Geir Ove Ystmark
Tar ordet
Blå, rød eller gul?
Norge har et kunnskapssøkende demokrati. Deler man kunnskap med politikere og byråkrati tidlig i de politiske prosessene, får man også viljen sin uten å arrangere fakkeltog foran Stortinget.
Skrevet av:
Geir Ove Ystmark
Røyken etter valgkampen 2017 hadde lagt seg og det var klart at Erna Solberg ville få fornyet tillit. Vippepunktet ble flyttet fra Venstre til KrF. Samtidig varslet Hareide at han ikke ville inngå en avtale som sikret regjeringspartiene. Denne stortingsperioden startet altså med en svekket regjering. I den forrige inngikk Venstre og KrF en samarbeidsavtale som ga Erna Solbergs regjering et avklart flertall. Utsiktene var derfor langt mer usikre for henne da det 162. storting ble åpnet 2. oktober 2017.
Det var i disse tider jeg, over en pils med redaktøren, skråsikkert slo fast at den parlamentariske situasjonen ville endre seg til det bedre for statsministeren. Min spådom var at vi ville få en borgerlig flertallsregjering før nyttårsrakettene ble skutt opp 1. januar 2019. Redaktør Tande var enig med meg i at Venstre ville bli en del av regjeringen, men var tvilende til at KrF ville følge etter. Min skråsikre dom var at de bare trengte litt tid. Senhøstes 2018 ville de ta standpunkt.
Oddsen endret seg dag for dag
Jeg skal ærlig innrømme at jeg utover høsten har vært i tvil om hvorvidt jeg eller redaktøren ville vinne. Enda her jeg sitter i skrivende stund, søndagen i etterkant KrFs ekstraordinære landsmøte, er det ikke gitt at jeg innkasserer seieren. Fra dag til dag gjennom oktober har jeg endret mine vurderinger av utfallet. Den ene dagen skråsikker på at KrF ville gå inn i en AP, SP og KrF-regjeringen. Den neste oppriktig i tvil om det ville holde for partilederen.
Nå skal FrP, Høyre, KrF og Venstre forhandle. Det blir tøffe tak, Ropstad og Bollestad er helt avhengige av å legge frem et godt forhandlingsresultat for KrF. Samtidig vil mange av de verdiseirene KrF ønsker stå stritt imot verdigrunnlaget til spesielt Venstre og FrP. I kulissene spøker også mindretallet i KrF som slettes ikke ønsker denne regjeringen. Bare så det er sagt; den fløyen har flertall i Landsstyret mens den mer borgerlig anlagte delen har flertallet i Stortingsgruppen. Høsten er slettes ikke over, men jeg tror at jeg nå er godt skritt nærmere å innkassere seieren.
Konsekvenser for sjømatnæringen
Med «Sjømat Norge»-brillene på har jeg analysert konsekvensene av de ulike valgene for de marine næringene. Alle alternativer ga nye muligheter, og også sine klare utfordringer. Den som måtte tro at en borgerlig flertallsregjering blir en dans på roser må tro om igjen. De politiske prosessene lukkes inne i regjeringen og makten flyttes fra Stortinget til regjeringens underutvalg. For landets styre gir det forutsigbarhet og stabilitet. For oss som påvirker gir det langt færre arenaer å operere på.
La oss starte med det positive. Tiden hvor Dokument-8 forslagene kunne bli vedtatt er over. Dette er forslag som fremmes av enkelte stortingsrepresentanter. De har økt sterkt i omfang, og har også i økende grad hatt budsjettmessige virkninger. Slik har oppgaver som tilligger regjeringen blitt en del av Stortingets hverdag. Disse benkeforslagene har også endret saksgangen. Normalt utredes omfattende endringer i form av utvalg som gir en grundig analyse. Deretter gjennomføres høring, før regjeringen legger frem et vel gjennomarbeidet forslag til Stortinget. Med fremveksten i antallet Dokument-8 forslag har dette blitt utfordret. Et hastig og ikke alltid like gjennomvurdert forslag fremlegges for Stortinget med reell mulighet for å bli vedtatt.
