Stort sett det samme!
Politikk er det muliges kunst. Eller sagt på en annen måte; politikk er kunsten å få størst mulig gjennomslag for egne standpunkter og ønsker. For partier på ytterfløyene i norsk politikk — i første rekke Rødt og FrP, er dette vanskelig. Jo nærmere sentrum man beveger seg, jo flere muligheter åpner seg på hver side. Da kan man hestehandle både til høyre og venstre.
Da Senterpartiet i 1990 ikke lenger kunne regjere med Høyre og KrF, og valgte å felle Syse-regjeringen på grunn av EU-saken, trodde mange på ikke-sosialistisk side at bøndene ville ta til fornuften etter EU-valget. Det skjedde ikke. I 2005 tok Senterpartiet derimot spranget fullt ut, hoppet over gjerdet og ble en del av det rød-grønne flertallet på venstresiden i norsk politikk. Høyre-folk sa at det ville partiet komme til å angre på, men de tok feil. I dag har Senterpartiet nesten dobbelt så stor oppslutning som de to andre sentrumspartiene til sammen — KrF og Venstre.
Etter valget i 2013 besluttet KrF og Venstre å takke nei til invitasjonen fra Erna Solberg om å danne regjering med Høyre og FrP. Etter fire år som støtteparti, bestemte Venstre seg for å bli med i regjeringen etter stortingsvalget i 2017. Trine Skei Grande ønsket en hånd på rattet. KrF hadde gitt klar beskjed på forhånd om at det var uaktuelt å regjere sammen med FrP, og valgte å fortsette som støttespiller og konstruktiv samarbeidspartner.
Fem år i ingenmannsland har imidlertid vært kostbart. Rett nok har KrF fått gjennomslag for viktige deler av sin politikk, men velgerne har sviktet. I dag sliter partiet med å holde seg over sperregrensen, og det har bredt seg en oppfatning om at man snarest må inn i varmen — dvs. inn i regjering. Partileder Knut Arild Hareide har kommet til at det bør skje i en alianse med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Hans analyse er at KrF vil få større gjennomslag for sin politikk med Jonas Gahr Støre som statsminister enn med Erna Solberg.
Den analysen har vi ingen grunn til å bestride. nf’s blå skal ærlig innrømme svært mangelfulle kunnskaper om hva KrF egentlig vil og står for. Hva vi måtte mene om dette er forøvrig like uvesentlig som hva Kåre Willoch eller andre sentrale Høyre-folk mener. Det eneste som har betydning er hva KrF-medlemmene selv måtte mene. Svaret på dette spørsmålet er rett rundt hjørne. Fredag 2. november samles KrF til ekstraordinært landsmøte på Scandic Oslo Airport Hotell på Gardermoen. Da får vi vite om flertallet tør å ta den dristige og historiske beslutningen om å gå i kompaniskap med Arbeiderpartiet.
På mange av de siste meningsmålingene har oppslutningen vært under fire prosent. KrF har ikke stått svakere siden 1936! Ut fra en antakelse om at partiet er førstevalg for mange kristne uansett hvilken vei det skulle gå, er det i våre øyne liten grunn til å frykte en masseflukt selv om KrF skulle skifte side. nf’s blå har full forståelse for Knut Arild Hareide. Dersom har tror at partiet får større gjennomslag for sin politikk sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, bør han si klart fra om det.
