Skrevet av:
Bent Magne DREYER
Av: Bent Magne Dreyer, forskningssjef for faggruppen Næringsøkonomi i Nofima AS og professor II ved Norges fiskerihøgskole
Bedrifters og næringers evne til å tilpasse seg uventede endringer på konkurransearenaen blir ofte kalt fleksibilitet. Fleksibilitet er en merkelig egenskap. Den kan ikke måles før den tas i bruk. Samtidig er det en egenskap som ikke forbrukes, men utvikles når den tas i bruk. Her skal det handle om fleksibilitet og hvorfor den kan bli viktig i 2024.
2023 ble nok et rekordår for sjømatnæringen. Eksportverdien av sjømat nådde nye høyder og sjømatnæringens positive bidrag til nasjonalproduktet fortsatte å øke. Den viktigste årsaken til veksten var nok den svake kronekursen. Veksten skyldes altså ikke økt volum, verken fra oppdrett eller fiskeri.
Norges Bank og myndighetene har en ambisjon om å redusere inflasjonen. I dette arbeidet har de hevet styringsrenten og håper på hjelp fra en sterkere krone. Samtidig anbefaler Havforskningsinstituttet kraftig nedgang i kvotene for sentrale fiskebestander. Om myndighetene lykkes, står fiskerinæringen overfor en uvant situasjon — både redusert volum og pris, samtidig. Og som om ikke det var nok; de to viktigste kostnadene for flåteleddet — drivstoffprisen og finanskostnadene, har økt kraftig,
Svingninger i pris og volum er ikke noe nytt fenomen. Erfaringer fra sammenlignbare perioder med kvotenedgang tyder på at fiskerinæringen har svært gode evner til å tilpasse seg dette, vel og merke om de verdifulle formene for fleksibilitet som trengs, fortsatt er til stede. Med den langvarige oppturen næringen har hatt, er det imidlertid en viss fare for at noe kan ha gått i glemmeboka.
Ulike former for fleksibilitet
I analyser av perioder med store skift på konkurransearenaen, har det vist seg at næringer kan ha mange former for fleksibilitet i sin verktøykasse. Hver form gir evne til å håndtere ulike former for negative og uventede skift. Store svingninger i kvotene gir f.eks. behov for volumfleksibilitet. Usikkerhet om prisutviklingen på ulike produkter kan håndteres med produktfleksibilitet. For å overleve svekket lønnsomhet i en periode, er det viktig å ha finansiell fleksibilitet. Med andre ord; hvor verdifulle ulike former for fleksibilitet er avgjøres av hvilke skift som skjer på konkurransearenaen.
Økonomer har ofte to viktige innvendinger mot fleksibilitet som strategisk verktøy — begge forankret i frykten for økte kostnader. Et mye brukt eksempel for å forklare dette, er evnen til å produsere et bredt spekter av produkter; produktfleksibilitet. Det krever flere produksjonslinjer og en stab som kan gjøre mange ulike operasjoner like effektivt. Med andre ord, fleksibilitet gir normalt høyere kapasitetskostnader og effektivitetstap. I tillegg er tid til omstilling viktig. Raske og uventede skift krever rask omstillingstakt. Desto kortere tid en næring får til å omstille seg, desto større blir kostnadene.
Volumfleksibilitet
Et viktig negativt skift på konkurransearenaen i 2024, er kvotenedgangen. Det vil gjøre volumfleksibilitet til et nyttig verktøy. Volumfleksibilitet i fiskerinæringen har mange former. Nå handler det om nedgang i en del sentrale bestander som torsk, hyse, makrell, NVG-sild og kongekrabbe. De fartøyene og landanleggene som er mest utsatt, er selvfølgelig de som er sterkt spesialisert inn mot bestander hvor kvotene settes ned. Erfaringsmessig kommer aktører som baserer sin aktivitet på flere arter bedre ut ved kvotenedgang, enn de som er sterkt spesialiserte.
Volumfleksibilitet handler altså om å minimere konsekvensene av kvotenedgangen. Tid ser f.eks. ikke ut til å bli en knapp faktor i 2024. Det innebærer at noen aktører får bedre tid, og de kan derfor velge et annet driftsopplegg der de maksimerer verdien av en stadig mindre kvote på en annen måte enn når tid er en knapp faktor. De kan fiske mer skånsomt der råvarekvalitet gis høy prioritet. Levendefangst er f.eks. mer tidkrevende enn tradisjonell fangst, og kan derfor bli mer aktuell i perioder med lave kvoter.
