Rikfolk langs land

Det er fremdeles 21 varme grader på min veranda, selv om høsten er i ferd med å ta tak også her i Provence. Derfor kan jeg fremdeles sitte ute med PC-en foran meg. Jeg har studert bladet Kapitals liste over de 400 rikeste med tilknytning til annerledeslandet. Den rikeste av dem alle, John Fredriksen, bor ikke i Norge. Det gjør heller ikke Kjell Inge Røkke. I 2022 kunne 444 menn og kvinner fra Norge kalle seg milliardærer – desidert flest menn. 

Det er mange måter å bli rik på. Noen har blitt det på oppdrett av fisk. En av dem som er høyt oppe på listen er Gustav Witzøe, som blant annet eier aksjemajoriteten i SalMar. Det liker ikke opinionen i annerledeslandet. Skal du jobbe med fisk skal du fryse på fingrene og være våt i håret, og kjempe en kamp mot naturkreftene.

Du bør i alle fall ikke klatre på skattelistene, men leve fra hånd til munn. Dersom noen blir milliardærer på fisk er det noe som er galt. Med det som utgangspunkt leter media etter noe negativt om oppdrettsnæringen. Avisen DN har kjørt en artikkelserie der de forteller om hvordan smoltproduksjonen forurenser fjordene våre. De fant blant annet en sei som var full av rester fra fôr. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Seien spiser selvsagt fôrrestene og det er ikke noe problem. Men forskerne mener at tilstanden i norske fjorder er bra. Det gikk lenge før avisen publiserte det! 

De som driver vanlig fiskeri har også opinionens øyne rettet mot seg. Skal de beholde sitt omdømme må de passe på og ikke bli rike. For blir de rike har de enten fisket ulovlig eller grafset til seg kvoter fra noen som er mindre enn dem selv. Kvotebaroner blir de kalt. Eierne av de minste båtene mestrer på en glimrende måte øvelsen klaging og syting. Selv om de har solgt sjarken med god fortjeneste blir det kalt et ran. 

Media følger opp med tåredryppende reportasjer om armod og fraflytting. De som har solgt båtene sine med fortjeneste, blir intervjuet på kaikanten og fremstår som offer for den meningsløse politikken. De får sympati fra mange som ikke har peiling på hva som har foregått. 

I ryggmargen til befolkningen i annerledeslandet ligger det historiske bildet av fattige fiskerbønder som slet seg nesten i hjel for å skaffe mat på bordet. Derfor mener opinionen at det fremdeles skal være slik. Man kan tjene seg rik på å selge mobiltelefoner eller kjøleskap. Kanskje blir man kåret til årets entreprenør og får rosende omtale i media. Men tjener man seg rik på å fiske eller oppdrette fisk, da må det være noe muffens. 

Mange mener at det er misunnelsen som er grunnen til at det er utålelig at noen blir rike på å fiske. Da kommer påminningen om at man fisker på felleskapets ressurser. Jeg ser det som umulig at hele befolkningen på 5,3 millioner mennesker skal dra ut å hente denne fisken. Derfor har noen fått retten til å hente hjem fisken på vegne av oss alle. Når noen av dem har blitt rike har det kanskje sammenheng med at de er flinke. Men det hører vi nesten aldri bli nevnt. Det er kvotesystemet og politikken som har gjort dem rike, ikke at de har vært flinke. 

Det at vi har flere rike mennesker langs kysten i dag enn for 50 år siden, er positivt. Rike mennesker og selskapene deres, betaler mye skatt inn til fellesskapet. Mange sponser også idrett og kultur i sine lokalsamfunn, noe vi nesten aldri hører om. 

De som sitter trygt på sine lønner fra det offentlige eller som er journalister og redaktører, må lære seg å fremsnakke de som med hardt arbeid og forsakelse har bygget opp viktige arbeidsplasser i sine lokalsamfunn. Så skal media selvsagt gjøre jobben sin med å avsløre uheldige ting. Men noen rester av fiskefôr i en sei bør kunne tåles også i redaksjonene i Oslo.