Torgeir Knag Fylkenes (SV) sitt forslag om å innføre en produksjonavgift på havbruk, og Ruth Grung (AP) sitt forslag om å gjøre havbrukstillatelser tidsavgrenset er to slike eksempel. Svært omfattende omlegginger som ble fremmet i Stortinget uten reell utredning og høringsmuligheter.
Så lenge slike forslag primært var markeringer, er det ikke så farlig. Men etter fjorårets valg har det vært mulighet for at de fikk flertall. Med en flertallsregjering på plass vil det ikke lengre være muligheter for å få flertall for slike forslag.
Politikken avgjøres på kammerset
På nedsiden ligger derimot at mulighetene for politisk påvirkning reduseres. Når regjeringen først har bestemt seg, får den viljen sin. Behandlingen i Stortinget blir sandpåstrøing. Den realpolitiske makten flyttes fra Stortinget til regjeringen, og ofte til regjeringens underutvalg. Det å påvirke opposisjonen kan føre til at vi påvirker debatten, og kanskje åpner for en omkamp etter 2021, men det endrer lite på vedtaket som fattes.
Så lenge næringen er enig med regjeringen er det kun en fordel, men alle ganger vi er uenig svekkes vårt handlingsrom. Hva det vil ha å si for et av tidens viktigste spørsmål; særskatt på havbruk og fiskeri gjenstår å se. I utgangspunktet tror jeg veien blir brattere. Staten har behov for nye inntekter, og utredningene og forarbeidet er igangsatt. Vi har fortsatt mulighet til å få regjeringspartiene til å se at det ikke er en klok retning, men skulle vi bli uenige er mulighetene for en omkamp i Stortinget svekket.
Det samme gjelder forslagene til ny kvotestruktur som etter planen skal legges frem i Stortinget neste år. Frem til nå har regjeringens problem vært at det ikke er flertall for å gjøre noen verdens ting. Handlingsrommet var rett og slett fraværende.
Brede forlik?
I riktig gode, gamle dager var det tradisjon for å inngå brede forlik. Enkelte spørsmål ble sett på som så sentrale at det ikke var ønskelig med endringer og uklar kurs. Skatt har vært en slikt område. Den senere tiden har vi sett færre slike forlik over blokkene. For et næringsliv som trenger forutsigbarhet er det trist. Vi kan ikke leve med at skattesystemet endres med skiftende regjeringer og stortingsflertall. Det samme gjelder kvotepolitikken.
Hvis regjeringen på disse områdene presser gjennom store reformer med et knapt flertall, vil opposisjonen kunne rigge for omkamp etter neste Stortingsvalg. Derfor er det ønskelig at i alle fall de to helt sentrale saksområdene vedtas med en bredere støtte. Ut fra signalene fiskeriminister Harald Tom Nesvik har gitt er dette ønsket også fra regjeringen. Hvorvidt opposisjonen ser seg tjent med omfattende forlik er jeg derimot i tvil om. Tvert om tror jeg vi får et mer blokkdelt Storting hvor opposisjonen ønsker å markere avstand til regjeringen for å vinne Stortingsvalget i 2021. Kvotepolitikken er i alle fall et slikt områder. Nært sagt uansett hva Nesvik legger frem vil det kunne bli definert som for blått og liberalistisk.
Sorte svaner i regjeringsplattformen
Skulle vi ende med en flertallsregjering vil regjeringserklæringen bli helt sentral. Den vil være basert på intensive forhandlinger mellom noen ytterst få personer. Hvert av de forhandlende partier vil møte med delegasjoner på tre partitopper. I tillegg deltar rådgivere som fører enigheten i pennen. Denne gruppen vil forhandle bak lukkede dører. Når forhandlingene er i gang er det lite rom for å påvirke det de lander på.
Vi vil helt sikker kunne oppleve positive gjennombrudd i disse forhandlingene, men det kan fort også komme en sort svane. Da Venstre, Høyre og FrP fremforhandlet Jeløya-erklæringen ble de med et pennestrøk enige om å avvikle pelsdyrnæringen uten videre utredninger. Slike strekpunkt kan også ramme vår næring med kraft.
Nå gjenstår det å ønske alle oss i de blå næringene lykke til uansett om regjeringserklæringen blir mest gul, rød, grønn eller blå.