Det fins et tilsvarende mottrekk på land. I 2024 kommer det sannsynligvis ikke til å handle om å «bryte» mest mulig fisk gjennom linjene på kortest mulig tid, men heller å satse på produkter som krever mer tid og som totalt sett gir høyere bidrag. Det fordrer imidlertid at bedriftene har råstoffkvalitet, teknologi, kapasitet og ansatte som gjør dem i stand til å skifte produktspekter raskt. Slike produkter har ofte både lengre prosesseringstid og tid på lager, som igjen fordrer økt finansiell fleksibilitet på grunn av lavere omløpshastighet og økt risiko for prisfall før produktene er solgt.
En annen tilnærming til volumfleksibilitet finner vi hos bedrifter som har små kostnader ved oppstart og nedstenging. Slike bedrifter har gjerne lave faste kostnader. Gjeldsgraden kan være en god indikator for å måle dette. Bedrifter med lav gjeldsgrad har som regel mindre kostnader ved stillstand enn de som har høy gjeldsgrad. Belastningen ved en høy gjeldsgrad blir særlig merkbar i perioder med høy rente. Bedrifter med lave faste kostnader velger gjerne en sesongbasert tilpasning med mange sesongansatte som jobber mye, i korte og intensive sesonger.
En slik tilpasning finner vi både om bord og på land. Når kvotene faller, er det ikke uvanlig at sesongene blir kortere og mer intense. To særegne virkemidler i fiskerinæringen blir svært nyttige for slike tilpasninger; lottsystemet om bord og gunstige permitteringsregler på land. For å sikre lønnsomheten, blir sesongene rettet inn mot perioder med høy fangstrate på den mest verdifulle delen av bestanden. Noen aktører får god hjelp til en slik tilpasning fordi de er lokalisert der fisketrykket er størst i hovedsesongene. Aktører som har høye kapasitetskostnader, noe som forutsetter jevn produksjon gjennom hele året, vil slite med en slik tilpasning.
Forvaltningen kan også bidra. Kvotetaket er gasspedalen og avkorting bremsepedalen i strukturvirkemiddelet. Kravet om økte kvotetak vil nok komme, samtidig som flere vil ønske å trekke seg ut av næringen når kvotene faller. Hva gjelder landindustrien, har ikke myndighetene tilsvarende virkemiddel for å tilpasse kapasiteten til kvotenedgangen. Her er det i større grad de private finansinstitusjonene og bedriftene selv som sitter med virkemidlene.
Nedturer og struktur
Tilpasningsevnen på bedriftsnivå er avgjørende for de strukturelle endringene vi ser i etterkant av negative skift på konkurransearenaen. Mange av erfaringene fra tidligere nedturer blir nyttige, men forutsetningene for å håndtere dagens nedtur kan ha endret seg. For eksempel har prisregimet på førstehåndsmarkedet tidligere spilt en viktig rolle. De dynamiske minsteprisene er et institusjonelt verktøy som relativt nylig er tatt i bruk, og som kan påvirke de strukturelle konsekvensene av kvotenedgangen i 2024.
Minsteprissystemet er ment å fjerne usikkerhet og gi stabilitet i prisene på første hånd. Tidligere ble dette løst med å fastsette en minstepris for torsken i desember som skulle vare hele vinteren. En inngang på vintersesongen med kvotenedgang, valutauro og usikkerhet om renteutviklingen, ville i utgangspunktet ha gitt tøffe forhandlinger og stor usikkerhet om fremforhandlede minstepriser ville overleve hele vintersesongen. Nå er denne usikkerheten fjernet fra forhandlingsutvalgene. De slipper å stå til ansvar for om de har truffet med minsteprisene. Vi har fått et prissystem hvor markedsforhold i større grad og langt hurtigere vil påvirke fiskeprisen.
Strukturelle endringer — færre og større landinger og færre kjøpere — vil selvsagt også være viktig for prisutviklingen i førstehåndsmarkedet. I tillegg er antall kjøpere uten eierskap i flåten redusert betydelig siden forrige kvotenedtur. Det indikerer at det kan bli enda mindre volum tilgjengelig i det åpne markedet enn det kvotenedgangen skulle tilsi dersom de landanleggene som har investert i fartøy binder fartøyene sterkere til å levere til egne anlegg. Det kan bidra til at flere landanlegg retter investeringer mot fangstleddet, med et økt press på deltakerloven som resultat.
