Arbeiderpartiet vil ikke at det skal investeres mer penger langs kysten. Pengene skal gå til nye sykehjemsplasser på Røros og flere lærere i skolen.

– Vil det ikke være mye bedre å effektivisere et offentlig byråkrati som bare eser ut. Da kunne vi kanskje gjort begge deler! I dag har Norge den tvilsomme æren av å toppe OECD-listen som rangerer ulike land etter andel offentlige ansatte og offentlig sektors andel av landenes samlede verdiskapning. Offentlig sektor legger beslag på stadig mer av verdiskapingen i Norge. 2 av 3 kroner brukes av stat og kommuner.