En annen utfordring denne gangen er gjeldsgraden i flåten. Flåten består i dag av mange nye og avanserte fartøy med høye prislapper. I tillegg tynger store investeringer i strukturkvoter balansen i regnskapene. Høy gjeldsgrad og økende renter er et dårlig utgangspunkt, fordi finansiell fleksibilitet blir avgjørende for å komme gjennom en periode med lave kvoter.
Konseptfleksibilitet
Sjømatnæringen i Norge er tuftet på to helt forskjellige produksjonskonsept; villfangst og oppdrett. Flere forhold tyder på at oppdrett blir aktuelt når villfangstkonseptet svikter. Svikten kan komme i form av nedgang i bestandene eller at konseptet ikke klarer å levere på kontinuitet og kvalitet til markedet. I så måte ser 2024 ut til å gi dem som satser på oppdrettskonseptet gode betingelser i form av mindre vill torsk og en mulig økt konsentrasjon av landinger i sesongen. Det åpner for en ny form for fleksibilitet — evnen til å utnytte fordelene til ulike produksjonskonsept. Ser vi på hvilke arter som har nedgang i kvoter, og der vi samtidig har nødvendig forvaltning, kunnskap, teknologi og lokaliteter på plass til å ta i bruk oppdrettskonseptet, er torskeoppdrett mest aktuelt. Ser vi hvilke enkeltaktører som er posisjonert for å benytte begge konseptene, er det ikke mange. I hovedsak ser disse ut til å være forankret i landindustri som ønsker å sikre en alternativ råvaretilgang eller fra lakseoppdrett som ønsker å utvikle produksjonsfleksibiliteten med en ny oppdrettsart.
Lillesøsterkonseptet — fangstbasert oppdrett — har som tidligere nevnt også muligheter i 2024. Dette konseptet har en stor fordel når det gjelder fleksibilitet. Oppstarts- og stoppkostnadene er langt mindre enn oppdrettskonseptet. Mange av de nye fartøyene er rigget for konseptet. I tillegg er det teknisk mulig å benytte for samtlige arter som vil få nedgang i kvoter i 2024. Her sitter fangstleddet i førersetet. For dem handler det ikke så mye om å øke volumene, men å sikre kvalitet og samtidig maksimere markedsverdien ved å selge fisken utenfor hovedsesongen.
En fleksibel forvaltning
Et sentralt spørsmål vil være om det kommer virkemidler fra myndighetene for å øke volumfleksibiliteten i næringen. I så måte kan næringen møte seg selv i døren ved at den lenge har understreket behovet for forutsigbare rammebetingelser og stoltheten av å være subsidiefri. Det innebærer at handlingsrommet for forvaltningsfleksibilitet er lite. Det kommer neppe en ny hovedavtale på plass der Stortinget garanterer inntektene til fiskere og ansatte i fiskeindustrien, eller hjelp til å håndtere en problematisk gjeld. Det kom kun små endringer i kvotefordelingsnøklene og strukturvirkemidlene i den nye kvotemeldingen. Tiltakene som ble foreslått av Bearbeidingsutvalget i sin tid er satt på vent. Det indikerer at næringen har fått gjennomslag for at det meste bør være som det har vært.
Ulovlig fleksibilitet
Ryktene om ressurskriminalitet i form av at det landes mer eller annen fisk enn det som står på sluttseddelen, har en lei tendens til å øke i perioder med kvotenedgang og svekket lønnsomhet. En slik form for fleksibilitet er imidlertid ulovlig og ødeleggende. Vi vet ikke om det er samsvar mellom utviklingen på ryktebørsen og graden av feil seddelføring, men 2024 bærer bud om at de økonomiske motivene for slik atferd blir sterkere. Det gjør det nødvendig å styrke kontrollen på området for å unngå at denne formen for fleksibilitet blir brukt som en snarvei for å reparere på egen feiltilpasning.
Trøsten for både næring og politikere kan kanskje være at et viktig resultat av nedturer er at næringen blir en erfaring rikere og vi sitter tilbake med aktører som har hatt de beste forutsetningene til å tilpasse seg nye kvotenivå. 2024 blir med andre ord et år hvor de som klarer å utnytte sin iboende fleksibilitet for å håndtere kvotenedgang kommer styrket ut. Det blir samtidig et år der den politiske diskusjonen om å innføre en ressursrenteskatt i flåten får dårlige kår — særlig den avgiftsbaserte. I løpet av 2024 vil nok den overskuddsbaserte formen ha fått flere tilhengere.
